Home » Europe » Kronikk: Fake News fra ledende medier skaper krig, rasisme og hat mellom grupper
Kronikk: Fake News fra ledende medier skaper krig, rasisme og hat mellom grupper

Kronikk: Fake News fra ledende medier skaper krig, rasisme og hat mellom grupper

Ledende norske aviser viktigste leverandører til Fake News 2011. Som mange har merket, bidrar jeg med andre innfallsvinkler på utenrikspolitiske forhold enn de som har grodd så hardt fast i de elitistiske strukturene i de ledende norske medier, der man hyllet «den arabiske våren» som ledet til at islamister og sunni-ekstremister tok makten i land etter land i Midtøsten. Det var knapt klokt av de store avisene å begynne å omtale begrepet “Fake News” eller falske nyheter.

Dermed ble vi andre påminnet om de lange rekkene med “falske nyheter” vi er blitt presentert for nå i mange år, nettopp fra media. Her har man presentert løgner som om det var sannhet, videreført rykter og udokumenterte påstander som om de var sannhet, og fullstendig unnlatt å påpeke at man tok feil, da man i ettertid fant ut at det som ble sagt ikke stemte. En rask analyse viser blant annet at ledende norske aviser var med dekningen av “den arabiske våren” de viktigste leverandørene av Fake News i 2011.  Norske medieledere sitter i et betydelig glasshus hva gjelder Fake News. (KRONIKK Norge I dag)

Den manglende viljen til kunnskap om hva som egentlig skjedde under «den arabiske våren», samt mengden av faktafeil gjorde at norske redaktører endte opp med å støtte det ekstrem-wahhabistiske, sunni-islamistiske prosjekt og publiserte nøyaktig det som ekstremistene ønsket. Man hjalp islamistene til makten. Løgn etter løgn ble presentert i ledende aviser som fakta vedrørende Gaddafis regjering. Man fremmet indisier og udokumenterte påstander som siden ble tilbakevist, men uten at noen har tatt tak i det i ettertid. Til dags dato er nordmenn hjernevasket etter mønsteret av hva media sa om saken den gangen. I dag vet vi at det var Al Qaida affilierte og sunni-ekstremistiske krefter som tok makten i Libya 2011, med betydelig økonomisk og militær hjelp fra NATO, Saudi Arabia, USA og Qatar.

Takket være Wikileaks, Judicial Watch og andre har det via Defence Intelligence Rapporten fra 2012 kommet for dagen at USA selv bekrefter at de støtter de ekstremistiske gruppene som eksempelvis Al Qaida i Irak. Rapporten viste at Obama administrasjonen definerte «salafister, det Muslimske Brorskap og Al Qaida i Irak» som sine allierte i kampen mot Assad i Syria. Naturlig nok preges amerikanske medier lett av den Saudi Arabia wahhabi-virkelighetsforklaringen om hva som egentlig skjer i Midtøsten. Saudi er som kjent USAs nærmeste samarbeidspartnere i regionen.  Det tette utenrikspolitiske samarbeidet også med Norge illustreres godt ved at det er Saudi Arabia, Qatar og Norge som er største statsbidragsytere til en organisasjon som Clinton Foundation, som nå står i særlig kritisk lys i USA for sammenblanding av roller.

Professor som Unni Wikan advarte på den tiden mot å fjerne moderate Mubarak, hun har årelang erfaring fra Egypt. Wikan ble siden hetset på det groveste, av de samme kunnskapsløse medielederne som tror at verden defineres i stadig mer marginale Aftenpostens lokaler. Religionsforsker Kari Vogt har også bred kompetanse på feltet, hun har etterlyst nyanseringer en årrekke. Professor Terje Tvedt likeledes. Likevel har mediene valgt å ensidig trekke frem ekstremist etter ekstremist, med liten fokus på vanlige muslimer og deres perspektiver. Man fremhever og fremelsker sunni-ekstremismen og gir den forrang. Her har mediene også gått Al Qaida i tjeneste, og bidratt aktivt som ISIS rekrutteringsplattform i Norge.

I 2011 publiserte de ledende mediene også en lang rekke løgner om Gaddafi. Han gikk fra å være Vestens venn til fiende på kort tid. Dette tjente ekstremistene som dermed lett tok makten i Libya. Siden ble disse løgnene avslørt, deriblat den at han «ville angripe sin egen befolkning», men det skrev man overhode intet om. Moderate Gaddafi, som hadde motarbeidet Al Qaida i mange år og var en hatet fiende av disse, ble altså norske mediers hovedfiende. Selvsagt var Gaddafi ikke feilfri, til tross for at han ledet Afrikas rikeste stat med velferden jevnt fordelt på borgerne, et middelklasse inntektsland ifølge FN. Nå sto vi altså plutselig likevel på parti med ren Al Qaida ideologi.

Til dags dato fortsetter man langs samme linje, noe som temmelig ekstremt kommer til uttrykk i den islamistiske dekningen av president Assad i Syria som er en moderat muslim som er regnet som de kristnes forsvarer i Syria. Hva som enn står i en amerikansk avis – som er under sterk påvirkning av Saudi arabisk ideologi, oversettes ukritisk og publiseres i de store norske avisene. Splittelsen mellom etniske og religiøse grupperinger – dette som for den politiske islamismen er så viktig – videreføres rett inn i vestlige medier. Journalistene som skriver artiklene er ofte unge, uten særlig erfaring og omtrent ingen av dem har noensinne vært i et Midtøsten land. Man uttaler seg om regioner som står lysår fra ens eget kompetansefelt. Og gjør dermed lett grove feil.

Det er trist for det norske folk, som føres bak lyset og indoktrineres langs propagandapregede linjer på en måte som forhindrer innsyn i hva som egentlig skjer i verden. Man glemmer at amerikanske medier er økonomiske eliters talerør som har til hensikt å legitimere USAs interesser i ulike regioner, ofte økonomisk. Man får kun presentert “den norske, politisk korrekte” narrativen, slik som den at den arabiske våren skulle bringe fred, velstand og vestlig demokrati til Midtøsten. Så fikk de altså heller Al Qaida, Det Muslimske Brorskap og borgerkrig i land etter land – i god tråd med hva Obama administrasjonen og Defence Intelligence uttrykte at nettopp var deres allierte i 2012.

Resultatet av medienes ensidige fremhevelse av sunni-ekstremistiske forklaringer, har vært en eksplosjon av ekstremisme, frykt for andre etniske grupper og et befolkningshat mot muslimer generelt. Nå sitter snart halve Norge og sier at de ikke vil ha mennesker i landet som ikke drikker alkohol eller spiser svin. Denne typen ekstrempolarisering langs etniske og religiøse skillelinjer, truer nå Europa med borgerkriger.

Den illegale flyktningstrømmen kan ikke reduseres til et spørsmål om “for eller imot muslimer som spiser svin”, men er blant annet et resultat av vår egen aktive krigføring og bidrag i Midtøsten land. Hvis vi sluttet å delta i disse krigene, ville flyktningstrømmen ikke kommet til lille Norge. Hvilken syrer eller libyer er det egentlig som har lyst til å oppholde seg i vårt iskalde land, både sosialt og klimamessig? Folk vil hjem, men på grunn av Norges støtte til ekstremistiske grupper i eksempelvis Syria, for ikke å nevne hva vi bidro til i Libya krigen, må millioner av mennesker flykte.

Den norske dobbeltmoralen er sjokkerende, iscenesatt av kunnskapsløse og arrogante utenriksministre som Børge Brende. Og til tross for alt dette, får likevel de samme inkompetente medielederne som fremmet disse perspektivene i 2011 sitte i sine stillinger. Ingen tør å røre arkitektene bak disse forfeilede strategier, som viser slik mangelfull kunnskap om de utenrikspolitiske forhold de uttalte seg selvsikkert om.

En annen viktig forfeilet faktor som har bidratt til uro i Europa, er den sosialistiske og raseorienterte multikulturalismen. Her har også ledende medier bidratt med betydelige mengder Fake News. Man har fremstilt virkeligheten som om en styrking av europeisk kultur automatisk innebærer rasisme. Man har unnlatt å rapportere elementer som kunne nyansert bildet betydelig, med vilje for å fremstille meningsmotstandere som «idioter». Man har også kronisk demonisert en lang rekke tiltak som kunne skapt større rettferdig fordeling. Moderat nasjonalisme er noe positivt, det bygger landet og styrker kulturen.

Men det ligger en rasistisk, sosialdarwinistisk holdning bak den multikulturalistiske antagelsen av at mennesker fra andre land automatisk «er de svake som vi må hjelpe», fordi «vi hvite alltid vet best». I Europa skal europeisk kultur ha forrang og dets etniske, opprinnelige borgere ikke diskrimineres; i Arabia skal arabisk kultur ha forrang. De skal få styre sine land, vi skal styre våre. Derav også logoen «Norge ut av Syria» fordi vi bidrar til terror der.

Fornektelsen av nasjonal kulturell tilhørighet og rett til stolthet over eget land, har svekket hele den europeiske kultur. Folk er nå livredd for å si et skjevt ord, av frykt for å bli stemplet som rasist. Multikulturalismen dyrket en rasistisk holdning som krevde at man automatisk «syntes synd på utlendinger» og antok at disse kommer fra «svakerestilte land», og dermed ikke satt de samme kvalifikasjonskrav for innflyttere som man har gjort overfor vanlige nordmenn. For eksempel, vi har en destruktiv multikulturalistisk praksis der ikke-statsborgere mottar stønader. En slik praksis oppmuntrerer innflyttere til å lene seg mot stønader heller enn å komme i hardt arbeid. Segregeringssamfunnet langs ghetto-linjer er ett av resultatene.

Stønadstildeling burde fra begynnelsen kun bli gitt til norske statsborgere og familiegjenforening i stor grad fjernet. Hva er dette for slags tenkning at dersom jeg flytter til Pakistan, skal jeg automatisk få stønad der og få med meg hele familien min som deretter omtrent automatisk få statsborgerskap? Om jeg jobber noen år i Afghanistan, betyr ikke det at jeg automatisk får statsborgerskap der. I andre land i verden, er dette helt uproblematisk. Men i Norge har mediene omtrent konsekvent nektet å likebehandle «utlendinger» med etnisk norske, noe som i neste rekke har gjort at «hvite mennesker» i Norge nå ofte føler seg diskriminert. Rasisme mot hvite er i dag et betydelig problem. Mange føler seg marginalisert i eget land, man føler at utenlandske grupper truer «oss» til stillhet og mange blir dermed lettere offer for unyanserte, islamfiendtlige holdninger som preger enkelte i offentligheten.

Media har skapt frykt i en hel befolkning for “muslimer” – man skiller ikke engang mellom moderate muslimer som det er flest av i Midtøsten, disse som burde vært våre gode partnere, og sunni-ekstremisme og wahhabisme som en saudiarabisk sekt. Ambassadør Carl S. Wibye skriver godt om dette i «Terrorens rike». Jeg omtaler det samme i artikkelen fra Foreign Affairs Journal  som nå er republisert over hele verden, jeg har blant annet gitt et 30 minutters intervju til en ledende libysk TV kanal, Libya24.

Det samme omtales også av israelske Yitzhak Santis i femte episode av «Jerusalem» dokumentaren min, tilgjengelig på Youtube. Han bekreftet at tradisjonell moderat islam er noe helt annet enn det ekstremistiske wahhabismen fra Saudi Arabia som av de fleste betegnes som en ideologi på linje med fascisme og nazisme. Santis mener denne sekten også er like farlig som fascismen.  Her tjener også mediene det ekstremistiske-islamistiske prosjekt gjennom ensidig å fremstille land som Libya i tråd med Al Qaidas virkelighetsoppfatning av hvem som er en «ond» eller «god» statsleder.

Nå står vi vel foran avisenes død mer enn noen gang, og en hovedårsak til det er at mange er lei av disse ideologisk motiverte fremstillingene som ikke stemmer med virkeligheten. Man tok feil om Trump, om Brexit, om Eus utvikling. Folk er lei av ledende mediers mengder med såkalt Fake News som leder oss dypere inn i konflikter. Derav tiltak som det jeg nå gjør gjennom å opprette “Herland Rapporten” der jeg direkte og forhåpentligvis nesten ukentlig vil gi rapporter fra verden om hva som skjer, sett fra min informasjonsvinkel. For å unngå demonisering av enkeltgrupper, må vi heve kunnskapsnivået til journalister og redaktører om hva som egentlig skjer i fremmede regioner. Ellers vil vi fortsette med å hjelpe ekstremister til makten, heller en å bidra til fred.

 

 

 

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*