Home » Featured » Legemiddelindustriens milliardfortjeneste på medisinering av friske barn – Metylfenidat og ADHD diagnoser- gjestekronikk Øyvind Moe
Legemiddelindustriens milliardfortjeneste på medisinering av friske barn – Metylfenidat og ADHD diagnoser- gjestekronikk Øyvind Moe

Legemiddelindustriens milliardfortjeneste på medisinering av friske barn – Metylfenidat og ADHD diagnoser- gjestekronikk Øyvind Moe

Forrige århundrets største legemiddelskandale var uten tvil thalidomidskandalen rundt 1960. Gravide kvinner ble gitt et kvalmestillende middel som ga misdannelser på en del barn. Årsakssammenhengen var åpenbar, og medisineringen ble brått avsluttet.

Vi ser nå at en enda større skandale er under oppseiling; medisinering av friske barn med sentralstimulerende medisiner som i andre sammenhenger blir kategorisert som narkotika. Det er klare tegn som tyder på at en andel av disse barna får hjerneskade som langtidsvirkning ved bruk av disse medikamentene.

Forskjellen mellom thalidomid og metylfenidat er at skadene fra thalidomid var svært synlige. Barn ble født med for korte armer eller ble født med seks eller tre fingre og tær. Disse ”korte armene” eller ”tre fingre” i hjernen synes ikke, men konsekvensene, i form av psykiske lidelser, er etter alt å dømme langt verre”, skriver Øyvind Moe, sivilingeniør NTH for Herland Rapporten.

Les artikkelen her.

Barns utvikling og adferd

Innen kognitiv nevrovitenskap er det en kjent sak at hyperkinetisk aktivitet er en normal del av utvikling av hjernen hos barn. For noen barn kommer denne fasen i utviklingen sent eller vedvarer inn i skolealder. Dette er lite forenlig med krav om å sitte i ro og være konsentrert i en hel skoletime, og har alltid gitt utfordringer for lærerne. Så mange som 2-3 elever, gjerne gutter, har problem med å følge undervisningen i de første skoleårene. På 1980-tallet forsøkte man å sykeliggjøre dette med å beskrive disse barna med en MBD-skade (Minimal Brain Dysfunction)[1]. Men, man gjorde ingen fysiske medisinske funn, og derfor ble dette aldri noen etablert diagnose. Noen år senere, i 1993, kom WHO (World Health Organisation) med en ny diagnose, ADHD, som var en adferdsdiagnose[2]. Man trengte ikke forklare denne diagnosen med noen fysiske funn. Denne diagnosen var kun en adferdsbeskrivelse. For å diagnostisere ble det utviklet noen tester. Utfallet av disse testene ville avgjøre om et barn led av ADHD.

Metylfenidat

Ritalin er det vanligste medikamentet innen gruppen av metylfenidat. Ritalin har eksistert i mange tiår og ble gitt utelukkende til pasienter som led av sovesyke (narkolepsi) frem til begynnelsen av 1990-tallet. Forbruket var svært lite og stabilt gjennom mange tiår. Metylfenidat har klare likhetstrekk med amfetamin. Virkninger og bivirkninger er de samme, de blir begge karakterisert som narkotika, og de har en sentralstimulerende virkning på hjernen. Den mest åpenbare virkningen er bedret våkenhet (mindre tretthetsfølelse), bedre konsentrasjon og oppmerksomhet og bedre utholdenhet. Amfetaminpreparater ble utviklet i første rekke til militære formål. Egne soldater, som brukte disse preparatene, kunne holde seg stridsdyktige lenger. Dette var spesielt nyttig under første verdenskrig, hvor infanterisoldatene i skyttergravene kunne holde seg i strid i flere døgn i strekk. Dette ga et godt overtak. Med hensyn til langtidsvirkningene var dette nokså uinteressant. Sjansen for å dø i strid var langt større.

På 1970-tallet begynte noen amerikanske mødre å gi Ritalin til sine barn for å få dem til å være mer konsentrert og lære bedre, spesielt i de første skoleårene. Dette virket veldig bra. Ritalin var lett å få tak i siden amerikanerne har vært nokså liberale med hensyn til å bruke alle slags piller til alle mulige formål. Men, amerikanske myndigheter satte foten ned for denne bruken.

Etter at ADHD-diagnosekoden var på plass tidlig på 90-tallet, begynte man igjen å tillate bruk av Ritalin til disse barna. Nå hadde man en diagnose som rettferdiggjorde bruk av Ritalin. Noen leger gikk så langt at de utnyttet sin faglige status/profesjon/tittel til å begrunne og forsvare bruken; Ritalin tilførte et stoff som manglet i hjernen til barn med ADHD, og da brukte de metaforen for å overbevise foreldre at dette var riktig å bruke: ”hvis barnet ditt hadde sukkersyke, ville du ikke da gitt insulin til ditt barn?”. Noen leger tok det som en bekreftelse på ADHD diagnosen siden Ritalin virket etter hensikten.

Og, Ritalin virket. Selv om det også hadde bivirkninger, er det ingen tvil om at Ritalin virket, ikke bare på barn med ADHD, men for alle. De senere årene har mange studenter også funnet ut at dette bedrer prestasjonene til eksamen. Studier har vist at dersom man tar en slik pille før eksamen, kan prestasjonene øke med så mye som 15%.

Men, i tillegg til bivirkningene, hva med langtidsbivirkningene? I Felleskatalogen er det listet opp en rekke bivirkninger, forsiktighetsregler og kontraindikasjoner, men det står fortsatt lite om langtidsbivirkninger (senskader).

La oss nå trekke linjene over på amfetamin. Der har det vært en kjent sak i mange tiår at misbruk av amfetamin over tid kan føre til senskader som psykose for så mange som 20% av misbrukerne. De resterende 80% vil klare seg bra. Når amfetamin har så klare likhetstrekk med metylfenidat, hvorfor skulle man ikke oppleve de samme senskadene med metylfenidat?

Det er ingen tvil om at samfunnet sparer mye på undervisningen av barn, og læringen blir bedre, ved å medisinere barn med høy hyperkinetisk aktivitet. Dette kan alene forsvare kostnadene ved kjøp av disse medisinene. Men, hvis det viser seg at så mange som 20% av disse barna i voksen alder utvikler betydelige psykiske problemer, ja, da blir det samfunnsøkonomiske regnestykket et helt annet, og den menneskelige siden med betydelig redusert livskvalitet blir dramatisk for disse personene som blir rammet.

Legemiddelindustrien

Et godt mantra for å finne gode svar er: Følg pengestrømmen. Da får du som regel svarene du leter etter. La det være helt klart: Legemiddelindustrien har ett formål: Å tjene flest mulige penger til sine eiere. Hvis du trodde de hadde et ideelt formål om å helbrede syke eller gjøre syke personer friskere, ja, da trodde du feil.

Følgende spørsmål har alle samme svar:

  • Hvem står bak WHO?
  • Hvem utformer diagnosekoder?
  • Hvem utvikler tester for å diagnostisere en sykdom?
  • Hvem er de viktigste finansielle bidragsyterne til medisinsk forskning?
  • Hvem tjener penger på syke mennesker?WHO er ikke troverdig. Det viser pandemivarslet for noen år siden da svineinfluensaen herjet. Salg av vaksine som følge av denne pandemien, gjorde legemiddelfirmaet styrtrik, og det viser seg i ettertid at dette pandemivarselet var helt unødvendig.
  • Svar:    LEGEMIDDELINDUSTRIEN.
Den store endringen

Det er et faktum at utbredelsen av psykiske lidelser for personer i aldersgruppen 16-24 år har økt dramatisk de siste 10-15 årene. Hvorfor denne store endringen? Hvilke psykososiale endringer har skjedd de siste tiårene?

Den største endringen, uten tvil, er bruk av metylfenidat som medisin mot ADHD. Kilde til disse opplysningene for metylfenidat er: Folkehelseinstituttet, og for utvikling av psykiske lidelser er levekårsundersøkelsen med data fra SSB. Disse dataene er allment tilgjengelig.

Selv om levekårsundersøkelsen er godt kjent, forsøker politikerne å finne forklaringer som støtter deres politikk, men det er nokså fraværende en vitenskapelig forskning for å finne forklaringen.

Senskader

Den mest alvorlige bivirkningen er psykoser (amfetaminpsykoser). Noen av de barna som blir diagnostisert med ADHD og medisinert med metylfenidat, vil kunne utvikle psykoser på samme vis som misbrukere av amfetamin.

Fram til 1990 var beskrivelsen av Ritalin i Felleskatalogen nokså kort og begrenset, siden medisinen ble brukt kun til pasienter med narkolepsi (indikasjoner). Utover på 1990-tallet ble listen over forsiktighetsregler, bivirkninger og kontraindikasjoner lengre og lengre, og medisinen ble også etter hvert brukt til pasienter med ADHD. Prisen på medisinen har firedoblet seg i samme periode. Det ble også tatt med psykoser som mulige bivirkninger. Det står imidlertid ikke når dette kan inntreffe. Om det er på kort sikt eller lang sikt, lenge etter at medisineringen har opphørt. For amfetamin er det slik at psykosene kan oppstå lang tid etter misbruket.

Hva er en psykose?

Kort fortalt er det en feilaktig oppfatning av virkeligheten med hallusinasjoner (sansebedrag), vrangforestillinger og ofte tankeforstyrrelser og eventuelt paranoia. Som de fleste psykiske lidelser kan helt normale mennesker oppleve dette. Med et særdeles høyt stressnivå eller andre alvorlige kriser kan normale mennesker oppleve en psykose. Det blir først sykelig når denne tilstanden tar overhånd over livet ditt, og man ikke makter å følge en studiesituasjon, utføre en jobb eller fungere i et normalt liv. Og triggeren ikke er større enn det et normalt menneske skal oppleve av hverdagsstress. Psykoser kan komme snikende som sanseillusjoner eller -bedrag. Man hører kanskje musikk eller mennesker som prater. Først kan denne sanseillusjonen være svak, lydene er langt borte. Men, så kan de komme nærmere og bli sterkere og sterkere. Etter hvert kan stemmene overta kontroll over ditt eget liv med befalinger og argumenter, osv. I begynnelsen er det som å ha ørepropper med f.eks. musikk fra en iPhone. Men, det er bare du som hører det. I perioder kan det ikke gjøre noe, men du kan ikke skru den av. Det kan føre til dårlig nattesøvn eller problem med å sovne, for de sanseopplevelsene bare du hører eller opplever, er der hele tiden. Nevroser kan bli en følgeskade. Man får angst. Hvorfor skjer dette meg? Det er vanskelig å innrømme, og derfor også for spesialisthelsetjenesten krevende å diagnostisere. Angsten kan til en viss grad holdes i sjakk av tvangshandlinger. Tvangsadferd og tvangsproblematikk er heller ikke en uvanlig konsekvens (Obsessive-Compulsive Disorder, OCD). Og man kan til slutt bli deprimert. Hvorfor skjer dette meg? Depresjon er en dødelig lidelse og kan ofte sammenlignes med kreft. Altfor mange ender opp med å ta sitt eget liv. For noen er livskvaliteten så dårlig at det føles bedre ikke å være til lenger. Det kan også være grunner som hensyn til samfunnet og pårørende, at man er til alt for stor belastning, og at det da er bedre for dem å være død.

Ytterligere en konsekvens av denne sykdomsutviklingen kan være sviktende sosial fungering. Man føler seg utenfor, og mennesker rundt forstår ikke situasjonen, støter den syke fra seg og vil ikke lenger ha noen kontakt. Og det kan også skje fra nærmeste familie.

Får man endelig en psykosediagnose som en lege i spesialisthelsetjenesten setter, så står man i fare for å miste all rettsbeskyttelse. Man kan bli innlagt på psykiatrisk sykehus med hjemmel i Psykisk helsevernloven § 3.3 (tvungent psykisk helsevern). Dette er samme straff som de som blir dømt etter Straffeloven dersom de har gjort noe svært alvorlig og med begrunnelse i en alvorlig psykisk lidelse. Uten å ha gjort noe galt er man hensatt med langt dårligere rettsvern dersom begrunnelse er en alvorlig diagnose. Dersom man blir innlagt etter § 3.3, kan denne påklages til en klagenemd, men ikke bli prøvet for Norsk Rett. Et psykiatrisk sykehus er et stusselig sted å tilbringe livet. Man har forskjellige nivå på tilbudet, fra åpen avdeling med fri utgang til lukket stueavdeling og skjermet avdeling. På lukket og skjermet er alle dører låst ut av bygningen. Skjermet avdeling er som glattcelle. Alt av fare for å ta sitt liv med, er fjernet, og man har 24-timers tilsyn. Altså tre heltidsstillinger av pleiere og miljøpersonell for én pasient pr. døgn. Man kan ha mobiltelefon, nettbrett og PC, men får ikke ladet disse selv, siden alle ladeledningene er fjernet. Får man panikkangst, risikerer man å bli lagt i reimer og tvangsmedisinert med beroligende sprøyte i rumpa. Stort lengre ned i livskvalitet kan man ikke komme.

Konklusjon

Dette er hva altfor mange unge voksne må oppleve som et resultat av ønsket om at man som barn skulle sitte stille på skolen de første årene og bli medisinert med metylfenidat. Nå må samfunnet våkne! Vi må få en stopp i bruk av metylfenidat som medisin for friske barn, og vi bør også fjerne ADHD-diagnosen siden disse barna er friske. Vi må tåle, slik vi har gjort i mange hundre år, at det skal være variasjon innenfor normalbegrepet. Barn utvikler seg forskjellig. Det er helt normalt.

Etterord

I A-magasinet 10. mars 2017 blir psykiater Marianne Mjaaland intervjuet, og hun kommer med følgende uttalelse: En leges fremste bud er ikke å skade. Men det er lite dokumentasjon på hva som skjer med pasienter som går på tunge medikamenter år etter år, og ramser opp: medisiner mot ADHD, antidepressiver, anti-psykotika og beroligende midler (benzodiazepiner).

I 2015 i Journal of Psychiatric Research ble det presentert resultater fra en studie med 239 personer med psykotiske lidelser, hvor man så på sammenhengen mellom tidligere diagnose med ADHD og eventuelle forskrivninger på sentral-stimulantia, bl.a. metylfenidat (Ritalin), og risikoen for å utvikle psykotisk lidelse senere. Det konkluderes med at det er en signifikant sammenheng mellom tidligere AOP (Age of onset of psychosis) og eksposisjon for sentralstimulerende medikamenter (f.eks. metylfenidat)[3]. Denne artikkelen burde få alle varselklokkene til å ringe, men tvert i mot er det svært få evidensbaserte studier som hittil har kunnet styrke konklusjonen ovenfor.

ADHD-diagnosens far, Leon Eisenberg, har, før han døde som 87-åring i 2009, kommet på bedre tanker, og er kjent for sitatet: ADHD is a prime example of a fictitious disease.[4]

Psykiater og klinisk farmakolog Jon Johnsen har uttalt: Flere av mine pasienter har symptomer som til forveksling ligner på amfetaminpsykoser. Alle disse har brukt Ritalin.[5]

Lege og spesialist i psykiatri Petra Lybæk Heiberg ved Psykofarmakologisk institutt på Diakonhjemmets sykehus har uttalt: ”Vi skulle gjerne ha forsket mer på senskader av metylfenidat. Men, vi har ikke midler til det, og legemiddelfirmaene vil ikke finansiere en slik undersøkelse”.

Statsviter, journalist og forfatter Niels Christian Geelmuyden kommer med en bok: ”PILLEBEFINNENDE. Hva vet vi om medisinene vi tar?”. I denne boken gir han oss en grundig, avslørende og bevisstgjørende gjennomgang av legemiddelindustrien og de mest brukte legemidlene i Norge – informasjon vi ikke får hos legen. Han tar for seg blant annet ADHD-medisiner.

[1] MBD dukker opp som en indikasjon i Felleskatalogen 1983.

[2] Diagnosen ADHD ble riktignok vedtatt på et årsmøte for amerikanske psykiatere så tidlig som i 1987. Men, den ble først i 1993 tatt inn etter beslutning i WHO i diagnosekodesystemet ICD-10, som spesialisthelsetjenesten bruker.

[3] L Moran, G Master et al. “Prescription stimulant use is associated with earlier onset of psychosis.” Journal of psychiatric research 71 (2015): 41-47.

[4] http://realfarmacy.com/the-man-who-discovered-adhd-makes-a-startling-deathbed-confession/

[5] Dr.med. Jon Johnsen er overlege ved et psykiatrisk sykehus i Vestre Viken HF.

 

 

One comment

  1. Erlend Sørbye

    Meget viktig å sette lys på dette.
    Endelig et tema som berører vanlige mennesker, istedet for politikk på internasjonalt plan med fake news.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*