Home » Europe » Multikulturalismens fokus på etnisitet understreker forskjeller og gir næring til konflikter – Diana Johnstone Steigan.no
Multikulturalismens fokus på etnisitet understreker forskjeller og gir næring til konflikter – Diana Johnstone Steigan.no

Multikulturalismens fokus på etnisitet understreker forskjeller og gir næring til konflikter – Diana Johnstone Steigan.no

Share the article

Multikulturalismen tolker samfunnet som en mosaikk av «identiteter» og overser det viktigste. At man stadig bruker begrep som etniske identiteter og religiøse grupper betraktes ofte som et tegn på toleranse i en flerkulturell verden.

I virkeligheten har det imidlertid motsatt resultat og gir næring til konflikter, fordi de uunngåelig har en tendens til å understreke forskjeller snarere enn felles verdier og mål, skriver Diana Johnstone, republisert på nettavisen Steigan.no.

Subscribe to Herland Report TV

I de siste tretti årene har den vestlige økonomiske venstresida lidd ødeleggende nederlag på begge sider av Atlanterhavet. I Storbritannia og USA var dette nederlaget hjemmelaget og var et resultat av Thatcher og Reagans politikk på 1980-tallet. På det europeiske kontinentet er særlig EU-byråkratiet ansvarlig. Deres direktiver og budsjettregler ødelegger den «europeiske sosiale modellen» mer og mer, som en forberedelse til det transatlantiske samarbeidet TTIP.

De valgte politikerne samarbeider med denne prosessen og hevder samtidig de er hjelpeløse. Europas «arbeider»-partier bryr seg ikke lenger om arbeiderne og de sosialistiske partiene har ikke det minste til felles med sosialisme. I USA har Det demokratiske parti for lenge siden gitt opp den sosiale reformismen fra New Deal.

Mens en slags «venstreside» fortsatt finnes, og framstiller seg selv som sjenerøs og progressiv, er dette ikke lenger den gamle sosialdemokratiske venstresida som foreslo tiltak for å fremme økonomisk likhet. I stedet for likhet foretrekker den nye sosiale venstresida å befatte seg med mangfold og «retten til å være annerledes».

Selvfølgelig er folk forskjellige. Det er ingen grunn til å betrakte dette som «en rett». Det er bare et faktum. I et anstendig, rettferdig og rasjonelt samfunn vil folk ganske enkelt være annerledes og ingen ville lage et stort oppstyr om det. Men i dag har «identitet» blitt hovedfokuset.

Den gamle skillet mellom høyre og venstre, mellom konservative og progressive (eller, i USA, «liberale»), har på mange måter endt opp som et historisk kompromiss mellom økonomiske dogmer og sosiale doktriner. Den økonomiske dogmet fra høyre er ikke konservativt slik man vanligvis definerer ordet. Det konserverer ingenting, men er ødeleggende for enhver stabil form for liv.

Dogmet postulerer markedets herredømme, som selvfølgelig betyr finansmarkedene. Men selv de europeiske politiske partiene som kaller seg «venstre», «liberale», «progressive» eller «sosialistiske» har nå i stor grad tilpasset sine programmer til «markedets» krav, angivelig for å tiltrekke seg «investeringer og skape arbeidsplasser» (bare det at man ikke ser noe til jobbene). Det eksisterende økonomiske systemet betraktes som logisk, vitenskapelig forsvarlig og uunngåelig. Selv om den rådende økonomiske læren er alt annet enn en eksakt vitenskap, gir de inntrykk av at dagens økonomiske orden følger en naturlov.

Men for venstresida er det en trøstepris, nemlig ideologisk hegemoni i det mer følelsesmessige riket av menneskelige relasjoner, spesielt «menneskerettigheter». Etter sitt fullstendige nederlag på det økonomiske området, får venstresida nå definere den dominerende sosiale doktrinen, som er basert på multikulturalisme, fokus på minoriteter og antirasisme.

I USA oppfordres folk til å dømme regjeringer i andre land nesten utelukkende etter hvordan de behandler pro-vestlige dissidenter eller utvalgte minoriteter. Andre sterke sider eller mangler, for eksempel når det gjelder utdanning eller hvordan befolkningens materielle behov ivaretas, er av mindre interesse.

Den amerikanske underholdningsindustrien skaper en imaginær verden som feirer denne doktrinen og styrer opprør i sitt eget land inn i kunstneriske blindgater. Mye av rap-musikken oppfordrer unge afroamerikanske menn til å gjøre opprør mot myndighetene, men i virkelighetens verden trenger en ung afroamerikansk man ikke engang gjøre opprør for å bli et offer for dødelig politivold eller sperres inne på livstid i fengsel.

Helt siden vestlige ledere begynte å følge illusjonen om å bygge sine lands velstand på tjenesteyting i stedet for materiell produksjon, har selv venstresida glemt den industrielle arbeiderklassen. På 1970-tallet mistet mange radikale venstreorienterte interesser i arbeiderklassen som et «revolusjonært emne», siden de ikke hadde oppnådd den sosialistiske revolusjonen, som på den tiden var en selvtilfreds masse-illusjon. Så deres fokus skiftet til det som opprinnelig ble betraktet som mer effektive «revolusjonære emner» – identitets-grupper som studenter, kvinner eller homofile. Siden den gang har har venstresida generelt konsentrert seg om «identitets-grupper» av alle slag.

Multikulturalisme ser samfunnet som en mosaikk av «identiteter» i stedet for klasser. Men disse klassene eksisterer fortsatt. I de fleste vestlige land, og særlig i USA, har gapet mellom rike og fattige utvidet seg enormt. Politisk makt er mer enn noensinne konsentrert på toppen, konsentrert blant de ultrarike, de store selskapene og bankene. Det er ingen etablert politisk styrke som forsvarer underklassens interesser og forsøker å motvirke den økende ulikheten mellom klassene.  (Les mer under bildet.)

Occupy-bevegelsen definerte den herskende klassen som den øverste 1 prosent og hevdet å representere de resterende 99 prosentene. Til slutt ble bevegelsen skjøvet ut på sidelinja. Den sosialt aksepterte venstresida, derimot, er hovedsakelig opptatt av respekt for minoriteter, ikke flertallets økonomiske ve og vel.

Da Clinton-administrasjonen begynte å ødelegge arven fra New Deal på 1990-tallet, oppsto multikulturalisme som et sosialt ideal. Det er egentlig en blanding av europeisk ideologi og amerikansk virkelighet.

Europas politiske integrasjon har blitt en modell for økonomisk globalisering. Men det startet som noe annet: den ble framstilt som den endelige avvisningen av nasjonalisme og krig, og kom først og fremst i stand gjennom Frankrikes og Tysklands partnerskap og forsoning – land som flere ganger hadde ødelagt hverandre i en rekke kriger.

Den nasjonale suvereniteten ble gitt til europeiske institusjoner, rettferdiggjort som et nødvendig botemiddel mot nasjonalismen som fikk skylden for krigene. Slik ble Vest-Europa til et naturlig sentrum for anti-nasjonalistisk ideologi, gitt næring av feiringen av «multikulturalisme».

Fremming av multikulturalisme har mye å gjøre med Vestens endeløse fiksering på det lange tiåret dominert av Hitler i det 20. århundre. Det synes som om alle verdier ble etablert for alltid i årene mellom da Hitler kom til makten i 1933 og 1945, og at denne perioden bør være det avgjørende referansepunktet for alltid, for alt som skjer.

Multikulturalisme er den rettferdige motpolen i en verdslig manikeisme. Den onde polen grupperer seg rundt nazismens ideologiske kjerne: nasjonalisme, rasisme og utelukkelse av andre. Under påvirkning av en stadig mer religiøs markering av holocaust, som har en tendens til å skyve alle andre aspekter av andre verdenskrig i bakgrunnen, forklarer de nazistenes antisemittisme i hovedsak som et mer eller mindre spontant «hat mot de som er annerledes».

Dette er svært tvilsomt, ettersom Hitlers antisemittisme først og fremst var en ekstrem, hysterisk reaksjon på svært spesifikke hendelser, nemlig Tysklands ydmykende nederlag i første verdenskrig og fremveksten av bolsjevismen i Russland. Hitler betraktet disse hendelsene som katastrofale for Tyskland.

Han hadde vokst opp i et miljø av politisk antisemittisme i Østerrike, og tilskrev ‘verdenjødedommen’ skylden for fiendens intriger. Hvis du vil være sikker på at hendelsene i nazitiden ikke skal bli gjentatt, er formaninger mot «hat mot alle som er annerledes» ingen reell hjelp. Snarere er de uttrykk for en frykt for virkninger, men som overser årsakene.

Skyldfølelsen for behandlingen av jødene under andre verdenskrig danner den følelsesmessige kjernen i den vest-europeiske tendensen til å permanent mistenke enhver nasjonalisme for å ønske å undertrykke mindretallet, eller i det minste å ønske å gjøre det. Og nesten alle som hersker over en motstridig minoritet kan fort bli mistenkt for å vurdere «folkemord» (fotnote 1).

I tillegg til miljøspørsmål, som motstand mot genteknologi, er praktisk talt det et eneste temaet som fører til en aktiv mobilisering av venstresida i Europa forsvaret av ulovlige innvandrere. Noen små, ultra-venstreorienterte anarkistgrupper har det langsiktige målet om en verden uten grenser, hvor alle fritt kan reise hvor som helst og de nasjonale grensene, så vel som nasjonalstatene, har forsvunnet.

Disse gruppene anser seg å være radikalt anti-kapitalistiske, men dessverre er deres idealer identiske med de kapitalistiske globalistene, som skjønner mye klarere at de multinasjonale selskapene og økonomiske interesser ville dominere resten av verden helt uhemmet hvis man mister nasjonalstatene. Forskjellen mellom anarkistene og de kapitalistiske globalistene er oppfatningen av maktforhold, som blir ignorert av de førstnevnte, mens de sistnevnte aktivt former dem.

Dette flerkulturelle globaliseringsidealet ønsker å forvandle alle land til en blanding av identitets-grupper som alle strekker seg over grenser og føler seg mer lojale mot sine egne samfunn og sitt miljø enn til staten de tilfeldigvis befinner seg i. Dette vil ikke skje og er ikke engang bevisst planlagt, men det er i tråd med den iboende logikken i mange kapitalistiske strategier og mange anarkistiske drømmer.

På kort sikt vil dette undergrave nasjonal lojalitet gjennom ulike gruppelojaliteter og svekke majoriteters legitimitet gjennom at minoriteter får privilegert oppmerksomhet. Den logiske konsekvensen ville være et verdens-imperium av mange geografisk spredte stammer som ville se ut som en gigantisk kopi av tidligere imperier, som Habsburgernes eller Ottomanenes multietniske imperier.

Historien har vist at en slik modell før eller senere fører til konflikter mellom gruppene, fordi noen av dem vil beskylde de andre for å urettmessig dominere, eller fordi skikkene og religionene er for forskjellige. Dette fører da til uavhengighetsbevegelser som ønsker segregasjon i separate territorier. Men kjernen i idealet er å gjøre hele verden lik, der hvert land forvandles til en blanding av forskjeller.

(1) Med mindre de er vennlige herskere, som i Saudi-Arabia eller Bahrain, som nesten aldri kalles «diktatorer», selv om flertallet i begge stater er utestengt fra det politiske liv.

 

Med velvillig tillatelse fra Diana Johnstone (f.1934). Hun er en amerikansk politisk skribent bosatt i Paris. Hun fokuserer hovedsaklig på vestlig utenrikspolitikk og skriver ofte for Counterpunch Magazine. Dette er et utdrag fra hennes bok «Queen of Chaos: The Misadventures of Hillary Clinton.» (2015)

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com