Home » Europe » Hva skjer når frihet defineres som retten til å bifalle det politisk-korrekte? Les utdrag fra Hanne Nabintu Herlands nye bok
Hva skjer når frihet defineres som retten til å bifalle det politisk-korrekte? Les utdrag fra Hanne Nabintu Herlands nye bok

Hva skjer når frihet defineres som retten til å bifalle det politisk-korrekte? Les utdrag fra Hanne Nabintu Herlands nye bok

Share the article

Det nye Babylon er allerede en suksess. Over 1200 bøker ble revet bort bare i løpet av de første dagene fra forlaget.  Boken er omtalt hos TV2 og i en rekke medier og nå er opplag 2 ute i salg. Se intervjuer blant annet her og her.

Les utdrag om hvor viktig det er at ikke ytringsfriheten strupes ned i politisk konformitet: Mange forskere snakker i dag om “det totalitære demokratiet” som har en helt annen struktur enn det opprinnelige vestlige demokratiet. Det baserer seg på en sterk konformitetspreget stat, nøye kontroll med hva folk mener samt et propagandastyrt media.

I slike land blir mennesker svært engstelige for å si det de mener, og en markant fryktkultur dominerer like under overflaten. Frihet definert som retten til å bifalle det politisk korrekte. Dette står langt fra det opprinnelige idealet om et fritt demokrati der folkets røst skulle bli hørt.

 

Millions watch Herland Report TV. Subscribe:

Forfatter og filosof Ayn Rand sa en gang i et intervju på universitetet i Michigan at det er filosofene som bestemmer den historiske utviklingen. De utarbeider tanker som danner grunnlaget for politiske tankemønstre, som igjen bestemmer hvilke verdier som skal dominere samfunnet.

De dramatiske endringene i vestlig kultur har ikke skjedd ved en tilfeldighet. Filosofer utarbeider metodene for å løse samfunnets problemer, ideologier, og trekker frem de verdier som de mener bør bli populære. I kjølvannet av filosofenes arbeid, kommer media, universitetene, bokforlagene og andre og videreformidler disse tankene.

I «Det nye Babylon» beskriver Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av nyhetssiden og nett-TV kanalen, The Herland Report, det kulturelle forfallet i Vesten. Vi er materielt rike i Norge, men bak den fine fasaden bærer samfunnet preg av en bemerkelsesverdig sterk jantelov og mangel på respekt for forskjellige meninger. Boken viser hvordan vi kom hit og veien ut.

Er det sterk nok kraft i denne prosessen, får man en verdirevolusjon som former og endrer hele kulturen. Filosofens tanker har dermed påvirket hele samfunnet og bidratt til en ny måte å se verden og virkeligheten på.

Ledende filosofer former altså kulturens måte å se verden på. De argumenterer for hvilke idealer og tenkemåter «vi bør støtte».

Derfor er det av største betydning hvilke ideologier – eller verdigrunnlag – som bestemmes at skal være de «politisk korrekte».

Hvis filosofenes hypoteser, antagelser og argumenter er mangelfulle eller basert på modeller som ikke gjenspeiler realitetene, ender vi opp med et verdensbilde som skaper vedvarende ubalanse i samfunnet. Forfall og nedgang kan lett bli resultatet.

I dag hyller vi eksempelvis «demokratiet» som om det var vår nye religion. Men den franske filosofen Alexis de Tocqueville har lenge bekymret nettopp for demokratiets utvikling.

Demokratiet kan lett bli en ikke-optimal styringsform, hvis det får utvikle seg til et autoritært konformitetssystem der man ikke tolererer meningsforskjeller.

Tocqueville mente at når demokratiet gir slipp på sine historiske idealer, kan det lett reduseres til det motsatte av frihet. Det kan ende opp som et tyrannisk system anført av folkemobben og dets ledere.

Demokrati uten respekt for ulike meninger er som kapitalisme uten den protestantiske etikk. Når pålitelighet og ærlighet ikke lenger er idealet, blir narsissisme og manglende solidaritet sosialt akseptert.
 Mange vil hevde at dette er dagens situasjon.

Dr. Med. Kjell J. Tveter beskriver i Tro i en tid som denne hvorledes denne typen radikal venstresidetenkning lenge har dominert, også før Herbert Marcuse uttrykte sine intolerante tanker om behovet for å begrense ytringsfriheten for meningsmotstandere for å fremme venstresidens ideologiske mål.

Han viser til Arbeiderparti ideologen Edvard Bull, som allerede i 1923 uttalte i boken Kommunisme og religion:

«Vi skal gjøre skolen verdslig, likesom sykepleien og begravelsen, ekteskapet og fødselsregistreringen. Vi skal sloss uforsonlig med den bestående offisielle lutherdom, som med andre fordummende sekter. Vi skal ha en pågående og hensynsløs kirkepolitikk, fordi vi mener at religion i og for seg er en privatsak. Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det. Skal vi skape den sosialistiske skole, må vi ha makten i skolestyrene og kommunestyrene, og bruke vår makt hensynsløst. Vi vil bort fra alt det barbariske og fra den usunne lære og moral, som barna lærer gjennom religionsundervisningen. Skolepolitikk er klassepolitikk».

Den markante intoleransen og aktive bekjempelsen av mangfoldet i samfunnet er bemerkelsesverdig. Dette ble altså skrevet i 1923, få år før nasjonalsosialismen – også en sosialisme – ble lansert som løsning av Tysklands Arbeiderparti.

Og en aktiv struping av meningsmangfoldet har lenge kjennetegnet land som Norge, der denne holdningen blant medieeliter skaper en betydelig frykt i befolkningen for å uttale
seg fritt.

Mangelen på frihet er forstemmende sterk i et land der det snakkes mye om ytringsfrihet, mens realiteten står langt fra idealet. Man snakker følgelig om «demokrati» og «friheten i Vesten», men har i realiteten liten respekt for folkemeningen.

Selve begrepsbruken illustrerer selvsagt poenget: «Vi er de progressive kulturradikale» og fremoverlente som ønsker en bedre fremtid, mens «de konservative er gammeldagse» og fastholder «fortidens utdaterte tenkning». Unødvendig å si: Skillelinjene er ikke fullt så svart-hvitt i virkeligheten, og
vi trenger nyansene.

At Marcuse så sterkt hevder retten til og behovet for å bringe ideologiske motstandere til taushet, illustrerer som sagt hvilken mangel på respekt for den frie tanke som ligger innbakt i den kulturradikale tenkningen.

Dette er en tendens som senere har fått blomstre i det vi i dag opplever som en regressiv venstreside, for å bruke den amerikanske talk-show verten Dave Rubins betegnelse. Nettopp forkjemperne for kritisk teori har bidratt til å forsterke ensretting og konsensustyranni i samfunnet.

Man skulle bidra til avdekking av undertrykkelse, men brukte mediespråk og institusjonalisert språk til å undertrykke nye grupper. Man ble selv «borgerskapets nye eliter» i neste generasjon.

Marcuse viser hvorledes selve grunnlaget for den kulturradikale bevegelsen var farget av autoritære og ikke-demokratiske oppfatninger. Den autoritære venstresidens konformitetskampanje ble kombinert med strategier for å demonisere og sverte motstandere, i håp om at dette ville bringe opposisjonen til taushet.

Kirsten Powers hevder at venstresidens mest vellykkede taktikk mot politiske og ideologiske motstandere, fortsatt er å delegitimere ved hjelp av demonisering, sjikane, latterliggjøring og trusler.

Ytringsfriheten mister sin verdi hvis den defineres som retten til å snakke stygt til andre. Når den brukes til å mobbe istedenfor å fremme saklige argumenter i en debatt, blir ytringsfriheten et redskap til undertrykkelse.

Og ytringsfrihet definert som retten til frekkhet og sjikane har aldri vært en vestlig verdi. Det er derimot oppskriften på et urettferdig samfunn, preget av respektløshet og en skremmende fryktkultur.

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!


Share the article

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com