Home » Europe » Autoritære Utdanningsforbundet ønsker å strupe valgfrihet – underliggende religionshat mot skoler med kristent verdisyn
Autoritære Utdanningsforbundet ønsker å strupe valgfrihet – underliggende religionshat mot skoler med kristent verdisyn

Autoritære Utdanningsforbundet ønsker å strupe valgfrihet – underliggende religionshat mot skoler med kristent verdisyn

Vi lever i et Norge som er langt mindre fritt enn det som gis inntrykk av i offentligheten. Over hele verden får foreldre lov til å velge hvilken skole de vil sende barna sine til, det være seg offentlige eller private, friskoler, religiøse skoler, antroposofiske eller skoler med ateistisk livssyn, man kan velge internasjonale skoler med engelsk eller fransk undervisning eller velge mellom internatskoler eller lokale skoler alt etter hva som passer familien best. Dette gjelder India, Pakistan, Storbritannia, USA, i Afrika, De Arabiske Emirater – listen er lang.

Men i Norge pågår en svertingskampanje av skoler med kristent livssyn som minner mest om forhold i totalitære land vi ikke liker å sammenligne oss med. Den stadige kritikken mot kristne friskoler reflekterer underliggende autoritære trekk i styringssystemene våre, – og et temmelig utildekket religionshat – der man stadig søker å innsnevre personlige friheter og nekte familier den valgfrihet som er vanlig i andre land. 

Noe av de samme prosessene ser vi også innen norsk barnevern, som møtes med bred internasjonal kritikk for maktovergrep mot enkeltfamilier. Det er avgjørende at vi står opp imot disse autoritære, anti-demokratiske tendensene i landet vårt, og sier klart og tydelig ifra at vi ønsker ikke et Utdanningsforbund som tar diktator-rollen, men et Utdanningsforbund som respekterer individers og familiers rett til å velge forskjellig. Vi vil ha respekt for pluraliteten blant mennesker og ønsker ikke et samfunn der alle tvinges til å tenke likt og mene det samme. Les Mari Kolltveits refleksjoner rundt dette temaet, først publisert i Fædrelandsvennen 2.juni. (Foto: Olavsborg Kristne Skole)

 

Når Utdanningsforbundet i Kristiansand mer enn antyder at vi i friskoler legger til rette for at barn vokser opp i ensrettede og lukkede miljø med innsnevret kjennskap og toleranse, er det nærliggende å tenke at de selv bidrar til en polarisering bygget på mistanke. Barn og unge på vår skole kommer fra mange forskjellige steder og har svært så ulik sosial- og økonomisk bakgrunn. Elevene våre utgjør også et fantastisk mangfold av ulike personligheter og etnisitet. Grunnene for å velge vår skole er varierte. Vi er ikke en skole for kristne elever, men en «kristen» skole for alle elever, uavhengig av livssyn og livserfaringer, skriver lærer Mari Kolltveit.

Kolltveit: “Jeg er ordentlig glad i den norske skolen! Dette sier jeg uten forbehold, vel vitende om at vi har ting å strekke oss etter. Jeg er takknemlig for de offentlige skolene barna mine går på, og jeg er stolt over friskolen jeg selv jobber på. Joda, jeg er såpass norsk at jeg har vært litt skeptisk til ting som har luktet «privat» og annerledes jeg også. Det har vi tross alt fått inn med både morsmelka og skolemelka, nordmenn og gode sosialdemokrater som vi er. Men i møte med skolen jeg nå jobber på, ble skepsisen raskt gjort til skamme!

Nesten like lenge som jeg har vært lærer, har jeg vært medlem av Utdanningsforbundet. Jeg har hatt tro på å være med på å bidra til fellesskapet, til å yte hjelp og få hjelp og til å få faglige oppdateringer i medlemsbladet vårt. Sant nok; jeg har til tider kjent at den politiske orienteringen har vært sterk og nokså ensidig, men enn så lenge har jeg valgt å stå i det. Til i dag! Nylig leste jeg nemlig Åse Grethe Birkeland Frøyns innlegg «Fellesskolen som dannelsesarena» i Fædrelandsvennen. Når lederen i Utdanningsforbundet i min egen kommune uttrykker så sterk skepsis, … nei, det blir for svakt; frykt (!) for friskoler, kjenner jeg behov for å si at dette er en holdningen jeg ikke ønsker å støtte.

Utdanningsforbundets uro med tanke på oss som også vil ha skoler ut ifra det de kaller «smale hensyn», spiller på tanken om at friskoleelevene står i fare for å eksamineres ut fra skolen med høy måloppnåelse i antidemokratiske holdninger og stryk i respekt og toleranse.
La det være sagt: Det er lov til å være imot friskoler! Det finnes mange argumenter jeg gjerne lytter til, og en frisk debatt skader ingen. Jeg har deltatt selv på begge sider. At opprettelsen av nye friskoler skaper diskusjon og følelser i et lokalmiljø er også naturlig. Det er selvsagt også slik at mange friskoler, akkurat som mange offentlige skoler, kan være bærere av en kultur som bør utfordres og endres. Men når Utdanningsforbundet i Kristiansand mer enn antyder at vi i friskoler legger til rette for at barn vokser opp i ensrettede og lukkede miljø med innsnevret kjennskap og toleranse, er det nærliggende å tenke at de selv bidrar til en polarisering bygget på mistanke.

Barn og unge på vår skole kommer fra mange forskjellige steder og har svært så ulik sosial- og økonomisk bakgrunn. Elevene våre utgjør også et fantastisk mangfold av ulike personligheter og etnisitet. Grunnene for å velge vår skole er varierte. Vi er ikke en skole for kristne elever, men en «kristen» skole for alle elever, uavhengig av livssyn og livserfaringer.

Men, som Birkeland heldigvis påpeker; mistanke skyldes manglende kjennskap og kunnskap. Det kan vi være enige om! Og håpet er at nettopp kunnskap og kjennskap til arbeidet som mange av landets friskoler driver, kan dempe noe av mistanken og frykten som Utdanningsforbundet ser ut til å bære så tungt på.

Så velkommen til å besøke min lille bit av den norske skolen, Birkeland Frøyn – om du vil. Vi er ikke feilfri, så det er helt sikkert ting du kan utfordre oss på. Skole er, som vi begge vet, hardt og krevende arbeid. I likhet med andre skoler har vi skitt under neglene iblant. Men jeg tør påstå at vi også gjør et solid stykke arbeid når det gjelder å utruste barn og unge til å bli «fremtidige aktive samfunnsborgere i mangfoldet av kultur, sosial tilhørighet, etnisitet, religioner og livssyn», til glede for elever og foreldrene som mener at vi er et godt og viktig skolealternativ, og ikke minst; til glede for samfunnet vi er en del av. Og hvem vet; kanskje får friheten både jeg og Utdanningsforbundet er glad i enda bedre kår dersom frykten for oss blir litt mindre?”

 

Mari Degnepoll Kolltveit – Oasen skole Birkelid

Først publisert i Fædrelandsvennen 2.6.2017

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*