Home » Europe » 2007 Erik Schjenken sakens grove medieovergrep – “Rasisme mot Hvite”
2007 Erik Schjenken sakens grove medieovergrep – “Rasisme mot Hvite”

2007 Erik Schjenken sakens grove medieovergrep – “Rasisme mot Hvite”

Mange hevder at det største problemet i Norge, er rasismen mot hvite, etnisk norske borgere. At man tar med “silkehansker” på ikke-vestlige borgere, mens man villig hugger ned etnisk norske etter en helt annen og langt tøffere standard enn den snillismen ved hvilken man behandler såkalte “utlendinger”. Mulig dette bildet ikke lenger stemmer, uansett, la meg ta frem Erik Schjenken saken fra 2007.

Temaet “rasisme mot hvite” ble eksemplifisert gjennom den såkalte Erik Schjenken saken i 2007, der Schjenken som ambulansesjåfør nektet å ta med seg somaliske Ali Farah i ambulansen fra Sofienbergparken. Han ringte politiet og ba dem komme til parken, ettersom “dette var en sak for ordenspolitiet”. Mange husker denne hendelsen, der Schjenken raskt ble stemplet som Norges største rasist. Flere ministre gikk ut og anklaget Schjenken for rasisme – og omtrent samtlige aviser mente det samme om mannen. Det ensidige mediesirkuset –  vårt stadige problem – var i gang. Det samme som har vært problemet med Trude Drevland saken, skjedde også i Erik Schjenken saken. Omtrent samtlige medier – disse som mottar rundt 8 milliarder årlig i stønadshjelp fra staten, en hjelp de ikke klarer seg uten – sa det samme: Schjenken var det verst tenkelige eksempel på rasisme i Norge. Likestillingsombudet, ministre, alle var enige. Google saken, der finner du alle raseriutbruddene og forhåndsdommene mot Schjenken.

Selv havnet jeg midt i denne debatten, etter å ha skrevet en kronikk i Aftenposten der jeg forsvarte Schjenken og hevdet at selv om “mannen gjorde en feil på en dårlig dag” var det ikke nødvendigvis ensbetydende med at han var en rasist. Jeg var, på dette tidspunktet, omtrent den eneste i landet som forsvarte Schjenken og fikk erfare de autoritære tendensene som i mange år har definert det ensrettede meningsklimaet i mediestrukturene i Norge der “alle mener det samme”.

Vi visste ikke, på dette tidspunktet, mye om de faktiske forhold og jeg mente at det var helt galt av mediene å forhåndsdømme mannen. Jeg havnet midt i et nasjonalt raseriutbrudd, nå også rettet med full kraft mot meg i media, ettersom jeg “forsvarte den forferdelige rasisten som har holdninger som ingen vil ha i Norge”. Dette ble sagt selv om ingen, på dette tidspunktet, visste hvorvidt det var rasisme eller andre årsaker – som for eksempel at Farah var narkopåvirket – som gjorde at Schjenken avviste ham i ambulansen og ringte politiet.

Uansett, i Aftenposten artikkelen hevdet jeg at:

Den rasismen det er aller mest av i Norge er nådeløs hakking på enhver med hvit hud. Det er ikke grenser for hvor hysterisk hardtslående “vi” angriper etnisk norske ambulansesjåfører bare timer etter hendelsen, selv om kildene ensidig er det illsinte selskapet ledet av en til de grader rasende Kohinoor Nordberg. Kritiske røster er påfallende få. Årsak: Det hersker en statspålagt munnkurv i Norge overfor enhver som kunne komme i skade for å påpeke svakheter ved ikke-etnisk norske. Hvis det fortsatt finnes tabu i det norske samfunnet, må det være dette: Å kritisere offentlig mennesker med mørk hud.

Kohinoor Nordberg er i realiteten høyt hevet over kritikk i kraft av sitt etniske utseende: For hvem tør kritisere hennes ufyselige og frådende rasisme mot en hvit mann? Hvem tør be henne slutte å ydmyke offentlig en hardtarbeidende ambulansesjåfør som gjorde en feil på en dårlig dag? Og hvor mye bedre arbeid gjør ambulansene i Ali Farahs opprinnelige land, om man skulle driste seg til å spørre? Er det overhodet ingenting som er godt med norsk helsevesen? Mannen har da i ettertid fått gratis førsteklasses behandling i et av verdens mest velorganiserte land. Suksessregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, kjent for filmen “Izzat” og den nå premièreklare “Bitre blomster”, karakteriserer den norske formen for rasisme temmelig treffende i siste utgave av SAS Norge Magasinet: “Norge er så utrolig tolerant. Man er så livredd for å bli stemplet som rasister at man lar innvandrere slippe unna med en oppførsel vi aldri hadde tolerert av nordmenn.”

Hva ville skjedd dersom ambulansepersonellet var norsk-pakistanere? En hel nasjon har offentlig fordømt “de hvite gutta”, helseetatens “underdogs” som Gulbrandsen betegner dem, uten at en eneste rettssak har gitt begge parter jevnbyrdig taletid. De anklagede har sagt noe i retning av at det får være grenser for hva slags behandling man skal måtte godta etter å ha brukt år til å hjelpe mennesker i krise. Sykehusrapporten viste at tilstanden i det illsinte selskapet var så graverende at personellet følte seg truet og mente at ordenspolitiet burde overta. Dessuten, hvorfor ydmyker Kohinoor Nordberg så nådeløst, hun som så frådende krever slutt på enhver rasisme? Hun forventer respekt og forståelse, men er selv ikke villig til å gi det.

Kronikken traff tydeligvis en nerve. Jeg gikk fra TV studio til TV studio – i NRK hadde man satt meg opp mot mange som mente det motsatte. I siste minutt før direktesendingen, kom en kvinnelig NRK ansatt opp til meg og hvisket meg i øret: “Blir du ikke, som kvinne, redd over å se at så mange mener det motsatte enn deg og at de nå alle kommer til å angripe deg i sendingen? Dette kommer til å bli veldig ubehagelig for deg.” Samtlige motparter var altså menn, noe jeg ikke hadde lagt merke til. Jeg husker at jeg så forundret på kvinnen, selv har jeg aldri vært opptatt av hvorvidt andre debattanter er menn eller kvinner, hvorfor skulle jeg bli nervøs fordi disse var menn? Bør man intuitivt, som norsk kvinne, være redd for menn? I så fall, hvorfor? Tanken sto uansett svært fjernt fra min måte å se verden på.

Siden viste det seg, under rettssaken mellom Ali Farah og ghaneseren som slo ned Farah i Sofienbergparken, slosskampen som var foranledningen til hvorfor ambulansen i det hele tatt ble tilkalt, at det faktisk handlet om et narkooppgjør. Det fremgikk i rettssaken at Ali Farah var påvirket av narkotika da Schjenken ankom stedet, slik at Schjenkens uttalelse om at “dette er en sak for ordenspolitiet” og at han nektet Farah plass i ambulansen, var faktisk ikke engang en feil. Det var en helt korrekt oppfatning av situasjonen – som var svært truende også for Schjenken. Mannen gjorde altså ikke engang en feil ved å ringe politiet.

Men skaden var gjort, og hele Norge fordømte ensidig Schjenken, lenge før de faktiske forhold lå på bordet. Det var helt forferdelig å se på og jeg bestemte meg for å forsvare ham, selv om jeg visste at hetsen da også ville rettes mot meg. Jeg var i kontakt med Schjenken på dette tidspunktet, som var dypt nede, han tok kontakt for å takke meg for at jeg forsvarte ham i Aftenposten artikkelen. Hvilket alvor. Hvilken urett at medielederne den gangen, som nå, får lov til å bedrive denne typen ensidige stigmatiseringer i sak etter sak der man plukker ut en felles forklaring som omtrent samtlige aviser stiller seg bak, for å angripe enkeltmennesker og forhåndsdømme dem, lenge før saken kommer opp i en rettssal og bevisene faktisk ligger på bordet.

Siden forfulgte Schjenken de grove rasisme-anklagene som var blitt fremsatt mot ham i over ett år i omtrent samtlige medier i tillegg til offentlige uttalelser om det samme fra flere ministre og mange “eksperter”, og vant i 2014 saken mot media i Høyesterett. Dette hendte i 2007. Først i 2014 fikk Erik Schjenken oppreisning.

I mellomtiden skrev Ali Farah en kronikk i Ny Tid, som ble betegnet som graverende og hatefull i språket – et slags generalisert hat mot hvite mennesker. Aftenposten sakset inn noe, så vi vet i dag at i kronikken skriver Ali Farah blant annet:  “For meg (Farah) fremstår du (Schjenken) som en selvopptatt mann som leker russisk rulett med livet til andre mennesker og familier. Nå som du nesten er i garnet, så prøver du å framstå som offer. «White trash democracy» er et papirhelvete som dere kaller sosialdemokrati. Et sosialdemokrati som skal innebære rettssikkerhet. Men som jeg og mange av mine brødre og søstre vet ikke gjelder for oss.” Farah, som selv var papirløs frem til han var 18 står det i artikkelen, langer ut, først mot Schjenken, deretter generalisert mot “dere nordmenn” i en velkjent form der hvite mennesker får skylden for alt som gikk galt i kolonitiden og i Afrika historien.

Det er lite å si til kronikken, utover at det ble bemerkelsesverdig stille i norsk offentlighet hva gjaldt forsvaret av Ali Farah etter at denne ble trykket. Den uttrykte, sa enkelte, så “grove rasistiske holdninger” fra Ali Farah rettet mot hvite mennesker generelt, at det hele nå ble en ytterst pinlig affære. Man forsto nok, uten å erkjenne det, hvor galt hele denne saken hadde gått.

Poenget med å fremheve denne saken atter en gang, er altså å vise til nettopp den type grovt, ensidige overtramp og forhåndsdømming av enkeltindivider som foregår i mediene, disse avisene våre som mottar rundt 8 milliarder i årlige stønader for å holde seg i gang og nå, med “mediemangfoldsutvalget” anbefales å få enda mer for at de skal kunne overleve – og at disse avisene i så stor grad sier omtrent det samme og går i samme takt. Det er et betydelig ikke-demokratisk problem.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*