Home » Europe » Vårt Land debatten: Den “snille” ufarlige og politisk-korrekte norske kirke? Herland Report
Vårt Land debatten: Den “snille” ufarlige og politisk-korrekte norske kirke? Herland Report

Vårt Land debatten: Den “snille” ufarlige og politisk-korrekte norske kirke? Herland Report

Share the article

Biskop Tor B. Jørgensen og undertegnedes brevveksling i Vårt Land fortsetter etter mitt første innlegg og hans svar på det. Her er mitt andre brev til biskopen, publisert i dagens avis:

Jeg ser at vi begge ønsker å videreføre de nasjonale kristne verdiene som bidrar til vekt på menneskeverd, solidaritet, rettferdighet og respekt for skaperverket.  Vi er i likhet med en rekke ledende samfunnsforskere av den oppfatning at troende mennesker har verdifulle åndelige og moralske bidrag til dagens ekstrem-sekulære samfunn der solidaritet forvitrer i et verdirelativt miljø som ofte bidrar til å legitimere menneskets rett til egoisme på bekostning av hensynet til andre.

Subscribe to Herland Report TV

Herland Report TV (HTV) når millioner årlig. Klikk på bildet og se programmet med den danske teologen, Iben Thranholm om Åndelig fattigdom i Europa.

Kjære biskop, jeg respekterer deg fordi du trekker frem tema som ikke er populære å snakke om i dagens ateistisk-sekulære medieoffentligheten når du påpeker at respekt for livet og skaperverket betyr tydelighet også når det gjelder det unnfangede livet.

Jeg stiller gjerne opp skulder til skulder med deg for i Habermas’ ånd å forsvare barnets rett til ikke å reduseres til en bioteknologisk salgsvare i et markedskapitalistisk system der alt av verdi synes å ha en pris i kroner og øre. Dagens sosiale aksept av kjøp og salg av små barn er dypt problematisk for oss som forsvarer menneskeverdet.

Vi lever også i et familiefiendtlig samfunn preget av en abortkultur som har sørget for at om lag 600 000 nordmenn ikke ble født. I England er det snakk om Holocaust-tall på millioner. Abort kan noen ganger være nødvendig, men det brukes jo som prevensjonsmetode og det etiske perspektivet problematiseres knapt. Abortlovgivningens kortsiktige vekt på mors rett til å fjerne uønskede barn, skaper en barnløshetskultur som på sikt stanser befolkningens evne til å fornye seg. Vi vil absolutt ikke ha disse barna.

Vi kvinner går i tog og skriker av sinne hvis noen antyder at vi burde føde de barna vi blir svangre med. Hvilken kultur hater sitt eget avkom med et så intenst hat? Hvilken fremtid har vi i Europa uten etterkommere? Muslimer og andre ikke-vestlige innflyttere kommer fra barneelskende kulturer, med en fødselsrate som er dobbelt så stor som europeere. I et slikt klima er det kun et tidsspørsmål før andre folkeslag med andre, sterke religioner overtar i et barnløst, verdiforvirret Europa.

I slike kulturelle nedgangstider, burde Kirken tale sitt opprinnelige budskap tydeligere enn noen gang før. Kirkens lederskap har i altfor liten grad synliggjort kristentroens radikale budskap og bidratt med en betydelig motstand inn i det som i dag fremstår som et anti-religiøst ekstremliberalt samfunn der kristne så vel som muslimer, jøder og andre troende erfarer det man i andre land betegner som ren forfølgelse.

Blant annet debatten rundt reservasjonsretten viste klare totalitære trekk der ulike etiske oppfatninger ikke lenger tolereres, – folk som bruker kors på jobben, står i dag i fare for å miste stillingen og kristne latterliggjøres grovt i media. Abortmotstandere som Børre Knudsen og Ludvig Nessa har gjennomlevet ren forfølgelse, – hvor stille var det ikke da fra prester og prelater mens man betraktet deres lidelser? De fikk stå helt alene, skjønt mange har siden erkjent hvor galt det var.

Det er i den sammenheng et betydelig paradoks at kristentroens opprinnelige budskap ofte står i sterk kontrast til Kirkens politisk-teologiske utvikling gjennom historien. Forfatter Jens Bjørneboe uttrykker en skepsis mot kristendommen som institusjonalisert maktordning, og parallelt en fascinasjon av kristendommens opprinnelige budskap som, – etter hans mening, knuses fullstendig i møtet med institusjonalisert religion.

Det enkle budskapet om å elske sin neste og å følge Jesu radikale eksempel, har i historien ofte druknet i kirkelige maktintriger, pengespørsmål, jakten på eliteprivilegier og andre urenheter som slett ikke gjør Gud stor, men derimot spotter hans navn. Mahatma Gandhi uttrykker i et berømt sitat at «Jesus er et ideal og en fantastisk person, men dere kristne ligner ikke på ham».

Vi har på en måte flere «kristendommer». En kirke-versjon er den nåværende norske, som tar «demokratiske» ordre fra en sekulær, avkristnet konsensuskultur. En annen kirke er av det slaget det er flest av: disse representerer en rekke kulturelle tradisjoner som har det til felles at man anser Bibelen som autoritet. 

Den lutherske kirke har lenge verken vært selvstendig økonomisk, ideologisk eller teologisk. Den har latt seg forme som en sekulær institusjon som får sine retningslinjer i stor grad fra den sekulære stat. Her ligger utfordringen. De retningslinjer som skal styre den kristne kirke, skal være Guds Ord slik det er nedtegnet i Bibelen.

Den universale kristne kirke som finnes over hele verden forenes i troen på de sentrale, kristne dogmer som forkynnelsen av Bibelen som Guds teokratiske Ord, av Kristi liv, død og oppstandelse, troen på dommens dag der enhver skal bli stilt til ansvar for sine handlinger, troen på de helliges fellesskap og det utenomjordiske, neste liv. Paradokset er at kristendommen med 2.3 milliarder tilhengere er voksende over hele verden i dag, – mens den politiserte kirke i Nord Europa erfarer synkende gudstjenestedeltagelse.

Den norske kirke har blitt omgjort til en slags sosialdemokratisk folkekult, en slags minste-felles-multiplum av hva «folk flest» tror på. Sånt blir det neppe åndelig kraft av. Og folk har mistet interessen. Kun 2 % av Norges befolkning bruker søndagen i et slikt overreformert forum, til tross for at over 84  % av Norges befolkning er tilknyttet et trossamfunn, ifølge ISSP 2008.  Den lave gudstjenestedeltagelsen kan lett tolkes som folkets opprør mot politiseringen av Kirken, å sitte i kirkerommet er rett og slett gørr kjedelig. Der får man oppsummert omtrent det samme som man uansett kan lese i Arbeiderpartiets statutter.

Vi andre får på finurlig vis en følelse av at biskopene gjerne snakker om det som faller i god jord blant de politisk korrekte eliter, – gode ting for all del, klima, naturen og annet som man vet ikke irriterer dagens anti-kristne sekulærsystem, men tier altså betydelig om de grunnleggende kristne sannheter av den typen som nettopp har kraft til å gjenoppvekke interessen for en åndeliggjøring av kirkebenken.

Nettopp Kirkens åndelige bidrag kan hjelpe mennesker til å løfte blikket utover det rent politiske og finne meningen med livet og fred midt i en urolig verden.

Folk som søker kristendommen er jo på jakt etter overnaturlig kraft og lys til å overvinne det onde i sine egne liv. Man søker troen for å finne åndelig hjelp til å forstå mekanismene som styrer verden og dens usynlige dimensjon. Det handler, dypest sett, om å finne meningen med livet. Å hjelpe mennesker frem til et åndelig liv som viser seg i gode handlinger, er Kirkens hovedoppgave.

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!


Share the article

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com