Home » Europe » APs PR kontroll av media et betydelig problem: Først Trond Giske, nå Sylvi Listhaug – Hanne Nabintu Herland, Report
APs PR kontroll av media et betydelig problem: Først Trond Giske, nå Sylvi Listhaug – Hanne Nabintu Herland, Report

APs PR kontroll av media et betydelig problem: Først Trond Giske, nå Sylvi Listhaug – Hanne Nabintu Herland, Report

Share the article

At mediene oppfattes som ensidige og totalitære, har vært klart lenge. 8 milliarder deles ut årlig fra staten til pressen som åpenbart styres politisk av Arbeiderpartiets maktelite og affilierte PR grupper. Media brukes deretter effektivt for å fjerne politiske motstandere.

Først lyktes man med å felle Trond Giske, nå justisminister Sylvi Listhaug. Hvem blir den neste de går etter? Man pisker opp stemningen i media, bidrar til fronter og krig, og politikerne dilter som vanlig lydig etter. Man angriper som en kynisk koordinert mobb i sak etter sak for med alle tenkelige midler å fjerne personen fra norsk offentlighet.

Poenget er ikke om man er enig med Listhaug eller ikke, men hvorledes mediene kontrolleres av grupperinger hvis målsetning er å fjerne Jonas Gahr Støres politiske motstandere. Dette er alt annet enn en fri presse og demokrati. (Feature photo: KorsetsSeier) 

Her er det null respekt for folket. Man antyder til og med, i god AP PR strategi at Listhaug tilhengere automatisk er nazister? Eller at de er terrorister som Behring Breivik. Og det mer Listhaug hetses, det mer fosser FrP frem. Vi så alle blomsterhavet fra vanlige folk til støtte for frittalende Listhaug, også det foraktes i  “Jonas Gahr Støre-pressen”, som våre medier tydeligvis nå kan omdøpes til.

Millions watch Herland Report TV. Subscribe:

Hanne Nabintu Herland ser på medienes rolle i hetsen mot Trond Giske og Sylvi Listhaug. Vil journalister og redaktører virkelig ha et slikt land, der medias rolle er å fungere som mikrofonstativ for Arbeiderpartiets PR-strateger som nå tydeligvis styrer norske medier? Er norske journalister intet annet enn papegøyer for den norske Arbeiderparti-eliten og dets PR strateger i jakten på å hjelpe Jonas Gahr Støre til effektivt å fjerne sine politiske meningsmotstandere gjennom kynisk bruk av mediene? Når man leser avisen, bør nordmenn få med seg en gang for alle at det man leser er skreddersydd fra PR bedrifter som har en tanke i hodet: Å påvirke deg til å like den politikeren som har betalt dem for å lage kampanjen. Denne typen PR styrer i samråd med AP maktelitens ønsker mediene våre. Og journalistens rolle er dessverre blitt å si det politisk korrekte, samme hva han måtte mene selv. Ikke minst Giske-saken illustrerte dette.

 

About The Author

Hanne Nabintu Herland er religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av Herland Report, som når millioner årlig gjennom både artikler og YouTube Herland TV (HTV) som fremmer samtaler med kjente intellektuelle, aktivister, forfattere og andre. Herland er kjent fra media som en fryktløs analytiker som gjerne bryter med det politisk korrekte. Hun hevder at en liten ekstremliberal elite med lav respekt for folket styrer våre demokratier i en autoritær retning. www.theherlandreport.com

Vi har ingen fri presse lenger i Norge

La det være klart: Det er snart ikke ett eneste menneske igjen i Norge som ikke forstår at pressen fungerer som Arbeiderpartimaktas forlengede mikrofonstativ i jakten på å undertrykke majoritetens oppfatninger i tema etter tema. Man undertrykker aktivt meningsmangfoldet i landet vårt og bruker mediene som politisk brekkstang for å fjerne politikere som er populære i befolkningen.

Journalister oppfører seg som papegøye-lakeier for makteliten bak mediemakta, der redaktører ser ut til å være forenet i kampen mot ytringsfriheten i landet vårt og meningsmangfoldet som man gjør alt for å stenge ned.

Det vi har sett i Listhaug-saken, der Listhaug gikk fra post på grunn av et uklokt Facebookbilde som illustrerer Listhaugs kunnskapsløshet på feltet – slik jeg påpeker i artikkelen  – er en mediehets på vegne av Arbeiderpartimakta i Norge som har vært så samkjørt, demoniserende og ondskapsfull at det mangler sidestykke i nyere norsk historie.

Listhaug sa for det første, som påpekt av journalist og fotograf Tor Lindstrøm her på Herland Rapporten, intet annet enn det samme som Arbeiderpartiets Hadja Tajik sa for noen måneder siden.

At kriminelle fremmedkrigere bør sendes ut av landet vårt asap. Hvorfor er det slik i Norge at dersom Tajik sier noe, hylles hun av mediene, men dersom Listhaug sier det samme skal hun korsfestes? Dette vet Hadja Tajik og Jonas Gahr Støre meget godt. Når Jonas Gahr Støre går på Stortingets talerstol og snakker om “manglende tillit til Listhaug”, sitter mannen i verdens største glasshus.

Støre som selv er viden kjent for sine løgner, krigsovergrep i Libya krigen som han aldri har måttet stå til ansvar for, bruker alle kortene i mafiaboken til å bifalle og delta i rotteracet i media mot politiske motstandere. Vel, nå ble han ikke statsminister, men mistet ytterligere respekt i befolkningen for håndteringen av Listhaug-saken – og KRF er det vel snart ingen som stemmer på – og Erna Solberg håndterte situasjonen klokt.

Og her er poenget: Nesten ingen i media påpeker det betydelige hykleriet fra Støre. Til og med partiet Rødt, som burde gjennomskuet dette, fungerer nå som maktas lydige tjenere

Trond Giske. Rights.no.

Kyniske medier brukes fra APs PR-maktelite for å fjerne motstandere: Trond Giske

Mediene i Norge oppfører seg som mobben i Rom, godt instruert av Norges mektige bakmenn som styrer disse avisene mot en ensrettethet som minner oss mest om nasjonalsosialismen i Tyskland. Hvem styrer egentlig mediene og får journalister og redaktører til å snakke med “en stemme” og si det samme om omtrent alt?

Nå har man åpenbart fått blod på tann, etter å se hvor lett det er å manipulere media. Vi trenger sårt personer som Arbeiderpartiets Trond Giske i Norge og om dette har vi nå skrevet en rekke ganger, se blant annet herÅ fjerne Trond Giske ble såre enkelt. Et par damer som fikk et klapp på låret for 15 år siden, og et eller annet om et naschspiel som verken var brudd på norsk lov eller innebar i nærheten av voldtekt? Så lite skal til for å fjerne en politisk motstander når en nøye planlagt PR kampanje overtar mediene? Vi trenger ikke domstolene heller, udokumenterte anklager fremsatt i media holder som “bevis” til å trykke påstander og felle en hvilken som helst mann.

Så lite skal også til for å ødelegge ryktet til den opprinnelig positive amerikanske #MeToo bevegelsen, hvis hensikt var at kvinner skulle kunne stå frem med beviselige kriminelle og straffbare overgrep de hadde vært utsatt for. Når dette koker ned til kvinners rett til å fremme hvilkensomhelst udokumenterte anklager i pressen, spenner man bena under hele seriøsiteten til #MeToo.

Man oppnådde det man ønsket: Giskes rykte ble utsatt, og midt i mobbekjøret måtte han trekke seg. Mission accomplished. En politisk motstander fjernet. Tajik var særlig aktiv, det la vi alle merke til. Hvem tjener på Giskes avgang, mon tro? Omtrent null i mediene om de bakenforliggende årsakene og omtrent null kritiske motstemmer. 

En rekke journalister ønsket å skrive om Giske saken fra en annen vinkel, men fikk grei beskjed fra sine redaktører som ikke å gjøre det men heller “kopiere det Aftenposten skriver. Og husk, vi nedbemanner nå, så det du skriver blir lagt merke til.” Den slags kommentarer er rene trusler. Man truer journalisten indirekte med at dersom personen skriver ett eneste ord som skiller seg fra det som står i Aftenposten om Giske saken, vil personen miste jobben.

Vi trekker dermed konklusjonen, etter å ha betraktet denne typen totalitære tendenser i flere år, at det er Giskes politiske motstandere som styrer media. Men Giske har stor støtte blant Arbeiderpartiets velgere, hva blir konsekvensen på sikt for AP at man utøver makt så hardt på tvers av hva deres egne velgere ønsker? Denne typen autoritær praksis innebærer en gjeninnføring av ren nasjonalsosialistisk tenkning i Norge.

Vi trenger sårt personer som Sylvi Listhaug, en kvinne som forresten mottar hundrevis av blomsterbuketter fra befolkningen. Hun oppfattes av mange som et friskt pust og en politikertype som våger å snakke om vanskelige tema, tema som det norske folk åpenbart synes er svært viktige å adressere.

Media som maktas lakeier: Rotterace for å fjerne politiske motstandere: Sylvi Listhaug

Sylvi Listhaug, som har et folkehav bak seg på grunn av utfordringene knyttet til de senere årenes masseinnvandring fra ikke-vestlige land, hvilket mange nordmenn føler som en direkte trussel mot nasjonalt samhold og vår historiske kulturarv, mottar hundrevis av blomster, brev, sms, email etc.

Mange føler, som i resten av Europa, at det er urettferdig mot de etnisk norske at innflyttere “som kom i går” får full tilgang til statskassen, stønader, støtte fra alt fra a til å, uten å måtte jobbe for det først. Man er redd for at hele vårt velferdssystem vil knekke under denne vekten, som vi ser har skjedd i Sverige.

Sverige er for øvrig det mest groteske eksemplet, kanskje i Vesten, på forfeilet innvandringspolitikk. Som vi har skrevet om, sier Sveriges største hip-hop artist, Ken Ring at det kun er et tidsspørsmål før man har åpen krig i gatene.

Sylvi Listhaug er elsket, hennes handlekraft er elsket av et folkehav med nordmenn, hennes ærlighet er elsket, hennes unorske direkthet er elsket. Samme hvor mye mediene demoniserer Listhaug, blir hun enda mer elsket. 

Sylvi Listhaug er kanskje vår tids mest elskede politiker blant vanlige folk. Mange føler at endelig er det en politiker som faktisk gjør noe med samfunnets problemer, og ikke bare sitter på Stortinget og holder fine taler for de andre i salen.

Dette kan lett tolkes som en sterk folkereaksjon mot masseinnvandringen, og Listhaug har blitt et symbol på motstanden mot at “muslimer skal overta Norge”. Disse oppfatningene burde tas alvorlig, men latterliggjøres av APs medieelite.

Listhaugs mangel på forståelse for internasjonale prosesser

Listhaug gjorde derimot en feil. For det første irriterte hun KrF velgere ved å neglisjere bedehus som kirkeasyl. Man skal ikke lett skubbe seg på den kristne vestlandsmafiaen, de er ikke så tannløse som man skulle tro.

Illustrasjon “fremmedkriger”.

For det andre var hun uklok med Facebookbildet og teksten om de såkalte “fremmedkrigerne“, og viser enten manglende kompetanse rundt hva som er de faktiske forhold i Midtøsten – hvilket er lite trolig at er mulig tatt i betraktning den betydelige mengden dokumentasjon som for lengst foreligger om de faktiske realiteter på bakken i Midtøsten.

Det gjelder hvem som støtter hvem i de pågående krigene i regionen. For hva er egentlig en “fremmedkriger” og hvem finansierer “fremmedkrigerne” i Midtøsten, om vi tør spørre? Dette vet selvsagt Listhaug meget godt.

Det Hvite Hus’ egne notater har jo for lengst forklart oss dette. Judicial Watch holdt på i flere år med å få offentliggjort hemmeligholdte dokumenter rundt dette, og lyktes tilslutt. Defence Intelligence Agency rapporten viste at alliansen Saudi Arabia, Qatar, Tyrkia, Israel, vestlige land som Norge står på samme side som Al Qaida grupper, The Muslim Brotherhood. I årevis har vi visst at våre allierte finansierer disse “fremmedkrigernes” virksomhet i først Libya, deretter Syria og så videre. La oss ikke engang nevne hvordan norske NGO brukes notorisk til å bistå “fremmedkrigere” i Syria. Igjen, hva med litt ærlighet om hvem som støtter hvem? Man kommer ofte lenger med det i lengden.

Listhaug ville scoret bedre, og mer ærlig, dersom hun ordla seg i retning “fremmedkrigerne vi støtter og bruker til krigføring til støtte for våre allierte i Midtøsten (Saudi Arabia, Qatar, Tyrkia, Israel, USA), vil vi ikke ha til Norge fordi de er altfor farlige for oss å ha her”. La dem holde på nede i Syria, Libya, Afghanistan, Jemen, Irak, Iran, Jordan, Israel, men “for all del ikke komme hit”.

Et eksempel til: Manchester terrorbombingen var som kjent utført av en mann som var ansatt som soldat eller terrorist eller “fremmedkriger” av britene i Syria. Hans familie ble i sin tid kastet ut fra Libya av Muammar Gaddafi på grunn av Al Qaida affiliert tilkobling. Dette vet alle. “Fremmedkrigeren” som drepte mange uskyldige i Manchester, var på britenes lønningsliste som “kriger” i Syria. Han var en av “oss”, en “fremmedkriger” som vi lønner når vi støtter USA elitens krigføring i ulike land.

Listhaugs “fremmedkriger” bilde minnet for øvrig mest om tuaregene i Sahara eller tawhargha i Libya. De dekker munnen på grunn av sanden som fyker omkring, alle går kledd slik der. Dette gjelder sør Libya, Chad, Sudan og så videre. Samt Somalia. Og hvis de så var en del av Al Qaida i Libya, var de altså våre allierte da NATO foretok militærkuppet i Libya i 2011. Men alt dette er selvsagt Listhaug fullstendig klar over.

Det er følgelig ikke slik at “det gode” følger hudfarge samme hvor mye mange nordmenn ønsker at dette skal være tilfelle. Det er ikke slik at “alle mørke” er “de onde” og alle “vi hvite” er “de gode i verden”, noe Listhaug gir inntrykk av gjennom ukritisk bruk av et slikt bilde. Og for å dra Gud inn i det hele, til og med Jesus var en brun mann og “utlending” fra Midtøsten. Jesus var ikke hvit, blåøyd og med blondt hår. Han hører hjemme i Midtøstens “utlending-landskap”. På samme måte kan ikke “det onde i verden” symboliseres ved bilder av de med “mørk hudfarge”. Verden er langt mer kompleks enn som så.

 

 

 

 

 

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com