Home » Europe » Brakseier for kulturkonservative i Nederland – Arbeiderpartiet historisk taper
Brakseier for kulturkonservative i Nederland – Arbeiderpartiet historisk taper

Brakseier for kulturkonservative i Nederland – Arbeiderpartiet historisk taper

«EUs sleipe eliter hevder at høyresiden har tapt i Nederland. Man kan ikke ta mer feil,» skriver engelske Daily Mail 17.3. Flere av de store engelske avisene har en helt annen dekning av Nederland valget enn hva vi har sett i EU-narrativ dominerte områder som «ikke-EU medlem Norge». Det er jo forøvrig et betydelig paradoks at norske medier så ensidig fremstår som EU vennlige, tatt i betraktning at Norge faktisk har en befolkning som stemte nei til EU. (Kronikk i Norge Idag)

Også The Daily Telegraph poengerer 17.3. at det nederlandske valget bekrefter den voksende støtten til populister, heller enn det motsatte. Financial Times minner 17.3. om at Folkepartiet for Frihet og Demokrati (VVD) leder Mark Rutte nettopp vant basert på et kulturkonservativt budskap med nasjonalistisk vekt på å bevare den tradisjonelle nederlandske kulturen og stanse ikke-vestlig immigrasjon til landet.

I valgkampens senere runder var han meget tydelig på dette, noe som mange også hevder gjorde at han vant flere velgere som ellers ville stemt på Wilders. Selv om Rutte ikke brukte den samme «anti-Islam» retorikken som Wilders er kjent for, har hans valgkamp vært preget av et positivt forhold til «populisme». Han betegner seg selv åpent som en populist. I desember sa Rutte at «Alle politikere burde være populister, fordi vi er av folket», skriver Financial Times. Han betegnet sin valgseier som «en seier over den gale formen for populisme».

Valget viser også at mangeårige statsminister Mark Ruttes parti i realiteten tapte nesten 20 prosent av sine tidligere representanter (-8 representanter), men ble altså likevel størst. Dette beskrives som en markert nedgang i støten til VVD, og en markert oppgang i støtten til Wilders Frihets Partiet (PVV). Wilders parti økte med hele 25% (+5 representanter) i Parlamentet, og går følgelig styrket ut av valget.

Wilders sterke anti-immigrasjonsholdning har også påvirket Ruttes retorikk rundt temaet, i henhold til flere. Hele Nederland har gått i Wilders retning, inkludert Ruttes parti. Hvor er nederlaget så mange beskriver? Wilders står jo sterkere enn noen gang i Nederland.

Rutte ledet foran Wilders med kun med 13 seter i Parliamentet. VVP har 33 seter i Parliamentet, mens Wilders Frihets Partiet har 20. Vi ser på grafene over hvem som egentlig tapte i Nederland at landets Arbeiderparti har lidd et historisk sviende nederlag. Partiet tapte over 76% (29 representanter) av sine seter i Parlamentet, og ble omtrent utradert med kun 9 represenanter igjen. De har nå marginal støtte i befolkningen, og er ett av Nederlands minste partier. Om dette skrev forøvrig steigan.no godt, og forutså at nettopp sosialdemokratene kunne bli taperne. Gratulerer til Steigan for fremsyn her. Det er forøvrig mange gode artikler å lese på steigan.no.

La meg forøvrig minne om betydningen av ordet populist. Som jeg skrev i en Dagen kronikk: «De elitistiske holdningene i norske ledende medier som mottar nesten 8 milliarder i årlig støtte, innebærer en folkeforakt og mangel på respekt for vanlige folks meninger. Eksempelvis, en av de mest brukte medieskjellsord er «populist». Da mener man en politiker som «vi ikke liker». Men populisme betyr å være interessert i hva befolkningen mener og gjennomføre en politikk som reflekterer hva folket ønsker.

Så arrogant opptatt av å strupe meningsmangfoldet er man, at enhver som søker å gjøre det folket ønsker, betegnes med skjellsord.

Også Rutte betegner seg selv som «populist», og det er jo godt å høre. Mannen blir straks mer sympatisk og fremstår mindre anti-demokratisk elitistisk, ihvertfall i mine ører.

Dekningen av Nederland valget, også i en rekke norske aviser, bekrefter igjen utfordringen ved norsk ensidighet. Man forsøker nærmest å vri virkeligheten til å passe inn i sine egne utdaterte ideologier, – den kulturradikale tenkningen fra 1960-tallet. Til tross for at de sosialistiske internasjonalistene har utviklet en sterk autoritær og elitistisk tenkning, preget av at man ikke har løst de alvorlige samfunnsproblemene i Europa, ikke lyttet til folkemeningen, likevel fortsetter man kun med «mer av det samme» som alle nå vet at ikke fungerer.

Man sitter i Brussel og er fornøyd med status quo og et synkende skip, med norske utenriksministre som Børge Brende som gjør alt han kan for å tekkes EU elitene – til tross for at sosialistene har tapt bredt over hele Europa og deres løsningsforslag på europeiske problemer overhode ikke har fungert.

Det er jo forøvrig et betydelig paradoks at norske medier så ensidig fremstår som EU vennlige, tatt i betraktning at Norge faktisk har en befolkning som stemte nei til EU. Likevel fastholder man 1960-tallstenkningen, mens vi andre befinner oss i 2020. Og så lurer folk på hvorfor vanlige mennesker slutter å lese avisen?

Heri ligger noe av min indignasjon over at norske «mediemangfoldsutvalg» under Knut Olav Åmås’ ledelse, utvalg som nettopp kunne betydd den store forskjellen og foreslått reelle løsninger på problemet rundt manglende folkeinteresse, kun ender opp med å repetere medieelitens utdaterte perspektiver.

Er det ingen som tør å stikke hodet ut av boksen og tenke nye tanker? Har vi bare fortidens menn i Norge? Hvor er de fremtidsrettede ledere som evner å gjøre annet enn å fortsette i den samme, gammeldagse tralten? Men frykten for å skille seg ut er stor og hangen etter å være velansett av nettopp disse utdaterte elitene, råder. Vi insisterer på å være ideologisk sneversynte uten særlig evne til å analysere når tiden i realismens lys.

Forutsigbart nok, kom «Mediemangfoldsutvalget» – med vanlig kjedsommelig hersketeknikk til og med brukt i navnevalget ettersom mediemangfold nettopp er det vi mangler i Norge – til den konklusjon at løsningen er å bevilge enda mer penger til de samme utdaterte medieelitene. Man skal ha stadig mer stønad.

Det hjelper jo ikke å ha hundre aviser dersom alle sier og mener det samme. Man ønsker å hjelpe dem opp av deres synkende tilstand av manglende folkeoppslutning, men foreslår ingen oppdatering av virkelighetsoppfatning og at journalister bør vektlegge objektiv rapportering og ikke bare kronisk vektlegge en side av saken.

En journalists eller redaktørs rolle har aldri vært å «tolke alt som skjer» eller snusfornuftig «hjelpe deg til å forstå», eller å «forklare verden for oss», men derimot beskrive hendelser objektivt og overlate til leseren å gjøre seg opp sin egen mening.

Vi går ikke i barnehagen, den norske befolkningen er ikke «grumset i samfunnet», vi trenger ikke «hjelp til å forstå verden», slik som det i Aftenposten reklameres for av Trine Eilertsen. Vi trenger overhode ikke hennes subjektive forklaringsmodeller på verden, det fikk vi mer enn nok av under demoniseringen av Trude Drevland som nå er rensvasket og frifunnet.

Definisjonen av propaganda er nettopp ensidige forklaringer der ikke hele bildet vises, men kun de perspektiver som tjener den politiske eliten.

Ikke ett sted har jeg lest at man selvkritisk erkjenner at en hovedårsak til den synkende interessen for mediene, som forlengst er å finne i digitalt format, er at den ideologiske linjen som føres ikke lenger passer med virkelighetens terreng i Europa.

Løsningen er å slutte å strupe norsk meningsmangfold, avslutte den autoritære sensurpraksis som har preget norske medier i årtier. La oss få inn journalister som villig beskriver flere perspektiver upartisk, som respekterer dissens. Det nederlandske valget var altså en brakseier for de kulturkonservative med Arbeiderpartiet og sosialdemokratene som de store taperne.

Kronikk i Norge I dag.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*