Home » Europe » Våre forfedres guder, Tor, Odin og troen på åndelig kraft i naturen – Vegard Solheim
Våre forfedres guder, Tor, Odin og troen på åndelig kraft i naturen – Vegard Solheim

Våre forfedres guder, Tor, Odin og troen på åndelig kraft i naturen – Vegard Solheim

Når det er tale om våre forfedres guder er det avgjørende å være klar over at guder er naturkrefter og attributter. De er ikke fysiske guder i menneskeskikkelser. Våre guder er ikke overtro eller overnaturlige. De er konkrete og vitenskapelige. De er selve naturen, skriver Vegard Solheim.

Våre forfedre var klar over dette, og vår mytologi bør også leses slik. Den er helt naturbasert. Når det blir tale om guder eller andre mytologiske slekter og figurer, er det hva navnene og attributtene representerer det er snakk om, ikke hvordan de er avbildet fysisk, personifisert i kunst, illustrasjoner eller tegneserier.

Et konkret eksempel på dette, på ditt eget personlige plan, er at Odin er din inspirasjon, og Thor er din viljestyrke og lojalitet. Slik er også du alle gudene, akkurat som hele naturen på alle plan fylles av dem.

About The Author

Vi fokuserer på tidlig norsk historie og norrøn tro. I den forbindelse publiserer vi innlegg som vektlegger informasjon om dette. Artikkelforfatter er Vegard Solheim, som i mange år har studert norsk historie og leder nettstedet Odelsarven.com der du finner en rekke interessante artikler som belyser norrøn tid og vikingtid.

Alle våre guder springer ut fra Himmelguden[1] og Jordgudinnen[2]. De er alle maskuline og feminine naturkrefter, i ulike prosesser, på ulike nivåer av disse. Sol og måne er derigjennom de viktigste. De styrer gjennom sine attributter de andre gudene også, og alle naturens sykluser følger disse. De norrøne navn på guder, vaner, æser, gygrer, diser, alver, dverger, jotner, dyr og skapninger, har konkrete betydninger.

For å forstå våre forfedres litteratur, og for å se sammenheng og budskap, er det helt nødvendig å kjenne til betydningen av disse. Først da gir tekstene mening, og du leser ikke lengre «konkrete billedlige eventyr». Først da brytes det okkulte, og man sitter igjen med et konkret, naturbasert og logisk budskap om prosesser i natur og menneske som alle kjenner seg igjen i. Først da vil du se at det ikke eksisterer noen «skapelsesberetning» i vår tradisjon, eller en tidslinje fra start til slutt. Da vil du se at det sirkulære naturlige kretsløp er hele grunnmuren i denne livsanskuelsen, og at det ikke finnes noe godt eller ondt – men liv, død, gjenfødelse, kaos, orden og balanse – i evig konsekventbasert syklus. Like sikkert som at solen verver, og sesongene fødes og dør.

Ref. artikkelens bilde av Odin: Odin (betydning: tanke og ånd), sittende i sitt høysete Lidskjalf (betydning: åpning, skjelvende, åndens åpning). Ved hans føtter ligger ulvene Gere (betydning: forberedt, perfekt) og Freke (betydning: grådig, hard og strikt). Odin holder spydet Gungne (betydning: den skarpe tanke). Ved hans skuldre flakser ravnene Hugin og Munin (betydning: menneskesinnets dualitet. Hugin er tanken, men også logikk og grunn. Munin er minne, men også inspirasjon, ønsker og vilje.

I mytologien er Odin redd for at ravnene ikke skal returnere, da de flyr ut hver eneste dag for å samle inn gode og dårlige nyheter til Odin (ånden). Spesielt er Odin redd for at ikke Munin skal returnere. Inspirasjon, ønsker og vilje får ting til å skje, og er drivkraften – selv om det også er viktig å beholde logikk og årsaksforholdene.

Opprinnelig var gudelæren[3] felles for hele Europa. Alle folk av indogermansk avstamming, og i mange tilfeller enda lengre tilbake i tid (indoeuropeiske folk), hadde den samme. Det var enkelte ulikheter, men dette begrenses til navn og lokalt tilsnitt. De hedenske greske guder, er nærmest identisk med våre norrøne. De er ur-europeiske. Således kan alle av etniske Europeiske folk relateres til vår norrøne og germanske gudelære. Selv om en romer ville kalle Odin for Jupiter/Zevs og Heimdal for Saturn/Kronos. Selv om en greker ville kalle Odin for Uranos eller Frøya for Afrodite, eller en slaver ville kalle Forseti for Prowe og Thor for Perkun, forblir deres attributter de samme. Essensen er pan- Europeisk.

Vi, som resten av det førkristne og hedenske[4] Europa, fant gudene og deres attributter igjen på alle nivåer. Vår egen galakse representerer også gudene. Derfor er planetene i vårt solsystem representert i deres evne til å reflektere sollys, og deres bane rundt solen. Logisk nok har krigsguder mindre refleksjon og lengre bane, enn eksempelvis kjærlighetsgudinner. Jo større refleksjon av sollys, jo større innvirkning har de på oss mennesker.

Hel (Pluto) har således minimal innvirkning på oss i vårt fysiske liv, mens Frøya/Frigg (Venus) i høyere grad har det. Man kan også lese gudenes alder ut fra denne oversikten. Planetenes fysikk, innvirkning på solsystemet og deres attributter, finnes logisk nok igjen i gudenes attributter og konsekvensrekken av dem gjennomgående i mytologien.

Gudenes alder og betydning, har også vært gjenstand for de førkristne samfunns generelle utvikling. Det er i dag bred enighet om at eksempelvis himmelguden Ty, har vært langt viktigere i stein- og tidlig bronsealder enn i vikingtiden. Ty som maskulin naturkraft inneholder alle Odins attributter. Det faktum at Odins attributter og dette aspektet ved Ty ble mer fremtredende, kan skyldes samfunnsutviklingen. Dess mer krigersk og konfliktfylt samfunnet er, dess mer relevant ble de inspiratoriske, krigerske og åndelige aspektene ved Ty, som er Odins konkrete attributter. Likeledes gjør dette seg gjeldende på enkelte fruktbarhetsguder, all den tid jordbruk ble viktigere i bronsealderen.

«Filosofene sier at det finnes guder, og at deres vilje orkestrerer universet. En viktigere lærdom, er å finne gudenes natur. Ved å finne gudenes natur, vil mennesket tilfredsstille gudene ved å la gudenes natur bli deres egen. Hvis det guddommelige er trofast, må mennesket være trofast. Hvis fritt, må også mennesket være fritt. Hvis velgjørende, må også mennesket være velgjørende. Hvis storsinnet, må også mennesket vise storsinn. For å gjøre gudenes natur sin egen, må mennesket imitere dem i alle tanker, ord og dyder»

– Epictetus
Gresk filosof
(født år 50 e.Kr., død år 135)

 

[1] Ty – Himmelguden (himmelen holder sol og måne i hver hånd). Regnet er maskulint, og «befrukter» jorden. [2] Jord. Moder Jord er feminin, og regnet og solen «befrukter» henne. [3] Naturlære: kosmologisk, jordlige, fysiske og psykiske prosesser. [4] Av ordet Heiðingi. Henger sammen med ordene heder, ære og ubebygget land. Romerne benyttet betegnelsen paganus, som betyr bygd. En hedning er altså en stoiker, en som har heder, ære og bor på bygda (ikke i en by eller en «romersk metropol»). En hedning er en som lever i pakt med naturen, og følger dens puls.

Artikkelen ble først publisert av Vegard Solheim på odelsarven.com.

THE HERLAND REPORT WEB TV

- features leading intellectuals, activists, artists and writers on foreign policy, cultural decay, lifestyle and international justice. English and Scandinavian.

 

EXCLUSIVE MEMORANDUM ON LIBYA: 

Fabrications against the State, Leadership and Army – by Dr. Saif al-Islam Gaddafi

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*