Home » My Articles » Behovet for radikal reformasjon – Vårt Land debatt: Biskop Tor Jørgensen og Hanne Nabintu Herland
Behovet for radikal reformasjon – Vårt Land debatt: Biskop Tor Jørgensen og Hanne Nabintu Herland

Behovet for radikal reformasjon – Vårt Land debatt: Biskop Tor Jørgensen og Hanne Nabintu Herland

Det ikke nødvendigvis noe skille mellom statskirkelighet og det frikirkelige hva gjelder omvendelse og etterfølgelsesliv. I faser av historien har kirkens struktur beskyttet den troende og lavkirkeligheten representert det egoistisk dekadente.

Igjen bidrar biskop Tor B. Jørgensen med et spennende innlegg der han argumenterer for kristendommens betydelige verdi for vår kulturutvikling. Jeg blir meget inspirert over å lese det han skriver.

1. Les Hanne Nabintu Herlands foredrag på Oslo Symposium: Europa i drastisk endring

2. Les biskop Jørgensens første innlegg: Ad Oslo Sympositum – Spørsmål til Hanne Nabintu Herland

3. Les Herlands svar: Europas behov for ny åndelighet

4. Biskop Jørgensens andre innlegg: Takk, Herland – og noen nye spørsmål

5. Les Herlands tredje svar: “Kulturell kristen eller Jesus etterfølger?»

6. Les biskop Jørgensens tredje bidrag: Ingen motsetning mellom frelse og rettferdighet

Jeg tar i denne omgang for meg den verdensledende kristentroens vekst, men kirkens stagnasjon i Norge, at det ikke nødvendigvis er et skille mellom statskirkelighet og omvendelsespreget liv, om de brutalt ærlige reformatorene Martin Luther og Hans Nielsen Hauge, at det lavkirkelige kan innebære en dekadent egoisme idet man er seg selv og sine egne menigheter nok, at verdier ikke lar seg forringe til et spørsmål om venstre- eller høyresiden, og at kristne slett ikke trenger å være «stille og snille lam». Heller ikke Jesus var noen tam, blodfattig type, men en som sa tydelig ifra i sin samtid. Igjen benytter jeg bibelsitater og teologiske argumenter, ettersom dette er en debatt om kristen troens relevans for samfunnet.

 

Den verdensledende åndelige kristne tro

I «Kulturell kristen eller Jesu etterfølger» pekte jeg blant annet på det paradoks at vi har flere «kristendommer» som henter inspirasjon fra ulike kilder. For noen er ønsket å følge Bibelens autoritet og dette strekker man seg mot, for andre er ønsket å rette seg etter det sekulære samfunnets omskiftende «demokratiske» konsensus, da man mener Bibelen utspiller sin rolle i møtet med et progressivt, moderne samfunn. Den første typen kristendom er den som vokser over hele verden, den andre kirke-varianten stagnerer bredt i de land som fører an i den teologiske skepsis mot Bibelen som Guds Ord.

Ateist og samfunnsforsker Jürgen Habermas påpeker som kjent at Nord Europa er et unntak til regelen med sin synkende kirkevekst, i verden for øvrig står troen meget sterkt. Religionens revitaliserte styrke har forbløffet de mange akademiske tilhengerne av sekulariseringsteser i Vesten som forkynte religionens snarlige død i moderne samfunn som satte sin lit til teknologi, vitenskapelige modeller og bevisbare empiriske teser. I dag er det fortsatt kun rundt 2-4 % ateister på verdensbasis, og rundt 75 % kristne i Europa alene. Kina estimeres nå å ha rundt 200 millioner kristne, i Sør Korea utgjør kristne over 50 %. For Russland ligger taller rundt 70 %, landet som for bare noen tiår siden lå under den ytterst religionsfiendtlige kommunismen. Straks parti-pisken forsvant, kom heldigvis friheten også der. Nå pusses kirkene opp i rekordfart og folk strømmer til disse kulturtunge, stabilitetsskapende samfunnssøylene som den institusjonaliserte troen ofte innebærer. Dette gleder nok biskop Jørgensen like meget som det gleder meg.

Det eksistensielle spørsmålet er vel helst hvilken linje som gir mest åndelig kraft, folk som søker kristendommen er jo på jakt etter overnaturlig kraft og lys til å overvinne det onde i sine egne liv. Man søker troen for å finne åndelig hjelp til å forstå mekanismene som styrer verden og dens usynlige dimensjon. Det handler, dypest sett, om å finne meningen med livet.

Fordi vi alle ser stykkevis og delt, slik biskop Jørgensen også klokelig fremhever, inneholder spørsmålet om en kirkes åndelige tilstand et kompleks metafysisk poeng: En kirke som først begynte som Jesu etterfølger som tok ordrene fra Kirkens overhode, kan ende som en dekadent, avkristnet, sekulær institusjon uten evne til å bringe åndelig liv til befolkningen. I en slik tilstand får forfatter Jens Bjørneboe rett idet han hevder (omtalt i «Kulturell kristen») at teologien kan brukes til å omgjøre kristendommen til omtrent det motsatte av hva den opprinnelig var. Nettopp den dekadente, privilegium orienterte kirke ble også brutalt kritisert av Martin Luther, i sin tid.

Vi kan alle miste Åndens liv mens vi er på veien til evigheten. Derav det store varsko. Det er noe med verdens urolighet og dens evne til å få oss til å miste fokus. Jesus forteller flere historier om mennesker som begynte godt, men endte opp med å miste oljen på lampen; – da brudgommen kom ble de ikke med inn til bryllupsfeiringen. Også fortellingen om de fire typer såkorn bærer bud om livets hardhet. Her igjen, kristendommens eksistensielle alvor knyttet til Lucifers glitrende evne til å forføre menneskeslekten, og at det gjøres mulig fordi menneskehjertet selv er korrupt og trekkes mot de onde, selvdestruktive lyster. Mitt poeng er at faren for dekadens gjelder statskirker så vel som lavkirkelige og andre, katolikker så vel som protestanter, – på individnivå må vi alle sørge for å ta imot troens gave og deretter ha en god samvittighet for å unngå å sakte føres inn i et eksistensielt mørke der vi tilslutt ikke ser noen utvei og blir fulle av forvirring.

 

Høykirkelig eller lavkirkelig – Kristi etterfølgelse gjelder alle

Slik sett er det ikke nødvendigvis noe skille mellom statskirkelighet og personlig omvendelsespreget etterfølgelsesliv. I flere faser av historien har kirkens struktur og åndelighet nettopp beskyttet den troende og lavkirkeligheten har representert det spirituelt dekadente. Når bud og regler overtar plassen til Åndens overnaturlige ledelse, og når selvhevdelse, dobbeltmoral og utestengelse av fremmede dominerer i lavkirkelige miljøer, representerer disse en åndelig død som igjen, trekker Bjørneboe tilbake i ringen i hans påstand om at kristne har tendens til å forandre kristendommen til det motsatte av hva den egentlig representerer. Jesus sa: «Gå ut i all verden». Går vi inn i menigheten, isolerer oss der sammen med meningsfeller og låser døren for de utenforstående som stemples som uønskede, har vi gjort nøyaktig det motsatte av hva Kristus krevde. Da hjelper det lite å be om den såkalte «vekkelsen», den kommer til å utebli helt til kristne faktisk blir lydige mot Mesteren og gjør som han sier. Ulydighet og selvhevdelse har aldri ført til gudsåpenbaring.

Denne levende materien er avhengig av å ha kloke, åndelige ledere som kan kunsten å være ekte og ærlige. Jeg vet følgelig ikke om dagens lavkirkelighet er mindre dekadent enn Kirken, men ser at biskop Jørgensen har forstått meg rett i at jeg er opptatt av at kristendommen har tapt sin brede plass som kulturfaktor og verdianker. I likhet med Habermas og mange andre etterlyser jeg et oppgjør med ekstremindividualismens vekt på selvrealisering på bekostning av solidariteten i fellesskapet. Jeg ser, også i likhet med Habermas, at kristen etikk har en evne til å motivere individet til gode handlinger av det slaget vi definitivt trenger mer av. De kristne bærer et livsansvar for å være lys og salt i verden. Jeg minner herved alle om at vi, – hver og en av oss, i realiteten vil stå til ansvar på den siste dag, på dommens dag, for hva vi gjorde mens vi levde og hvorvidt vi arbeidet til det ytterste for å bidra konstruktivt i samfunnet.

Den troende kan således være en del av luthersk-evangeliske tradisjoner så vel som katolske eller frikirkelige. Av ulike, ofte personlige grunner så vel som kulturelle velger mennesker å være tilknyttet forskjellige kirkesamfunn. I dag har vi i tillegg de betydelige samfunnsgrupper som er troende, men som verken er å finne i kirkebenken eller i dagens lukkede pietistmiljøer. De føler seg ikke hjemme der, eller de føler seg avvist. Mange av disse lytter til sin «søndagspreken» på NRK, TV2 eller TV Visjon Norge, de hører sin kirkemusikk på YouTube, ITunes, Vimeo eller andre nettsteder. De sitter hjemme og møter likesinnede mens de sammen leser i Bibelen og deler brødet og vinen, omtrent som de første kristne menighetsfellesskapene.

Noen foretrekker salmesang, andre gospel, rock, amerikansk rap og hip-hop eller gregorianske meditative toner. Her er pluraliteten stor, noe jeg oppfatter at både jeg og biskop Jørgensen støtter fullt ut. Den universelle, spirituelle kristne kirke er heldigvis mangfoldig og rommer alle. Her er alle mennesker, uansett livserfaring, velkommen til å delta og velge brødet og vinens tilgivelse. Her skorter det voldsomt på det perfekte rent menneskelig og vi ser alle stykkevis, men her er Kristi overnaturlige hånd utstrakt mot oss alle syndere på lik linje.

«Synden er at de ikke tror,» sier Jesus og definerer dermed oss alle som falne. Vi reiser oss i takt med at troen vokser og Kristi eksistensielle lys får skinne på og i oss, gjennom nåden. Uten omvendelsen og nåden, intet åndelig lys. Mange er nok også ubevisst kristne som tror at det å tro er noe mye mer komplisert enn det egentlig er, – ettersom det å «finne troen» ofte i frikirkelige sammenhenger forklares som «en plutselig omvendelse som endevender alt», noe det overhode ikke trenger å være, for å sitere Lars Roar Langslet i Tanker om tro.

La meg uansett hevde at dersom den norske kirke var tydeligere i sitt budskap, mindre fryktsom for å miste popularitet blant de sekulære elitene og faktisk forkynte de kristne dogmene klarere og med alle dets spennende regnbuefarger, tror jeg langt flere av disse hjemmesitterne heller ville valgt kirken på søndagene og kanskje heller sett YouTube på onsdag.

Biskop Jørgensen har dog rett i at i historiens løp har skillet mellom lav- og høykirkelig vært gjenstand for sentrale skisma, mulig mest av et opprinnelig folkelig behov for et opprør mot det man oppfattet som en dekadent geistlighet. I denne tradisjonen står jo den brutalt konfronterende reformatoren, Martin Luther, som skapte total krise med sin nådeløse kritikk i datidens kirke. Han lignet for øvrig på Jesus som rasende hudflettet «fariseerne», altså de som mer enn andre var kyndige i datidens Bibel, – han skjelte dem ut og kalte dem både «kalkede graver» og andre temmelig harde betegnelser. Jesus skapte et slikt raseri blant de religiøse elitene ettersom han blant annet truet deres maktbase, at de tilslutt tok livet av ham. De kunne rett og slett ikke fordra ham.

Altså, uenighet i sak og det å kraftfullt fastholde sitt syn, innebærer ikke at man foretar en «evig dom» over den andre. Dommen over menneskeslekten, om hvem som fortjener å få det evige liv og delta i formingen av fremtidens verdener slik Bibelen snakker om, er det selvsagt Gud som skal ta. Dommen hører Herren til. I midlertid kan vi andre gjerne uttrykke dyp uenighet, vi kan følge både Luther, Jesus, Paulus, Wesley, Booth eller andre i deres temmelig nådeløse karakteristikker av det de oppfattet som samtidens urettferdigheter.

 

Må kristne alltid være «snille lam»?

Tilbake til biskop Jørgensen og refleksjoner rundt dette å være uenig: Det at kristentroen skulle innebære at kristne er forpliktet til å stå som «snille lam» og kronisk «smile» og godta alt som skjer, er en pussig «kristelig», særnorsk forestilling. Den har alltid forundret meg og jeg oppfatter den ikke som spesielt kristen. Mulig det skriver seg fra nordmenns historiske påvirkning av den knugende janteloven, og at konsensuskulturen dermed passer særlig godt i Norge. Holdningen er i hvert fall helt fremmed for mange troende i andre deler av verden, der folk er fargerike meningssterke og levende i tilværelsen. Dette fremsto svært merkelig også for meg da jeg først kom til Norge. «Nå må du være stille og snill, ellers kan du såre noen,» ble jeg fortalt da jeg nytteløst forsøkte å passe inn i de såkalt kristne miljøer med mine svarte skinnjakker, høye hæler og røde lepper. Straks man var uenig og ytret dette, fikk man høre at man var «dømmende».

Dette og annet har jeg beskrevet i bestselgeren «Respekt», altså mitt selvbiografiske møte med jantelovens Norge og de strenge politisk korrekte herrer som så raskt hevder at man er «intolerant, dømmende, rasistisk, sårende, kvinnefiendtlig» eller hva det er for slags skjellsord man betegnes ved straks man bryter med den rådende sekulær-ekstremistiske narrativen.

Jeg vil derfor ha meg frabedt at biskop Jørgensen forsøker å vri mitt poeng med at kun 1 % ifølge Levekårsundersøkelsen 2010 er homofile til at jeg dermed ikke bryr meg om utfordringene til denne gruppen. Det er det motsatte av hva jeg skrev i mitt innlegg. Biskopen hadde nok blitt temmelig overrasket hvis han visste hvor nær jeg står en rekke homofile og hvor på klingen jeg kjenner mange av utfordringene til disse som har vært blant mine nærmeste medarbeidere i en årrekke. Det jeg skrev var at de 97 % som ikke er homofile, kan ta tak i sine egne utfordringer og la den 1 % i fred, og la oss nå legge ned denne triste homo-stridsøksen.

At kirkens ledere har latt dette marginale spørsmål så totalt dominere de siste tiårene, vitner om mangel på åndelig gangsyn og hva som egentlig er viktig hva gjelder de kristne dogmene og undervisningen av disse. La meg foreslå at vi skifter tema og bruker de neste tyve årene på å diskutere utfordringene til 1.3 prosenten i samme undersøkelse som kaller seg ikke-seksuelle. Da vil mediefokuset i det minste jevne seg noe ut. Deretter kan man jo ta for seg utfordringene i 97 prosenten som er heterofile. Jeg er sikker på at mange kristne så vel som andre miljøer da vil måtte forholde seg til sin egen utroskap, uærlighet, svik, råtne begjær, pedofili og mye annet som ofte florerer her.

 

De utadrettede reformbevegelsene

De store reformbevegelsene i historien reflekterte sterke utadrettede og tydelige bevegelser som viste seg sosialt arbeid, ulike former for frivillighet, samt eksplosiv kirkevekst der kristne tok oppgjøret med sin egen likegyldighet, middelmådighet og hovmod. Grunnleggeren av Frelsesarmeen, William Booth hadde en udiskuterbar konstruktiv effekt på det britiske samfunnet fra midten av 1800-tallet. Han ble lederen for en av de største kristne folkemobiliseringene i moderne tid og la grunnen for høynet selvrespekt og levestandard blant de lavere klasser i Storbritannia.

Investor, finansmann og bedehusikon Hans Nielsen Hauge sto for 200 år siden i spissen for konstruktiv reformasjon som gjenreiste respekten for hardt arbeid, felleskap, nasjonal stolthet og en sunn balanse mellom materielle og åndelige verdier. Han var opprøreren som tok oppgjøret med fordrukne mannfolk og prester, og tørrla hele landsdeler. Samvittigheten ble sett på som veiviser til et balansert liv.

Pietismens opprinnelig åndelige glød inneholdt en uimotståelig optimisme som la grunnlaget for den moderne norske stat, for å sitere professor emeritus Francis Sejersted. Hauges ansvar og initiativ for utbygging av næringslivet og solide langsiktige arbeidsplasser, står som en bauta i Norges historie. I dette har også avholdsbevegelsen sine røtter. De intolerante iblant oss som latterliggjør de tørrlagte og de som ikke drikker alkohol, glemmer hvilken stolt og fantastisk samfunnsskapende tradisjon pietismen kom ut av. Selvsagt bør man respekteres dersom man ikke drikker alkohol, så vel som avstår fra sex før ekteskapet eller avstår fra sex overhode. Forskjellighet er ønskelig, ikke en trussel.

 

Egoismen i det lavkirkelige

I generasjonene etter Hauge surnet også deler av miljøet blant konservative kristne. Den åndelige kraften ble blant enkelte erstattet med strenge bud og regler. Tendensen til at kristne samlet seg i tiltagende grad på bedehuset vokste, mens man brøt med Hauges samfunnsengasjement og dyrket isolasjon i møte med den gudsfornektende samfunnsutviklingen utenfor. Den særlig frikirkelige doktrinen om å ”skille seg fra verden”, bidro dermed til en legitimering av kristnes rett til å ikke bry seg og «gå ut i all verden». Dette er en av de største problemene i dag. De etterhvert så lukkede menighetsmiljøene ble dermed på sin måte en del av den samme egosentrisk materialistiske utviklingen som i stadig økende grad overlot spørsmålet om solidaritet og samfunnsansvar til den sekulære stat. Igjen, Bjørneboe.

Også i dag har mange kristne miljøer strenge innskrenkninger med bud og regler som er av kristen-kulturell art, men ikke har dekning i Bibelen. Disse fungerer som en kulturell «kristen-partipisk» der unge troende kues inn i en slik kunstig «snillhetsform» som jo fratar folk bredden i deres personlighet og knuger dem til taushet. Temmelig lik den notoriske «Arbeiderparti-pisken» som det går så mange gjetord om fra de mange som har meldt seg ut. Når var Kristus en kjedelig type fylt av avmakt som satt blek og stille i kirkebenken eller på møter og nikket ukritisk til alt som ble sagt? Han sa jo til og med imot sin egen mor og ba henne holde munn, faktisk. Dette står det om i historien om bryllupet der Jesus gjorde vann til vin, til det fattige brudeparets store glede.

I lys av dette, kan man forstå at ateistiske sosialister lanserte oppgjøret med Kirkens prester som dyrket fordømmelsens kunst til det ytterste. Kristne sørget selv for at deler av dette negative inntrykket ble etablert. Noe er grunnleggende galt med denne lavkirkelige isolasjonistiske måte å leve på. Den kristendomsformen som her blir forkynt ser ut til å forme nervøst blodfattige og uselvstendige kristne som skvetter til side straks man hører et banneord. Ofte kombinert med sterke lederskikkelser, – som man forresten bemerkelsesverdig sjelden ser uttale seg offentlig om verken det ene eller det andre. Underlig nok. Hvem vet hvor de gjemmer seg, i samfunnsbildet ser vi dem i hvert fall sjelden. Skjønt Jesus ba de troende om å «gå ut i all verden». Selvsagt bør kristenledere lede an i offentligheten, men det tør de altså ikke, de reddharene.I så måte, stor, ja betydelig hyllest til biskop Jørgensen som er blant de få som faktisk sier noe som helst. Jeg gir deg herved min store respekt for det, Jørgensen.

 

Behovet for renselse fra synd

Jesus selv vanket for øvrig på folks fester og ble ikke skremt av noe som helst. Han omfavnet alle og ønsket alle mennesker velkommen til å tre inn i Hans rike, uansett religion, etnisitet, politikk, kjønn eller klassetilhørighet. Veien inn forutsetter dog omvendelse, – og det er her han selv betegner veien som «smal» da den innebærer troens valg som kan koste, men her er også tilgivelse for syndene og deretter det å tre inn i nådens lys og dens grensesprengende kraft til et nytt liv.

Dette livet er en gave. Og nåden er som bensin på bilen, på livsveien som skal krydres med gode handlinger mot andre. Vi må igjennom «omvendelsens Jesus» før vi kommer til «den frigjørende Jesus». Det går ikke an å hoppe bukk over omvendelsen i et påskudd til å fortsette med egoisme og urenhet, ettersom Kristus selv har sagt at omvendelsen er avgjørende forut for målet: – åndelig frigjøring. Like fullt har biskop Jørgensen rett i at i foregående generasjoner har man tidvis for sterkt betonet det ene eller det andre. Likevekt og en sunn balanse blir dermed poenget.

Nettopp her ligger et av de dypeste poeng: Hensikten med å finne den eksistensielle freden som loves den troende, er ikke at den troende skal bli sittende stille, nyte sin egen glede og leve selvtilfreds i den. Der vil den dessuten råtne i et stille, uproduktivt vann. Fokuset skal ikke forbli ham selv og hans egne velsignelser. Den som kommer i kontakt med åndsdimensjonens Gud som formidlet gjennom Den Hellige Ånd, vil bli grepet av en gjennomgripende kjærlighet og inderlig medfølelse for sine medmennesker. Det vil være umulig å ikke bli berørt av denne varme livskraft av medynk og godhet.

«Det dere har gjort mot en av mine minste små, har dere gjort imot meg,» sier Jesus og mer enn antyder at den kristnes liv bør fylles med gode handlinger mot andre samfunnsborgere. Det utadrettede engasjement skal videreføre den samme åndelige og ufortjente godheten videre til andre, som en slags forlenget Jesu arm som reiser den falne opp, styrker ham i livskampen og fører ham inn i det samme nådens lys. Dette er de helliges fellesskap, de forenes alle i nådens metafysiske mysterium. Også dette skal møte oss på den siste dag, dommens dag: «For jeg var sulten, og du ga meg mat. Jeg var tørst, og du ga meg drikke. Jeg var i fengsel, og du besøkte meg,» altså alle disse tilstander av behov som mennesket går igjennom. Behovet for vennskap, behovet for godhet, for mat og drikke, for fellesskap, for rettledning og korreks, for grensesetting og visdom, behovet for dyp anerkjennelse, behovet for å føle seg elsket, – alt dette plikter den kristne å gi til sin neste.

 

Alle politiske fraksjoner kan bidra

Jeg er derfor meget enig med biskop Jørgensen at verdirefleksjon ikke lar seg forenkle til et spørsmål om venstre- eller høyresidepolitikk. Både konservativ, liberal og sosialistisk og kommunistisk tenkning kan bidra til en økt vektlegging av behovet for en større etisk bevissthet for at ikke solidaritet og empati skal forvitre som samfunnslim. Selv er jeg meget glad for at Kommunistenes avis, Friheten, er blant de mange som publiserer mine kronikker. Og hadde SV endog stått for sine prinsipper, kunne de ha stanset den katastrofale norske deltagelsen i Libya krigen, – en krig der jeg var en av de ytterst få i Norge som advarte imot, og ble tilsvarende tidstypisk latterliggjort for, selvfølgelig. Hvilket spiller ingen rolle, ettertiden har uansett gitt meg rett. Nå ligger Libya bombet, i total ruin og er en av Al Qaidas og ISIS viktigste maktbaser, med destruktive ringvirkninger over halve Afrika, noe NATO og de norske ledende politikere bærer ansvaret for, selv om de antagelig aldri kommer til å bli stilt til ansvar for det. Det kommer av at vi ikke lever i en rettferdig verden. Det kommer også av at menneskeliv fra Midtøsten og Afrika har liten verdi i våre øyne. Vi ofrer dem gjerne på Vestens materialistiske alter. La meg også benytte anledningen til å minne om at Klassekampen er Norges beste avis, noe jeg har sagt i en årrekke.

Biskopen undrer hvorfor mange konservative kristne støtter høyresiden i politikken. Jeg må henvise til grunnleggeren av Oslo Symposium, Bjarte Ystebø, som kjenner disse miljøene som rommer flere hundre tusen nordmenn mye bedre enn meg. Han skrev i «Ny vind over Norge» (juni, 2013) der jeg var redaktør og statsminister Solberg, finansminister Jensen, kunnskapsminister Røe Isaksen med flere, også venstreradikale og partipolitisk uavhengige deltok: «Vi vil ha en ny regjering ved det kommende valget. Men vi skulle så gjerne sett det historiske båndet som opprinnelig har vært mellom arbeiderbevegelsen og de frikirkelige grupperingene.

Den gangen så Arbeiderpartiet verdien av hva kristendommen hadde betydd og stadig betød for landet vårt. Da gikk den kristne bevegelsen og arbeiderbevegelsen sammen mot et felles mål. Men i dag ser vi noe ganske annet. Nå handler det ikke lenger om mennesket, men om den store planen. Om å danne mennesket og samfunnet i Arbeiderpartiets bilde, der familien, hjemmet, kirker og menigheter, frivilligheten og lokalsamfunnet skal vike plass og statens lange armer skal ta borgerne i sin favn fra vuggen og danne dem som sekulære og likt-tenkende mennesker, uten nærhet til vår kristne arv og historie, og uten de grunnleggende verdier som preget generasjonene før oss. Vi har ikke endret linje, Arbeiderpartiet har det.»

Så langt Ystebøs analyse. Dette tenderer dog min kritikk av neo-marxistisk teori som har preget Europa i etterkrigstiden. Man satte ut for å avdekke maktmisbruket hos elitene, men endte selv om med å videreføre den frihetsinnskrenkning og mangelen på respekt for forskjellighet som preget den opprinnelige sosialismen der det forventede var at alle skulle gå i takt og støtte statens styringsrett på bekostning av individets frihet. Den først så fromme Robin Hood utviklet seg altså raskt til Sheriffen av Nottingham.

Politikk lagt til side, ser de brede samfunnstrender ut til å sammenfalle med hva den kjente sosiologen Zygmunt Bauman også bekymrer seg over: Kulturen vår har utviklet seg i en postmoderne flytende retning av verdirelativisme og normløs ekstremindividualisme. Jeg tror biskop Jørgensen og undertegnede kan stå sammen om et nasjonalt opprop, idet vi ønsker å bidra til solidaritetens gjenkomst med vidsynte kristne fellesskap preget av individer som finner tilbake til det genuint åndelige ved kristentroen og bidrar med å ta et tydelig og aktivt samfunnsansvar.

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!

THE HERLAND REPORT WEB TV

- features leading intellectuals, activists, artists and writers on foreign policy, cultural decay, lifestyle and international justice. English and Scandinavian.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*