Home » Europe » I dag vet vi at Libyakrigen skjedde basert på ren løgn som mediene formidlet – Dr. Ola Tunander, Herland Report
I dag vet vi at Libyakrigen skjedde basert på ren løgn som mediene formidlet – Dr. Ola Tunander, Herland Report

I dag vet vi at Libyakrigen skjedde basert på ren løgn som mediene formidlet – Dr. Ola Tunander, Herland Report

Share the article

I februar og mars 2011 hevdet massemediene at Libyas leder Muammar Gaddafi drepte sivile, og at et folkemord allerede hadde begynt.

Det ble hevdet at Gaddafis kampfly bombet hans egen befolkning, og at hans afrikanske leiesoldater hadde “uinnskrenket fullmakt til plyndring og drap av sivile”. I dag vet vi at alt dette var løgn.

Hvorfor var det ingen debatt om norsk deltagelse i Libyaoperasjonen? Hvordan kunne både nyhetsmedier og politikere ta så fullstendig feil? 

Etter at jeg hadde skrevet flere kritiske artikler om Libyakrigen i 2011 (publisert i Ny Tid, Aftenposten, Klassekampen og Dagsavisen) ble det viktig å samle disse tankene i en bok. Jeg advarte mot at Norge og Sverige deltok i en krig uten helt å forstå amerikanske, britiske og franske argumenter for krigen. Men i 2011-2012 var støtten til Libyakrigen nærmest total. I norske medier var det få som presenterte kritiske analyser av intervensjonen.

De sterke ordene kommer fra Dr. Ola Tunander, PRIO forsker, i boken Libyakrigen. Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat.  Deler av første kapittel er her gjengitt, med Herland Report’s store takk til forfatteren.

Millions watch Herland Report TV. Subscribe:

About The Author

Dr. Ola Tunander var senior forsker og research professor ved Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo frem til pensjon i 2016. I dag, Research Professor Emeritus tilknyttet PRIO. Tunander har skrevet en rekke bøker og artikler om utenriks- og geopolitikk, den kalde krigen, militærstrategi og PSYOP. Boken Libya. Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat er tilgjengelig i bokhandler.

Opptakten til Libyakrigen 

Den 17. mars 2011 vedtok FNs sikkerhetsråd Resolusjon nr. 1973 om en humanitær intervensjon i Libya. Dette var den første FN-operasjonen som ble begrunnet med det nye folkerettslige prinsippet “Responsibility to Protect” (R2P). Målet med operasjonen skulle være å redde sivile liv. I virkeligheten hadde en rekke aktører, inkludert libyere i eksil og deres allierte i Frankrike, USA og Storbritannia, sterke interesser i å fjerne Gaddafi fra makten i Afrikas rikeste land.

Oberst Muammar Gaddafi var selv ansvarlig for å styrte et korrupt libysk monarki i 1969, da han tok makten i Libya gjennom en “revolusjon”. I over 40 år fortsatte Gaddafi å være et irritasjonsmoment for Storbritannia, Frankrike og USA. De største afrikanske oljereservene lå i Libya, og Gaddafi holdt sterk kontroll over oljeindustrien.

Han var også en leder med pan-afrikanske ambisjoner, og fikk stadig større innflytelse i Den afrikanske union. En annen bekymring, ikke minst i Frankrike, var Gaddafis forberedelser til å opprette en ny afrikansk valuta, gull-dinaren.

Den 23. mars 2011, seks dager etter at FNs sikkerhetsråd vedtok Resolusjon nr. 1973, startet Operation Unified Protector med bidrag fra 18 land. I tillegg til NATO-landene USA, Storbritannia, Frankrike, Norge, Danmark, Belgia, Bulgaria, Canada, Hellas, Italia, Nederland, Romania, Spania og Tyrkia deltok også Sverige, De forente arabiske emirater, Jordan og Qatar.

Da hadde USA og deres Africa Command (AFRICOM) allerede drevet Operation Odyssey Dawn siden 19. mars, med bidrag fra det norske flyvåpenet, og i samarbeid med Frankrike og Storbritannia. NATOs Operation Unified Protector varte fra 23. mars til 31. oktober 2011. Den norske deltagelsen ble vedtatt i ekstraordinært statsråd 23. mars 2011, uten debatt i Stortinget. Norske F-16 kampfly gjennomførte 583 tokt og slapp 569 bomber over Libya mellom 21. mars og 1. august 2011, da norske myndigheter tok konsekvensen av at operasjonen ikke hadde til oppgave å redde sivile liv, men heller var beregnet på regimeendring.

Libyakrigen var basert på løgner fremsatt i vestlige medier

Seks år etter krigen vet vi at operasjonen i Libya først og fremst var rettet mot Gaddafi-regimet. Krigen har ødelagt den libyske staten og erstattet den med et land preget av stammekrig, islamistisk rivalisering og konkurrerende regjeringer uten reell innflytelse.

Operasjonen har erstattet en stabil, autoritær og relativt rik stat med fattigdom og usikkerhet, rasistisk vold og menneskehandel. I 2011 foregikk det massedrap og etnisk rensing av sorte afrikanere. I 2012 meldte FNs flyktningorganisasjon at over 10% av befolkningen hadde flyktet fra Libya, først og fremst sorte afrikanere (UNHCR 2011: 154).

I dag kan vi slå fast at intervensjonen i Libya var en katastrofe. Dette er grundig dokumentert, både av internasjonale organisasjoner, nyhets-medier og myndigheter i flere land. I februar 2016 publiserte The New York Times en reportasje som stilte alvorlige spørsmål ved Libyaoperasjonen, og tok Hillary Clintons rolle i operasjonen opp til debatt (The New York Times, 28.2.2016; se også “Battleground Libya” 28.2.2016). Senere i 2016 kom granskingsrapporten om Libyakrigen utarbeidet av det britiske under-husets utenrikskomité. Komitéen fant ingen bevis for at Gaddafis regime utgjorde en “trussel mot sivile”, og beskrev intervensjonen som følger (House of Commons 2016):

Resultatet var politisk og økonomisk sammenbrudd, krig mellom militser og stammer, en humanitær krise og en flyktningkrise, omfattende brudd på menneskerettighetene, spredning av Gaddafi-regimets våpen i hele regionen, og fremveksten av ISIL i Nord-Afrika.

For å sitere britiske Daily Mail (16.9.2016): “Langt flere mennesker har blitt drept siden 2011 enn under revolusjonen, eller under 42 år med Gaddafi-regimet tilsammen”. Libya hadde den høyeste levestandarden i Afrika, og var et godt eksempel på en gryende velferdsstat. Siden operasjonen har Libya vært en “mislykket stat”.

I kjølvannet av den britiske utenrikskomitéens rapport meldte britiske medier at libyere som hadde støttet opprøret i 2011 nå lengtet tilbake til tidligere tider. Daily Mail siterte en forhenværende opprørssoldat: “Før 2011 hatet jeg Gaddafi mer enn noen. Men nå har livet blitt mye, mye vanskeligere, og jeg har blitt hans største tilhenger”.

En forretningsmann skal ha sagt: “folk har det så vanskelig nå, sammenlignet med livet under Gaddafi”. En student hevdet det samme: “Vi trodde ting ville bli bedre etter revolusjonen, men de blir bare verre og verre”. En oljearbeider sa det i klartekst: “Det var helt klart en feil å kvitte seg med Gaddafi”.

Samme artikkel siterer videre: “Det var alltid penger og strøm [under Gaddafi], og selv om folk ikke hadde høye lønninger var alt billig, så livet var enkelt”; “Nå liker jeg ikke å gå ute alene etter mørkets frembrudd”; “Vi hadde aldri disse problemene da Gaddafi styrte” (Daily Mail, 16.9.2016).

Libya before 2011. photo Travel Time.

Libya var Afrikas rikeste stat, en velferdsstat ble smadret av vestlige allierte

Fra et vestlig perspektiv fremsto Gaddafis Libya som en totalitær stat. Regimet selv beskrev styreformen som “direkte demokrati” gjennom lokale folkekongresser (Basic People’s Congress) og den sentrale folkekongressen (General People’s Congress). Gaddafi hadde ambisjoner om å gjøre Libya til en moderne velferdsstat.

I 2010 ble landet rangert høyest i Afrika på FNs indeks for menneskelig utvikling, høyere enn enkelte europeiske land. Libya hadde gratis helsetjenester, utdanning og strøm, og ga statlig støtte til alle som inngikk ekteskap. I 2010 ble Libya rangert som land nummer 53 på FNs Human Development Index, høyere enn Albania, Bulgaria og Serbia (Human Development Report 2010). I 2015 ble landet rangert som nummer 102, etter Jordan, Algerie og Mongolia (Human Development Report 2015). Livet i Libya har slett ikke blitt bedre etter at den “humanitære intervensjonen” avskaffet Gaddafis regime.

I 2011 hevdet internasjonale nyhetsbyråer, libyske opposisjonspolitikere og politiske ledere i USA, Frankrike og Storbritannia at det var fare for en massakre, og at Libya kunne bli “et nytt Rwanda”. Reuters og Al Jazeera meldte at Gaddafis flyvåpen bombet sivile “hvert 20. minutt”, men USAs etterretningstjenester var klar over at denne informasjonen var uriktig. Krigen som skulle komme var neppe et resultat av en etterretningsblunder. Den humanitære retorikken var forberedt for å rettferdiggjøre en intervensjon.

Luftkrigen under Operation Unified Protector ville ikke ha lyktes uten en bakkekrig drevet av arabiske allierte — først og fremst Qatar — og libyske islamister med krigserfaring fra al-Qaida-operasjoner i Irak og Afghanistan. I likhet med krigen i Afghanistan i 1979, da USA brukte islamistiske arabere som senere ble til al-Qaida, brukte også Libyakrigens strateger qatarske spesialstyrker og islamistiske grupper tilknyttet al-Qaida, fordi disse hadde krigserfaring og var villige til å kjempe mot Gaddafi-regimet.

Opposisjonens leder, Gaddafis tidligere justisminister Mustafa Abdel Jalil “åpnet fengslene” og slapp fri hundrevis av islamister, som senere skulle bli hans bakkestyrker i krigen mot Gaddafi. Ifølge amerikanske konfidensielle dokumenter publisert av Wikileaks har Jalil samarbeidet med amerikanerne helt siden 2009. De har hele tiden visst at han var en konservativ islamist.

Siden den gang har vi sett den katastrofale utviklingen i Libya, og det sterkt økende antallet flyktninger som har kommet til Europa over Middelhavet (se Ny Tid 26.3.2015, Ny Tid 26.5.2015, Ny Tid, 16.6.2015, Ny Tid, 14.10.2015). Vi har også fått en kritisk rapport om Libyaintervensjonen fra det britiske underhusets utenrikskomité (House of Commons 2016). Nå har det blitt mulig å presentere en mer gjennomarbeidet kritikk, som setter spørsmålstegn ved denne typen operasjoner. Denne boken er et resultat av dette arbeidet.

I flere sentral-europeiske land har det vært betydelig skepsis til Libyaintervensjonen, og Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn unnlot alle å delta. I 2013 ble jeg invitert til å presentere en kritikk av Libyakrigen ved Atlanterhavskomitéens konferanse i Bratislava, Slovakia, der flere nordiske ministre også ga presentasjoner (“The What, When and Where of Humanitarian Interventions”, GLOBSEC, Bratislava Global Security Forum, 18.-20. april 2013). Blant norske sikkerhetspolitiske forskere var jeg fortsatt nesten alene om kritikken. Det fantes også en betydelig motstand mot at forskere rettet et kritisk blikk på Libyaintervensjonen.

Libya before 2011. Photo Travel Time.

Norge: Påfallende stille rundt Libyakrigen, ingen vil ta ansvar

I Norge har det vært lite diskusjon om Libyakrigen. Enkelte akademikere har diskutert intervensjonen fra et juridisk perspektiv. Professor Ståle Eskeland ga ut De mest alvorlige forbrytelser (2011) og professor Geir Ulfstein og Hege Føsund Christiansen publiserte artikkelen “The Legality of the NATO bombing in Libya” i International and Comparative Law Quarterly (2013). De argumenterer for at NATOs operasjon i Libya gikk langt ut over mandatet fra Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1973.

I tillegg har professor Rune Ottosen ved HiOA, Journalist-utdanningen, beskrevet massemedienes rolle i Libyakrigen, og den ensidige norske rapporteringen (Ottosen et al. 2013, Ottosen og Nohrstedt 2014). Terje Tvedt har bidratt med “Tausheten om Libya” i Nytt norsk tidsskrift (2015), der han tar opp den offentlige entusiasmen for krigen, og de norske politikernes uvitenhet om hva man ga seg inn på. Stillheten ble aldri helt brutt, selv etter NRK Brennpunkts avslørende intervju med oberst Bård Solheim i dokumentaren “De gode bombene”.

Oberstløytnant Dag Henriksen har beskrevet den begrensede norske innflytelsen på bombekampanjen mot Libya i en artikkel i Internasjonal Politikk (Henriksen 2012/13). Oberstløytnant Tormod Heier har diskutert lignende problemstillinger i Royal United Services Institutes tidsskrift RUSI Journal (Heier 2015), der han påpeker hvordan NATOs formelle prosedyrer ble tilsidesatt av stormaktenes uformelle beslutninger. Om de første ukene av bombekampanjen skriver Heier at Norge og Danmark slapp flere bomber over Libya enn Storbritannia gjorde, og at de to landene sammen med Belgia også slapp flere bomber enn Frankrike.

Videre forklarer Heier at Norge måtte kalle tilbake sine seks F-16 fly og støtteapparatet på 140 personer etter at det ble klart at USA, Storbritannia og Frankrike hadde en annen agenda enn den som var besluttet av FNs sikkerhetsråd, nemlig regimeendring. Tormod Heier legger vekt på at Norge “avsluttet sitt militære oppdrag midt i krigen” (ibid.) til tross for alliansen med USA og Storbritannia. Likevel bør man spørre seg hvordan norske myndigheter kan ha trodd at bombe-kampanjen de deltok i hadde til hensikt å beskytte sivile?

Daily Mail, Sirte after NATO and allies’ 2011.

Hvorfor ingen debatt om norsk deltagelse i Libyakrigen?

Hvordan kunne både nyhetsmedier og politikere ta så fullstendig feil? Denne boken bekrefter de hypotesene som ble presentert i min bok Libyenkrigets geopolitik: Humanitär intervention eller kolonialkrig? (Tunander 2012), som kom ut kort tid etter krigen.

Etter at jeg hadde skrevet flere kritiske artikler om Libyakrigen i 2011 (publisert i Ny Tid, Aftenposten, Klassekampen og Dagsavisen) ble det viktig å samle disse tankene i en bok. Jeg advarte mot at Norge og Sverige deltok i en krig uten helt å forstå amerikanske, britiske og franske argumenter for krigen. Men i 2011-2012 var støtten til Libyakrigen nærmest total. I norske medier var det få som presenterte kritiske analyser av intervensjonen.

Siden den gang har vi sett den katastrofale utviklingen i Libya, og det sterkt økende antallet flyktninger som har kommet til Europa over Middelhavet (se Ny Tid 26.3.2015, Ny Tid 26.5.2015, Ny Tid, 16.6.2015, Ny Tid, 14.10.2015). Vi har også fått en kritisk rapport om Libyaintervensjonen fra det britiske underhusets utenrikskomité (House of Commons 2016). Nå har det blitt mulig å presentere en mer gjennomarbeidet kritikk, som setter spørsmålstegn ved denne typen operasjoner. Denne boken er et resultat av dette arbeidet.

I flere sentral-europeiske land har det vært betydelig skepsis til Libyaintervensjonen, og Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn unnlot alle å delta. I 2013 ble jeg invitert til å presentere en kritikk av Libyakrigen ved Atlanterhavskomitéens konferanse i Bratislava, Slovakia, der flere nordiske ministre også ga presentasjoner (“The What, When and Where of Humanitarian Interventions”, GLOBSEC, Bratislava Global Security Forum, 18.-20. april 2013). Blant norske sikkerhetspolitiske forskere var jeg fortsatt nesten alene om kritikken. Det fantes også en betydelig motstand mot at forskere rettet et kritisk blikk på Libyaintervensjonen.

Jeg fikk selv oppleve denne motstanden i januar 2013, da jeg planla boklanseringsseminar for Libyenkrigets geopolitik. Den tidligere sjefen for Etterretningstjenesten generalmajor Alf Roar Berg (1988-1993) skulle kommentere boken. Han hadde erfaring fra Midtøsten, lang erfaring innen etterretningen, og hadde arbeidet tett sammen med sin amerikanske motpart, CIA-sjefen Robert Gates.

I mars 2011 var Robert Gates president Barack Obamas forsvarsminister. Han protesterte da mot utenriksminister Hillary Clintons politisering av etterretningen om Libya. Gates gjorde det klart at han ikke ville delta med amerikanske styrker i Libya. En måned senere meldte Gates sin avgang som forsvarsminister.

I juni 2011 forlot han Obama-administrasjonen. Amerikansk etterretning var da klar over at libyske regjeringsstyrker ikke hadde utgjort noen spesiell trussel mot sivile, og at det ikke hadde funnet sted bombeangrep mot sivile. I likhet med Robert Gates var også Alf Roar Berg kritisk til Hillary Clintons krig. Men i Norge var kritikken av krigen og ikke minst kritikken av Hillary Clinton fortsatt en følsom sak, og mitt seminar ble avlyst.

 Siden 2011 er det avslørt mange konfidensielle dokumenter om krigen. Ikke minst er det mye interessant å lese i de av Hillary Clintons e-poster som nå er offentliggjort. Mye nytt materiale har kommet ut etter at det ble mulig å se Libyakrigen på en viss avstand, og denne boken er derfor mer omfangsrik enn den forrige.

Seks år etter at operasjonen begynte er det ikke lenger noen tvil om at Libyakrigen var katastrofal. Min analyse av hendelsene i 2011 og 2012 har i stor grad blitt bekreftet av det britiske underhusets rapport (House of Commons 2016). Det er desto mer nødvendig å utfordre idéen om den “arabiske våren” som ble forvandlet til en “arabisk høst”.

The black tribes of Libya were protected from the traditional Arab racism that engulfs the region, particularly among the Islamist Western supported groups. This picture shows pre-2011 Tawhargha tribe soldiers in the Libyan Army. Since 2011, there has been a genocide against black Libyans, not covered in the Western media.

 

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!

One comment

  1. Det er her utelatt noe vesentlig, og det er ranet av 142 tonns med gull samt over 10 milliarder Euro fra bankonto som angivelig var frosset…nå er pengene borte

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com