Home » Europe » EKSKLUSIVT memorandum om Libya, ved Dr. Saif al-Islam Gaddafi: Falske påstander lå til grunn for Libya krigen 2011, Herland Report
EKSKLUSIVT memorandum om Libya, ved Dr. Saif al-Islam Gaddafi: Falske påstander lå til grunn for Libya krigen 2011, Herland Report

EKSKLUSIVT memorandum om Libya, ved Dr. Saif al-Islam Gaddafi: Falske påstander lå til grunn for Libya krigen 2011, Herland Report

Share the article

Dr. Saif al-Islam Gaddafi, sønn av Libyas avdøde leder, Muammar Gaddafi skriver i dette memorandumet, eksklusivt gitt til The Herland Report, fra våre libyske brødre som lever midt i borgerkrigen som har rast i Libya siden NATO angrep Libya i 2011.

Memorandumet ble publisert på Herland Report i 2017 på engelsk og gikk verden rundt. I Norge var det ingen interesse for å publisere dette, naturlig nok, det politiske klimaet tatt i betraktning og Norges aktive støtte til  nå korrupsjonstiltalte Sarkozy i Frankrike.

I forbindelse med at utvalgsrapporten som snart er forventet, der Norges deltagelse i Libya krigen skal evalueres, publiseres Dr. Gaddafis analyse på norsk. Storbrittannia foretok som kjent sin analyse i 2016 og kom til den konklusjon at mesteparten av informasjonen som florerte i britisk presse ikke var sann, i opptakten til NATOs angrep på Libya i 2011.

Les: Exclusive Memorandum on Libya: False fabrications against leadership, state and nation. By Dr. Saif al-Islam Gaddafi.

Les også: The Memorandum by Dr. Saif al-Islam Gaddafi published all over the world, read Arabic مذكرة حصرية عن ليبيا لسيف الإسلام القذافي

حصري: حكم يروع الميليشيات في ليبيا، والمعاناة الهائلة، الحرب بسبب اثنين من حلف شمال الاطلسي 2011 – المتحدث باسم القبائل الليبية، السيدة ليندا أولستاين

 

Millions watch Herland Report TV. Subscribe:

Dr. Saif al Islam Gaddafi, son of the former leader of Libya, Moammar Gaddafi. Photo: L’Indro.

About The Author

Dr. Saif al-Islam Gaddafi is the son of the late Libyan leader, Muammar Gaddafi. This memorandum has been given to The Herland Report.

“I Allahs (Guds) navn, den Barmhjertige, den Nåderike. Dette memorandum hadde til hensikt å sette fingeren på noen av de kjensgjerningene som det libyske folk er blitt utsatt for de siste seks årene, da de mest grufulle forbrytelser ble begått mot folket. (Red.anm. først publisert i 2017)

Disse forbrytelsene ble begått under påskudd av humanitær intervensjon, beskyttelse av sivile, innføring av demokrati og velstand, da NATO-styrker gikk til angrep på Libya med alle tilgjengelige våpen, med støtte fra enkelte arabiske land og noen få libyere. Begrunnelsen som ble fremsatt var like falske som de som ble fremsatt under invasjonen av Irak i 2003, og intervensjonen var i realiteten en systematisk ødeleggelse av et suverent land og en fredelig nasjon. (Feature Photo: Dr. Saif al-Islam Gaddafi. Sputnik)

Les også: Den britiske parlamentsrapporten 2016 viser omfattende medieløgner om Libya, ingen vestlig leder stilt til ansvar – Lars Jørgensen.

Libya ved en korsvei: Begynnelsen

Libyas lidelser begynte den 15. februar 2011, da en rekke demonstranter samlet seg for å demonstrere sin støtte til hendelsene i Abu Salim-fengselet. Demonstrasjonen ble raskt kapret av elementer fra jihadistgrupper slik som LIFG, Libyan Islamic Fighting Group. (Red.anm. LIFG var den ledende radikale sunni-islamistiske militante gruppen i Libya, med bånd til Al Qaida) De angrep politistasjoner og militærbrakker i Derna, Benghazi, Misratah og az-Zawiya med det formål å samle våpen som skulle brukes i den planlagte krigen mot det libyske folk og landets lovlige regjering.

Les også: Libya var Afrikas rikeste stat før 2011. Nå ødelagt, mens Jonas Gahr Støre slipper å ta ansvar.

Les også: The dream of free and fair elections in Libya 2018, geopolitical leaders again denying Libyans right to rule Libya?

Alle disse handlingene ble ledsaget av en propagandamaskin iverksatt av mediekanalene Al Jazeera, Al Arabiya, BBC, France 24 og andre, som oppfordret det libyske folk til å konfrontere den statlige politistyrken som forsøkte å beskytte regjeringsbygninger og folkets eiendommer mot angrep og plyndring.

Grufulle scener utfoldet seg i gatene, på broer og i sikkerhetsstyrkenes bygninger, der demonstranter begikk avskyelige forbrytelser mot menneskeheten. Sikkerhetsstyrker, militært personell og politimenn fikk strupen skåret over, hjertet ble tatt ut av kroppen og kroppene deres ble kuttet i stykker i det som virkelig var en oppvisning i brutalitet og barbarisme.

For eksempel ble en mann ved navn Musa al-Ahdab på urolighetenes første dag, den 16. februar 2011, drept og brent av såkalt fredelige demonstranter i byen Misratah. På samme dag ble en politimann drept i Benghazi, og lemmene hans ble kuttet i stykker (1).

Libya before 2011. Photo: Travel Time.

Disse barbariske handlingene ble begått av væpnede demonstranter som brukte tanks, maskingeværer og luftvernkanoner i byene Misratah, Benghazi og az-Zawiya (2). Disse handlingene og scenene er godt dokumentert og kan sees på YouTube (3) og i sosiale medier. Det var her snakk om et titalls ofre, i motsetning til det som ble rapportert i ensidige medierapporter. Ifølge Al Jazeera, Al Arabiya og de libyske opposisjonsgruppene hadde antallet drepte mot slutten av 2011 nådd 50 000. Likevel kunngjorde Abdul Raheem Al-Keebs regjering i 2012 at tallet på ofre fra den 17. februar 2011 til slutten av krigen i oktober 2011 var 4700, inkludert mennesker som hadde omkommet av naturlige årsaker (4). Det høye tallet med påståtte ofre forble tall i en statistikk – man offentliggjorde ikke ofrenes navn eller identitet – i tillegg til krav om erstatning fra regjeringen.

Les også: Saif al-Islam Gaddafi supported by majority in Libya to return to power and create peace – Hanne Nabintu Herland interview with L’Indro.

Propagandakampanjen og løgnene som fulgte den militære krenkelsen nøyde seg ikke med å overdrive tallet på ofre, men hevdet at regimet brukte militærfly for å angripe sivile, det ble rapportert om voldtekter utført av hæren og sikkerhetsstyrkene (5), Viagra  funnet i tanks (6), afrikanske og algeriske leiesoldater som kjempet sammen med den libyske hæren og at flyvere hoppet av til Malta (7). Ingen av disse påstandene er til i dag blitt bevist – det finnes faktisk ikke noe som helst sannhet i dem. FN, vestlige organisasjoner, Amnesty International og Human Rights Watch (8) har ikke klart å bevise et eneste tilfelle av voldtekt av de til sammen 8000 som ble rapportert av den libyske opposisjonen.

Libya before 2011. Photo: Travel Time.

Faktisk er alle disse tilfellene oppdiktet og mangler troverdighet. Likeledes holder ikke påstanden om at Mirage-fly fra flybasen al-Watiya lengst vest i Libya ble brukt til å angripe sivile i Benghazi, da disse flyene ikke kunne angripe mål i Benghazi og returnere til basen i vest på grunn av avstanden og drivstofforbruket. Det vil være umulig for denne flytypen å angripe mål 1500 km borte og returnere uten å tanke opp underveis. I tillegg fantes det flybaser rundt Benghazi som Libyas regjering kunne ha benyttet seg av om nødvendig.

Historien om funn av Viagra i tanks er like usannsynlig, siden Libya har en profesjonell og moralsk bevisst, ung hær som hverken kunne finne på å begå slike forbrytelser, ei heller behøve Viagra for å aktivere sitt seksuelle begjær. Disse oppdiktede historiene er kun forsøk på å gjøre løgnene mer sexy, på samme måte som påstanden om at Irak skulle ha masseødeleggelsesvåpen. I dag er løgnene blitt noe man ler av i Irak og Libya, så vel som i amerikanske og europeiske medier. (Amnesty rapport) (9)

Den internasjonale straffedomstolen (ICC)

ICC utstedte en arrestordre (10) på Muammar Gaddafi, Saif al-Islam Gaddafi (11) og Abdullah al-Senussi i 2011, og anklaget dem for forbrytelser mot menneskeheten som de angivelig skulle ha begått i Libya. Til tross for de alvorlige anklagene, har ikke ICC gjennomført noen feltetterforskning i Libya, og de kom frem til sine konklusjoner og identifiserte gjerningsmennene kun to uker etter at FN hadde vedtatt en resolusjon om at ICC skulle sette i gang med sitt arbeid. Tiden som ble gitt før anklagen ble forkynt ville ikke en gang ha vært nok til å etterforske en trafikkforseelse.

Les også: The ICC case against Saif al-Islam Gaddafi should be dropped: Should not be charged twice.

Al-Jehani, den libyske regjeringens koordinator for ICC hevdet at ICCs sak mot Libya utelukkende var politisk, siden NATO ga Det nasjonale overgangsrådet (NTC) ordre om å utarbeide en liste over tjenestemenn som skulle anklages for forbrytelser mot menneskeheten av ICC. Overgangsrådet ga al-Jehani i oppdrag å utarbeide listen. Der ble noen titalls navn ført opp, men ICC valgte kun de tre som er nevnt ovenfor.

Libya before 2011. Photo: Travel Time.

I sin uttalelse la al-Jehani også til at alle anklagene var oppdiktet. Da han møtte Saif al-Islam bekreftet han også sine synspunkter og fortalte ham at det ville være umulig for det libyske rettsvesenet å finne ham skyldig. Al-Jehani la til at han og teamet hans diktet opp saken mot Saif al-Islam fordi de på forhånd visste at den kriminelle delen var en allerede tapt sak, men de ønsket å trekke Saif al-Islam inn i økonomiske saker og korrupsjonssaker. Al-Jehani har forsvart de falske anklagene og løgnene med at slike løgner er tillatt i krig, men vanskelige å bevise i en rettssal (al-Jehanis utsagn er dokumentert den 01.01.2012 i retten i Zintan).

ICC anvendte dobbeltmoral når det gjelder borgerkrigen i Libya og NATOs intervensjon, ved å trekke politiske ledere i Libya inn i oppdiktede forbrytelser samtidig som de overså og unnlot å fordømme det barbariske drapet på Gaddafi (12) og hans sønn Mutasim-Billah, som ble utført av NATO-støttede militser (13).  

Det eneste ICC gjorde var å henlegge saken mot Gaddafi etter hans bortgang. ICC hadde derimot hatt en sterk sak, siden drapet var godt dokumentert av media, og ytterligere beviser ville vært unødvendige for å stille de ansvarlige for retten. ICC kunne også enkelt ha funnet og arrestert disse gjerningsmennene, siden de senere påtok seg politiske verv og diplomatiske stillinger i ulike europeiske hovedsteder.

Libya before 2011. Photo: Travel Time.

ICC inntok et lignende standpunkt når det gjaldt Abdullah al-Senussi, som ble kidnappet fra Mauritania av den libyske regjeringen (14). De sluttet å be om utlevering for at han skulle stå for retten i ICC. Domstolen fulgte ikke en gang opp menneskerettighetsbruddene mot ham og den umenneskelige behandlingen han fikk i militsens fengsel, til tross for at han hadde blitt fengslet av de velkjente og beryktede jihadistene Libyan Islamic Fighting Group. Lederen for fengselet er LIFGs leder, Adbelhakim Belhaj.

Belhaj er godt kjent av CIA og vestlige regjeringer. CIA arresterte ham etter at han flyktet fra Kandahar, avhørte ham og utleverte ham til Libya i 2002, der han ble anklaget for terrorvirksomhet (15). I 2009 ble han og andre LIFG-medlemmer løslatt fra fengsel under et generelt amnesti (16). Belhajs terrorbakgrunn taler for seg. Mellom 1994 og 1997 beordret han 225 personer myrdet, og han beordret drapet på de tyske turistene Steven Baker og hans kone Manuela Spiatzier i 1997.

Libya before 2011. Photo: Travel Time.

Likevel fikk han en høy stilling i Libya. Han var forsvarsminister og ansvarlig for sikkerheten i Tripoli, generaldirektør for Libyas fengsler og direkte ansvarlig for cellen som tok seg av al-Senussi. Vel vitende om Belhajs kriminelle bakgrunn, uttrykte ICC at de følte seg sikre på at al-Senussi var i trygge hender, og støttet at han ble stilt for retten i Libya.

NATO og de små gulflandene overså Belhajs terrorvirksomhet og anerkjente ham som en politisk og militær leder, og fremfor alt forretningsmann. Han eide den største TV-stasjonen i Nord-Afrika, det største flyselskapet i Libya, en sementfabrikk, eiendommer i Spania og Tyrkia samt en privat flyplass i Tripoli.

Denne flyplassen ble brukt til å frakte terrorister fra Libya til Syria. I 2010 ble det anslått at 160 milliarder dollar hadde blitt brukt til å finansiere disse terroristene. Belhaj og andre er ansvarlige for misbruk av Libyas formue og for å ha satt en stopper for Libyas utviklingsplan, som ifølge Verdensbanken hadde en verdi av 200 milliarder dollar. Belhaj er et godt eksempel på en krigsherre som lever et overdådig liv samtidig som vanlige libyere er blitt kastet inn dyp fattigdom.

Militsenes menneskerettighetsbrudd

Militsenes ledere har begått grufulle forbrytelser mot menneskeheten, ødelagt byer og viktig infrastruktur i løpet av de siste seks årene. Det følgende er en fortegnelse over noen av forbrytelsene: Mennesker er blitt brent, kokt levende og utsatt for de grusomste former for tortur. Politiske fanger, sikkerhetspersonell og soldater er blitt kastet inn i smelteovner på jern- og stålverket i Misratah. Fremfor alt har militsene drevet handel med fangers organer. Siden det politiske bildet i Libya etter hvert er blitt mer innviklet, har IS også tilføyd flere grusomheter ved å myrde, korsfeste mennesker og skjære ut organene deres på de mest dramatiske måter.

En etnisk rensning uten like og folkemord ble begått mot fem libyske byer og dem som bodde der. 55 % av libyere ble tvunget til å flykte fra landet sitt til nabolandene. I tillegg ble hundrevis av hus brent ned, i Bani Walid (17) og fem andre byer i Warshafana (18).

Videre ble byen Sirte (19) ødelagt og jevnet med jorden, og boligområder i Benghazi (20) og Derna ble bombet. Selv den kosmopolitiske byen Tripoli møtte den samme skjebnen, med etnisk rensning, spesielt i områder som var lojale mot Gaddafi.

Libya before 2011. Photo: Travel Time.

I tillegg til systematiske menneskerettighetsbrudd, ødela militsene og deres ledere viktig infrastruktur i Libya (21). I juli 2014 (22), satte de fyr på Tripoli lufthavn (23) og flyflåten (24) i tillegg til å brenne opp oljereservoar nr. 24 og 25 (25). Til tross for militsenes destruktive handlinger og brutale tortur, overså det internasjonale samfunnet og FNs juridiske organer alle disse forbrytelsene, og unnlot å stille disse krigsherrene for retten (26).

NATOs og libyske militsers grusomheter mot sivile og offentlige personer

NATOs militærfly angrep sivile i ulike libyske byer, nemlig Zlitan, Sirte, Sorman, Tripoli og Bani Walid. Sør i Zlitan og nærmere bestemt i Majir (27), ble 84 familier, de fleste av dem kvinner og barn, drept med kaldt blod i NATOs luftangrep (28) mens de lå og sov. Mediene viste hvordan barnas døde kropper ble halt ut av ruinene og en kvinne ved navn Minsyah Khleifa Heblow hadde blitt kløyvd i to mens andre lå døde omkring i det som var svært opprørende bilder.

Ved et annet tilfelle ble familien Khawildi al-Ahmadi rammet da NATOs bomber traff huset deres og drepte to av barna (29). Familien al-Jafarh ble drept i Bani Walid (30) da NATO bombet huset deres under den hellige måneden ramadan. For ikke å nevne det veldokumenterte og bevisste NATO-angrepet mot Gaddafi og hans konvoi i Sirte, og drapet på Gaddafis yngste sønn, Saif al-Arab i huset hans i Tripoli (31).

Menneskerettighetsbruddene og de systematiske drapene og torturen av sivile i Libya fortsatte etter at militsene tok kontroll over landet. Dette var sivile som ikke hadde deltatt i borgerkrigen, og de fleste var eldre og kunne ikke bære våpen. Den populære komikeren Youssef al-Gharyani ble arrestert og torturert av militser i az-Zawiya.

Militser i Misratah arresterte og torturerte den åtti år gamle al-Shaiek al-Madani al-Shwearief (32), som var mufti på 1970-tallet, fordi han ikke godtok og støttet NATOs intervensjon i Libya (33). Den berømte sangeren Mohammed Hassan ble mishandlet og satt i husarrest (34). Andre, som økonomieksperten i finansdepartementet, dr. Abdul Hafied al-Zalatni, ble tiltalt og dømt til flere års fengsel.

Libya before 2011. Photo: Travel Time.

Likeledes ble lederen for Islamic Call Society, dr. Mohammed al-Sharif dømt til en lang fengselsstraff. Lederen for tolldepartementet og lederen for opplæring ved innenriksdepartementet ble også dømt til lange fengselsstraffer sammen med andre som ble dømt til døden eller fengselsstraffer av ulik lengde. Det virker absurd at disse offentlige personene ble tiltalt for narkotikahandel, menneskehandel og voldtekt i tillegg til 17 andre tiltaler (35). Spørsmålet som reiser seg er hvordan alle disse tidligere tjenestemennene møttes og konspirerte for å begå forbrytelser i løpet av en periode på ni måneder?

Etter at NATO hjalp militsene til makten i Libya, ble flere grufulle terrorhandlinger begått mot libyske og utenlandske statsborgere. En koptisk mann ble drept under slaget om Misratah (36), flere koptiske menn ble drept i Sirte (37), flere kristne arbeidere fra Etiopia ble drept (38), en amerikansk engelsklærer, Roni Smith, ble drept i Benghazi (39), Rød Kors-personell ble drept i Misratah i 2014 (40), den franske ambassaden i Tripoli ble bombet (41) og fremfor alt, mordet på den amerikanske ambassadøren i Benghazi, som hadde hjulpet og bevæpnet militsene i 2011 (42).

Alle ofrene nevnt ovenfor ble rapportert av Human Rights Watch, og i noen tilfeller påtok NATO seg ansvaret for deres død. 

Likevel lukket ICC øynene for det som hadde hendt, og unnlot å etterforske forbrytelsene til tross for at ulike nasjonale og internasjonale organisasjoner krevde at det ble satt i gang en åpen etterforskning og at de ansvarlige ble stilt for retten. ICCs handlinger viser at de har forsømt sitt ansvar når det gjelder borgerkrigen i Libya. Det er tydelig, siden de ikke har utstedt én eneste arrestordre mot disse militslederne og NATO-styrkene. Det kan synes som om det har vært en tilsiktet politikk hos ICC å overse disse reelle forbrytelsene, og kun fokusere på Saif al-Islams tiltale og rettssak.

Libya before 2011. Photo: Travel Time.

Når det gjelder Gaddafis familie, fremstår ICC som useriøse, for eksempel i saken om torturen av al-Saadi Gaddafi, der ICCs anklager har hevdet at hun fremdeles etterforsker saken. Imidlertid vises han i en video hvor han blir avhørt og slått foran kameraet. Den samme standarden gjelder for Abdullah al-Senussi, der ICCs anklager hevdet at hun fremdeles vurderer dødsdommen som han er blitt idømt.

Hennes forgjenger kom med et lignende utsagn når det gjaldt bombingen og drapet på Gaddafi og hundrevis av personer i konvoien hans. ICC har aldri vist at de tar andre forbrytelser som ble begått av militsene mot tusener av libyere på alvor. Unntaket er saken mot Saif al-Islam, for å få ham til å tie og for å eliminere en potensiell fremtidig leder.

NATO-landene og småstatene i Gulfen burde bli stilt til ansvar for det kaoset som er skapt i Libya siden 2011. De grep inn i Libya under påskudd av at Gaddafi tok livet av sitt eget folk. Scenariet med en leder som dreper sitt eget folk minner oss om Tony Blair (43) under høringen om Irak-krigen i 2016. Han sa at det var «det riktige å gjøre og at dersom Saddam fortsatt hadde vært ved makten under den arabiske våren, ville han ha knust opprørerne». Ved å spekulere slik som dette, er land blitt ødelagt, tusener av mennesker drevet på flukt og nasjonale verdier er blitt stjålet. Som et resultat av NATOs militære intervensjon i Libya, ble Gaddafi, hans sønner og tusener av libyere drept, og millioner flere drevet på flukt.

Seks år senere er den politiske situasjonen i Libya langt fra en snarlig løsning. Kort fortalt kjemper Libyske militser både mot hverandre og vestlige lands militære styrker, som tar parti med ulike militser. Frankrike engasjerer seg fortsatt militært, og tre franske soldater ble drept i Benghazi i juli 2016 av grupper som støttet opprøret i 2011.

Den gang kalte Frankrike opprøret en revolusjon som de burde støtte. Men dersom deres overbevisning var riktig, hvorfor pågår da krigen fortsatt? Og hvorfor er 700 mennesker henrettet, først og fremst offiserer i hæren? Hvorfor ble ansatte ved USAs konsulat i Benghazi drept? Hvorfor overser Vesten de barbariske handlingene til IS, som skar over strupene på mennesker i Sirte, Misratah og Derna?

Svaret på det siste spørsmålet er åpenbart: Disse forbryterne ble støttet av Vesten, i 2011 fordi de hevdet at de kjempet mot den daværende libyske regjeringen. Hvorfor bar IS de samme libyske soldatuniformene som ble innført i den libyske hæren i 2012, og hvem ga dem uniformene?

Libya before 2011. Photo: Travel Time.

Hvorfor mottok IS-medlemmer lønn fra det libyske forsvarsdepartementet? Svaret på dette spørsmålet finnes hos Libyas effektive ledere, nemlig Belhaj, al-Sharif, Libyan Islamic Fighting Group og deres samarbeidspartnere, medlemmene i Nasjonalkongressen. Det er godt kjent hvem som styrer i Libya i dag, både av det libyske folk og av enkelte internasjonale ikke-statlige organisasjoner.

Libya styres dermed i dag av islamske jihadistgrupper og Vesten støtter dem til tross for disse gruppenes forbrytelser mot Libya og dets folk. Det er merkelig at vestlige land, fra Norge og Canada i nord til Malta og Italia i sør, for ikke å nevne Qatar, De forente arabiske emirater, Jordan, Sudan og Marokko, alle gikk sammen om å innlede et militært angrep mot sivile som ikke hadde opptrådt fiendtlig overfor disse landene, slik som Saif al-Arab Muammar Gaddafi og Khuwaylidi-familien samt de 84 uskyldige ofrene i Majir.

Samtidig som disse landene er tålmodige og overbærende overfor støttespillerne til IS i Sirte, Misratah og Benghazi, så hyllet de samme gruppene bombingene til IS i Frankrike og Belgia. NATO-landene og deres allierte burde angripe og bombe dem slik de gjorde i Libya i 2011.

Endelig, for å supplere rekken av forbrytelser mot det libyske folk, har vestlige land utnevnt en krigsforbryter som var ansvarlig for ødeleggelsen av Bani Walid og drapene på barna som bodde der, Abdulrahman al-Sewehli, til leder for Libyas høyeste myndighet, statsrådet, og utnevnt hans nevø, Ahmed Maitiq til visepresident, (44) hans niese Nihad Matiq, (45)  til generaldirektør i utenriksdepartementet og hans svoger, Faiez al-Saraj, til leder for presidentrådet. I tillegg har al-Sewehli inngått en avtale med Belhaj, kommandanten i Libyan Islamic Fighting Group, om å få islamistenes stemmer i presidentvalget.

Likevel er det godt kjent i Libya at dersom det hadde blitt holdt valg i dag, så ville de ovennevnte personene ikke være garantert å få så mye som stemmene fra sin egen familie. Vi fikk en pekepinn på Belhajs popularitet i parlamentsvalget, der han fikk kun 50 stemmer i Sauaq al-Joumah-distriktet, som har en befolkning på 250 000.

I mellomtiden og mens dette blir skrevet, lider byene i Libya og de som bor der, inkludert hovedstaden Tripoli, der en tredjedel av befolkningen bor, av vannmangel, og må leve i mørket på grunn av strømbrudd. De mangler medisinsk utstyr og får ikke dekket sine grunnleggende behov. Ifølge FN, er 65 % av sykehusene ikke i drift (46). I tillegg har den libyske dinaren mistet 300 % av sin verdi og oljeproduksjonen har falt fra 1,9 millioner fat per dag til 250 000 fat (47).

Libya before 2011. Photo: Travel Time.

For å legge sten til libyernes byrde, er hovedveiene blitt avskåret på grunn av militære operasjoner og bandittvirksomheten til kriminelle gjenger, i tillegg til de militære operasjonene og bombetoktene som strekker seg fra Derna i øst til Sirte i vest gjennom Benghazi og Ajdabiya. Det som har dominert nyhetene er bortføringer for løsepenger og den blomstrende våpenhandelen, i en slik utstrekning at våpen blir solgt over internett og reklamert for på Facebook.

Til slutt bør vi takke våre brødre i Qatar og De forente arabiske emirater, Sudan, Tunisia, Den arabiske liga, NATO-landene, Den europeiske union og alle dem som har bidratt til at Libya er blitt en mislykket stat. Etter løslatelsen av islamistiske politiske fanger og andre, er Libya blitt hjem til store, private fengsler som drives av mektige familier og militser.

I tillegg har Libya gått fra å være et land som tiltrakk seg investorer fra hele verden til en stat som eksporterer migranter, inkludert sine egne innbyggere – 55 % av befolkningen har utvandret og søkt asyl rundt om i verden. En stat som hadde noen av de beste ekspertene innen jus og konstitusjonell rett i verden, som var i stand til å utforme en ny og moderne grunnlov, er nå blitt en stat som styres av 1500 militser. Og endelig, fra å være en stat der tyveri ble ansett for å være noe merkelig og uvanlig, til en stat der lemlestede menneskekropper og råtnende lik ble lesset av i gatene og langs veiene, noe som ble en rutine hver morgen og en normal foreteelse over hele landet.

Libya before 2011. Photo: Travel Time.

_______

 

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!

One comment

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com