Home » Europe » Før Libya krigen 2011: Afrikas rikeste land, nå et grusomhetens scenario pga Jonas Gahr Støre – Hanne Nabintu Herland
Før Libya krigen 2011: Afrikas rikeste land, nå et grusomhetens scenario pga Jonas Gahr Støre – Hanne Nabintu Herland

Før Libya krigen 2011: Afrikas rikeste land, nå et grusomhetens scenario pga Jonas Gahr Støre – Hanne Nabintu Herland

Artikkel 1 om Libya krigen: Stortingets utenrikskomité har vedtatt at det skal foretas en uavhengig gransking av Norges deltagelse i Libya krigen. I den forbindelse vil vi publisere noen få artikler om temaet, som kan bistå utvalget i dette viktige arbeidet for å avdekke hvorvidt FN resolusjonen om å “ta ansvar for å beskytte sivile” var et påskudd for å gjennomføre et militærkupp eller et reelt ønske om å “beskytte en befolkning”. En befolkning man like til denne dag, fullstendig har sviktet. Den første artikkelen ser på Libya før 2011. (Feature: Gaddafi i FN, Getty)

Libya krigen førte til at Al Qaida affilierte grupper tok makten, og til dags dato ligger landet i ruiner.

Dette skjer i dag mens vestlige observatører er fullstendig klar over at ISIS, Al Qaida, salafi, takfiri og andre militsgrupper tyranniserer lokalbefolkningen med overgrep, voldtekt av både menn og kvinner, kidnapping av voksne og barn, drap, etnisk rensning av mørkhudede libyere og en lang rekke terrorhandlinger mot lokalbefolkningen som alle har det til felles at vestlige medier ikke omtaler den forferdelige tilstanden i Libya. Det er helt bom stille.

Ingen vil snakke om hva vår bombing i Libya førte til, for da vil våre politiske ledere måtte stå til ansvar for sine forbrytelser mot menneskeheten. Det vil medføre et ubehag som nasjonen Norge ikke vil ha. (Photos: Travel Time, Libya before 2011)

I 2011 ble libyere ble slaktet ned, sivile drept i titusentall, overgrep i hopetall begått da landets myndigheter mistet kontrollen over landets rettssikkerhet som følge av at nasjonen ble angrepet. Norge deltok aktivt og slapp hele 588 bomber over landet, norske jagerpiloter bekreftet siden at hele 75 % av de norske bombetoktene var såkalte SCAR oppdrag, det vil si at det var opp til piloten selv å finne og vurdere hva han ønsket å bombe, eller “treffe det han synes så ut som militære mål”.

De måtte plukke ut mål på egenhånd, og slapp bomber i tettbygde bystrøk. De norske pilotene fortalte til NRK at de var klar over at opprørerne bombet og skjøt inn i sivile områder, men ble ikke beordret til å stanse dem fra å gjøre dette. USA og vestlige aktører inngikk allianser med Qatar, Saudi Arabia og skulle det siden vise segAl Qaida affilierte grupper i jakten på å skifte ut statsoverhode i Afrikas rikeste stat. Krigen ble hyllet i avisene, Al Qaida flagget vaiet snart over Libyas domstoler, de aller fleste var  i ettertid godt tilfreds med Norges aktive militære deltagelse. Nesten ingen protesterte.

En stor takk til NRK Brennpunkt som var en av de ytterst få kritikerne med programmet De Gode Bombene, der det ble påpekt: “Vi gikk fra dyp fred i Norge til strategisk bombing i Afrika på få døgn.”

La oss se litt nærmere på hvordan den libyske velferdsstaten var organisert og hvilket samfunn Norge og NATOs bombing og militærkupp i Libya effektivt ødela.

Med Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre og NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg i spissen bidro Norge svært aktivt til å ødelegge Afrikas rikeste stat. Ingen av disse har siden blitt sendt verken til International Criminal Court i Haag for overgrep mot menneskeheten, eller på noen annen måte måttet stå til ansvar for sine overgrep mot menneskeheten. Da de faktiske forhold kom på bordet, har man i Norge valgt å dysse det hele ned i håp om at ingen får høre om lidelsene i Libya, som til dags dato innebærer forferdelige overgrep og grusomheter mot sivilbefolkningen.

I Norge har Arbeiderpartiet derimot klart det kunststykke å velge Jonas Gahr Støre til leder, mannen som står ansvarlig for denne alvorlige Libya tragedien og burde sittet fengslet i Haag for lenge siden. Libyeres liv har åpenbart null verdi for Arbeiderpartiets ledelse og dets velgere som ser på Libya overgrepene med lett uproblematisk blikk. For meg er det helt ubegripelig at det går an å stemme på et parti som Arbeiderpartiet så lenge de har en krigsforbryter som leder.

De fleste er nå klar over at under president Muammar Gaddafi ble Libya Afrikas rikeste stat, med velferden sosialistisk jevnt fordelt på den libyske befolkningen. Listen er lang. Gratis helsevesen for alle, gratis utdanning for både kvinner og menn, med rettigheter til å søke utdanning utenlands – også den betalt av den libyske stat. Dette gjaldt også for kvinner.

Som de fleste vet, hadde Libya fred i over 40 år. Gaddafi var en liberal tilhenger av kvinners rettigheter, og kvinner deltok i de militære styrker og ble oppmuntret til å ta utdannelse og så videre.

Dette ble, i sin tid, sterkt mislikt av salafi-ideologisk tilknyttede grupper, samt Al Qaida grupperinger som NATO siden støttet seg til for å kunne styrte Gaddafi. Samt eksempelvis ved opprettelsen av ekteskap, mottok vanlige libyere det som tilsvarer rundt 50 000 amerikanske dollar i etablerings stønad fra staten, lån ble gitt til borgerne uten rente.

Kjøp av eksempelvis biler var sterkt subsidiert, bilprisene var langt lavere enn i Europa og omtrent alle familier hadde råd til en bil. Brød, bensin og andre viktige dagligvarer var også sterkt subsidiert. Ingen betalte elektrisitetsregning i Libya, strøm var statssubsidiert og gratis for borgerne, ingen renter på lån i libyske banker, private bilkjøp ble subsidiert med 50 % fra staten.

Sentralbanken var fullt og helt selvstendig, uten lån fra IMF, Verdensbanken eller andre vestlige institusjoner. Om dette skriver Peter Hoekstra godt i boken Architects of Disaster. The destruction of Libya. 

Libya hadde Afrikas høyeste gjennomsnittlige levealder, 78 år, med barnedødeligheten så lav som 20/1000 fødte. Landet hadde null utenlandsgjeld pr. 2011, mens Egypt hadde så mye som 72 % utenlandsgjeld i forhold til GDP. 7 % av befolkningen levde under fattigdomsgrensen pr. 2011, mot 22 % i Algerie og 20 % i Egypt.

En undersøkelse sier at så høy andel som 82 % av libyerne kunne lese og skrive, sammenlignet med Marocco 52 % og Algerie 69 % leseferdighet. I henhold til CIA Factbook var den nasjonale leseferdigheten så høy som 94 %.

Landet hadde ryddet opp i Lockerbie skandalen og åpnet det før så stengte landet for Vesten. Det var Saif al-Islam, Gaddafis sønn, som ble instrumentell for å løse Lockerbie-saken der betydelige erstatningsutbetalinger ble utbetalt til ofrenes familier. Det var også under Saif al-Islam Gaddafis ledelse at militæret ble bygget ned, man avviklet atomvåpenprogrammet og privatiserte økonomien, for å nærme seg Vesten og avslutte det fiendtlige forholdet.

Libya samarbeidet, lenge før 2011, tett med CIA og vestlig etterretning for å få bukt med de sunni-muslimske terrorgruppene i regionen, slik som al-Qaida. Om dette skriver Lawrence Wright godt i The looming tower, Al-Qaeda and the road to 9/11.

Gaddafi var kjent for å være Al-Qaidas store fiende, de hadde forsøkt å ta livet av ham flere ganger. (1) Gjennom dette samarbeidet skapte USA og Libya stabilitet i regionen og kontrollerte flyktningstrømmen mot Europa, som også den gangen var et stort problem. Gaddafi hadde en avtale med Italia om å sørge for å kontrollere den illegale virksomheten som i stor grad var ledet av menneskesmuglerbander.

Muammar Gaddafi ledet dog en stat der det var en liten og effektiv sentral organisering. Han var kjent for å ha fengslet mennesker uten lov og dom, støttet geriljabevegelser i Sør Amerika og styrte et komplekst land med mangfoldige afrikanske etniske minoriteter som tradisjonelt hadde ligget i krass strid med hverandre.

Til tross for at Gaddafi slo hardt ned på opposisjonelle, maktet han også å beholde ro og orden i over førti år i den høyst velfungerende og sosialistiske staten. Og han var mørkhudede libyeres store beskytter. Som kjent består det multi-etniske Libya i sør av en rekke etniske grupperinger som er mørke i huden, og Gaddafi snakket åpent kritisk mot de sterke rasismetendensene mot mørkhudede mennesker i arabiske land.

Libya hadde, i årene før 2011, vært preget av en betydelig vekst og reformvilje. Enkelte hevder at endringene kom i kjølvannet av at Gaddafi så hvorledes Irak hadde blitt angrepet og Saddam Hussein brutalt drept. Man mener han forsto at tiden var inne for å skifte taktikk overfor Vesten, og avslutte den utstrakte støtten til ulike geriljabevegelser, noe som hadde preget hans regjeringstid.

Gaddafi var en bastant motstander av såkalt vestlig imperialistisk politikk, og støttet økonomisk en rekke slike militsbevegelser, også i Sør Amerika. Han hadde, i likhet med Abdel Nasser i Egypt, hatt liten sans for politiske partier og styrte på mange måter Libya sammen med en militær ledelse, der Folkeforsamlingen på mange måter sto uten reell makt.

I 2007 ble Muammar Gaddafi hyllet av President George Bush for sin reformvilje. De to statslederne var på god fot. Condoleezza Rice hyllet Libya for landets aktive kamp mot Al Qaida terrorisme og det gode samarbeidet med USA. Libya nærmet seg nå Vesten og begynte å rydde opp i en rekke utfordringer som hadde skapt problemer i Libyas forhold til både USA og andre nasjoner. Gaddafi hadde også markert seg som en sterk arabisk stemme som aktivt arbeidet imot sunni-islamistiske Al Qaida og dets affilierte grupper.

Stemningen var med andre ord bedre enn på lenge. En rekke menneskerettighetsrapporter fra perioden viser også til de betydelige fremskritt Libya hadde gjort, deriblant en FN analyse som var under utarbeidelse i februar, 2011 der Libya fikk betydelig skryt for måten landet ble ledet på, noe jeg kommer tilbake til.

Så kom det Julian Assange betegner som “Hillary Clintons Libya war”, der Clinton og Frankrike sto i spissen for en vendetta mot Libya som fikk katastrofale følger. Den franske filosofen som spilte en sentral rolle i opptakten til Libya krigen, Bernard Henri-Lévy forteller selv at det var president Sarkozy’s personlige ambisjon og målsetning å fjerne Gaddafi og å opprette en ny regjering i Libya.

Da Gaddafi regimet falt, var det altså Al Qaida affilierte ledere som Libyan Islamic Fighting Group (1) leder, Abdulhakim Belhadj som dannet grunnstammen blant de vestlig støttede libyske lederne, mannen med lang historie tilknyttet terrorgrupper både i Afghanistan, Libya og andre steder – som følger samme ideologi som Al Qaradawi.

Noen få år etter var Belhadj blitt en av Afrikas rikeste menn, rangert med over 19 milliarder USD i verdier. Og i 2015, ble angivelig Belhadj John McCains gode venn – leder for ISIS i Libya. Slik oppsto fenomenet, som kan betegnes som en av vår tids største skandaler, nemlig at vestlige mediers fremstilling av Midtøstens virkelighet, sammenfaller med Al Qaida affilierte og sunni-ekstremistiske gruppers virkelighetsoppfatning av hvem som er “de onde” og hvem som er “de gode” i Midtøsten. Vi motarbeider de moderate, sekulære kreftene i regionen og samarbeider med de Islamistiske ekstremistene.

 

Note (1): The Free Dictionary definerer Libyan Islamic Fighting Group, Al-Jama’a al-Islamiyyah al-Muqatilah bi-Libya, som en libysk terroristgruppe, organisert i 1995 og alliert med Al Qaida, som ønsker å radikalisere Libya og har forsøkt å likvidere Gaddafi.

THE HERLAND REPORT WEB TV

- features leading intellectuals, activists, artists and writers on foreign policy, cultural decay, lifestyle and international justice. English and Scandinavian.

 

EXCLUSIVE MEMORANDUM ON LIBYA: 

Fabrications against the State, Leadership and Army – by Dr. Saif al-Islam Gaddafi

5 comments

  1. Jeg har ikke ord!

  2. En måned etter at Stoltenberg/Støre beordret våre “forsvar”soldtater/fly til å bombe Libyas regjeringskvartaler og kvinner og barn, stod Stoltenberg fram på TV og uttalte “Dette er ondskap”- etter at ABB hadde bombet vårt regjeringskvartal ( før Utøya).
    Kreaturer med slik manglende evne til å se bjelken i eget øye er farlige/syke. Så fikk han da også som belønning å overta etter skapningen Rasmussen som generalsekretær i NATO. En organisasjon som var en forsvarsorganisasjon ( Da var Stolteberg motstander av NATO) som har gått over til å bli en angrepsorganisasjon.

  3. “Sentralbanken var fullt og helt selvstendig, uten lån fra IMF, Verdensbanken eller andre vestlige institusjoner.”

    Dette var antagelig en viktig årsak til at Gadaffi måtte bort, de som styrer verdensvalutaen og rentene ( i FED) kunne derfor ikke styre Libya.
    * De som kontrollerer det økonomiske systemet kontrollerer politikken, lokalt og globalt. *
    Viktigere kanskje var Gadaffis plan om en ny valuta for Afrika, løsrevet fra FED.
    Slike forsøk på løsrivelse fra verdensvalutaens kontrollører har alltid i historien blitt slått ned på.
    Og Norges statsminister Stoltenberg bombet altså her i første rekke. Og hindret dermed det afrikanske kontinentet for endelig å bli løsrevet fra med økonomisk undertrykkelse fra vesten. Et kontinent som vi er blitt opplært til å se på som hjelpetrengende, men som er en resurs-gullgruve. Nå hjulpet av Kina til å forvalte sine resurser, til USA/ vesten sin store uro.
    En forferdelighet selvfølgelig. En rettsak som sender forbryterne i samme bolig som ABB er det minste vi kan gjøre for de ødelagte familiene i Libya.

  4. Hver eneste Nobelfredpris bombe droppet i Libya kostet det samme som EN stk. sykehjemsplass her hjemme i Norge, sa Jens Stoltenberg. Nå regjere 1700 røverbander Libya. Det norske folk går til valg og velger krigsforbrytere som har bidratt å ødelegg, en stat og land som langt overgikk hva de selv, har å rose oss ut av. http://morgenbladet.no/debatt/2011/sannheten_om_libyakrigen
    https://www.youtube.com/watch?v=XorKTwkFPDU
    https://morgenbladet.no/aktuelt/2015/12/et-verdensbilde-bryter-sammen
    http://johnpilger.com/

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*