Home » Europe » Barnevernets føydalmakt i Norge og statens ansvarsfraskrivelse – Einar C. Salvesen, Herland Report
Barnevernets føydalmakt i Norge og statens ansvarsfraskrivelse – Einar C. Salvesen, Herland Report

Barnevernets føydalmakt i Norge og statens ansvarsfraskrivelse – Einar C. Salvesen, Herland Report

Share the article

“Den nye barne- og likestillingsministeren, Linda Hofstad Helleland uttaler seg uhyggelig naivt om norsk barnevern. Hun er tydeligvis kjent med at det i de siste årene har vært en massiv kritikk mot etaten hun er satt til å styre – og føler behov for vise sin uforbeholdne støtte til alle barnevernsansatte der ute.”

Dette skriver spesialist i klinisk psykologi, organisasjonspsykologi og mangeårig engasjert i barnevernssaker, Einar Columbus Salvesen i Haugesund Avis.  (Foto: Barneminister Linda Hofstad Helleland. Hegnar)

Han fremstår som Norges fremste varsler innen feltet og leder Kompetansenettverk for kvalitet i barnevern (KIB), som ønsker en fullstendig restrukturering av barnevernet. I en rekke Herland Report programmer snakker han og andre om hva som har gått galt i barnevernet, se her og her.

 

Millions watch Herland Report TV. Subscribe:

Spesialist i klinisk psykologi, organisasjonspsykologi og mangeårig engasjert i barnevernssaker, Einar Columbus Salvesen, deltar i en rekke Herland Report program med sterk kritikk av norsk barnevern. Salvesen fremstår som Norges fremste varsler innen feltet og leder Kompetansenettverk for kvalitet i barnevern (KIB), som ønsker en fullstendig restrukturering av barnevernet. KLIKK på bildet og se programmet.

Videre: “Helleland sier hun ønsker barnevernsdebatten velkommen, men det er ingenting i hennes artikkel som tyder på at hun har tenkt å vise den minste interesse for å gå inn i og undersøke hva som ligger i kritikken som er fremført, slett ikke bare fra familier som har vært utsatt for barnevernets inngripen, men fra hundrevis av fagfolk som kjenner systemet fra innsiden ut fra ulike ståsteder.

Barnevernsansatte, som i mange tilfelle gjør en god jobb under svært krevende forhold, fortjener også en minister som tør å ta kritikk på alvor og som ønsker å være åpen for konstruktive forslag til endringer.

Likevel fortsetter norske myndigheter å tegne et rosenrødt bilde av norsk barnevern som alt for mange, både fagfolk og ikke minst de familier som rammes, ikke kjenner seg igjen i.

Denne skjønnmalingen følges godt opp i Hellelands artikkel. Hun uttrykker at ansatte i barnevernet trenger honnør og ikke daglige trusler for den krevende jobben de gjør. Ingen kan vel være uenige i at trusler og hatytringer mot barnevernsansatte er helt uakseptabelt.

Vi snakker imidlertid om en saklig, konstruktiv kritikk som mange fagfolk prøver å komme til orde med i debatten, og som norske myndigheter, nesten frenetisk, motsetter seg å lytte til. Når kritikken også kommer fra utenlandske aktører, Europarådet, ambassader, journalister etc., reagerer myndighetene med å sette inn et voldsomt forsvarsapparat og fortsetter å hevde at «Norge har verdens beste barnevern».

Man må imidlertid skille mellom innpakning og innhold. Lover, regelverk og rekken av «sikringsmekanismer» som er etablert,  kan ha de beste intensjoner, men er avhengig av forvaltningskvalitet, og det er den som svikter. (Ill: Pintrest)

Undertegnede var en av initiativtakerne til den nasjonale bekymringsmeldingen, overrakt daværende barne- og likestillingsminister Horne i juni 2015. (pr.idag har 268 fagfolk undertegnet).

Bakgrunnen for Bekymringsmeldingen er at vi er mange som, gjennom vårt arbeide med enkeltsaker, i møte med familier, gjennomgang av barnevernets utredninger og sakkyndige rapporter, er kommet på innsiden av et system som i en del av disse sakene ikke fungerer slik det må forventes av en organisasjon som har så omfattende og inngripende påvirkning på enkeltmenneskers skjebne. Vi møter altfor ofte en lukket og autoritær kultur, og der evnen til å innrømme feil ikke er en verdi.

Vi ser avgjørelser om omsorgsovertakelser fattet på et svært tynt grunnlag, konklusjoner i utredninger og rapporter som ikke er i overensstemmelse med faktagrunnlag. Vi ser manglende evne til å møte utsatte familier med tillit og empati, således skapes ikke relasjoner som klarer å tappe menneskers ressurser og avdekke endringspotensiale.

Det er helt åpenbart at det finnes tilfeller der barn må beskyttes ved å tas ut av familier som er preget av vold eller overgrep. Dette er tragisk, men noen ganger absolutt nødvendig. Vi bør imidlertid være meget spesifikke og nyanserte når vi skal beskrive hva som er voldsutøvelse i en familie. Selv har jeg vært vitne til flere tilfeller der barnevernet har gått til omsorgsovertakelse, med tragiske konsekvenser, på grunnlag av hendelser der foreldre har gitt barnet en ørefik, klaps, klyp eller dytt.

I mange tilfeller dreier dette seg om familier som viser god omsorgskompetanse for øvrig, men kommer fra kulturer der fysisk avstraffelse er en helt vanlig del av oppdragelsen. Det er ikke bare manglende dømmekraft og/eller/inkompetanse, men misbruk av lovens intensjon når man fjerner barnet fra hjemmet på grunnlag av at det har forekommet avstraffelser med en relativ mild grad av «vold», fremfor å samarbeide med foreldrene og sette inn nødvendige tiltak i hjemmet.

I de aller, aller fleste saker som fører til omsorgsovertakelser av barn er det imidlertid ikke spørsmål om vold og overgrep som er i fokus. Ofte dreier det seg om en mere uspesifisert mangel på omsorgskompetanse, en finmåling av omsorgen i en familie.

Det å skulle vurdere hva som er god nok omsorg, hvilke kulturelle betingelser som ligger til grunn, hva som kan være egne fordommer og kanskje en for trang forståelse av begrepet normalitet, er imidlertid et krevende arbeid. Det oppstår spørsmål om hvor mye forskjellighet kan vi tåle, på hvilke ulike måter kjærlighet og tilknytning kommer til uttrykk mellom voksne og barn.

Ofte ser vi at det er oppfatninger og synsing ut fra saksbehandlers og det enkelte barnevernskontors personlige preferanser og livshorisont som avgjør hva som er god nok omsorg i en familie. Det mangesidige og nyanserte nett som menneskelige relasjoner og tilhørighet innebærer, kan i en del saker synes å bli feid over med lettvinte fortolkninger og misbruk av psykologisk teori.

Mye av den kritikken som er fremkommet mot barnevernet i de siste årene knytter seg til den enorme økningen av akuttvedtak og omsorgsovertakelser som har funnet sted over lang tid.  Av de familier som har kontakt med barnevernet, har Norge en betydelig høyere andel tvangsplasseringer av barn enn f.eks Sverige og Danmark.

Her kan det være all mulig grunn til å gå inn og se på omsorgsovertakelsens pris. Den er nemlig skyhøy. Barnet mister ikke bare kontakt med sine foreldre, men også med besteforeldre, tanter, onkler og hele sitt nettverk. Søsken skilles ofte fra hverandre, venner og nærmiljø går tapt.

Fosterhjem er ofte ikke av de mest stabile, mange barn skifter fosterhjem flere ganger i løpet av livet, og vi vet fra mange undersøkelser at disse barna sliter resten av livet med mangel på tilhørighet og tap av psykisk helse.  Gevinsten med å holde familien sammen og søke å samarbeide godt med alle parter er dermed åpenbar.

Hva skal til fra barnevernets side for å unngå unødige omsorgsovertakelser og skape et samarbeidsklima som både kan avklare den faktiske omsorgen, og gi resultater i form av læring og endring?  Det er mye som bør sies om dette, men å fatte så skjebnesvangre avgjørelser som omsorgsovertakelser av barn kan være, basert på så komplekse og sammensatte størrelser vi her har med å gjøre, krever at det enkelte barnevernskontor preges av verdier knyttet til ydmykhet, åpenhet, selvforståelse og feilhåndteringsrutiner. (Ill: Pintrest)

Vi erfarer at for mange kontorer har utviklet seg til dysfunksjonelle organisasjoner hvor f.eks. det å innrømme feil ikke er en verdi. Det foretaes omfattende feilvurderinger med alvorlige konsekvenser for de barn og familier som rammes.

Ellers dyktige saksbehandlere får i disse organisasjonene ikke rom og incentiver til å utvikle seg til selvstendige empatiske mennesker i tråd med verdier knyttet til «den menneskelige faktor». Dårlig saksbehandling fører ofte til feilaktige beslutninger som igjen får katastrofale konsekvenser for de familier som blir rammet. Kanskje støtter vi de ansatte – også alle de som gjør en god jobb – best ved å kaste et kritisk lys inn på systemet de fungerer innenfor.

Hellelands innspill og øvrige artikler til forsvar for barnevernet i den siste tiden er uhyggelig naiv for oss som har sett hvordan dette apparatet fungerer på nært hold i et ukjent, men åpenbart anselig antall omsorgsovertakelsessaker, og kan bare unnskyldes med manglende erfaring fra innsiden av systemet.

Siden vi står så langt fra hverandre i forståelsen av virkeligheten når det gjelder barnevern burde det nedsettes en uavhengig kommisjon som undersøker «havariene», enkeltsaker som utgjør «bevisene» for vår kritikk. Ved en flyulykke ser man ikke på et tilfeldig utvalg fly, men på det spesifikke flyet. Dette er noe ganske annet enn den undersøkelsen av enkeltsaker som helsetilsynet nå er i gang med og som ministeren henviser til.

Alle parter i dette systemet – barn og familier, de ansatte og samfunnet som helhet – er best tjent med å få en minister og en forvalting som på en åpen og undersøkende måte går i dialog med oss seriøse kritikere som kjenner systemet innenfra og ikke minst, kan bidra med relevante tiltak og løsninger.

Artikkelen er gjengitt med forfatterens tillatelse på Herland Report. Se programmene med Salvesen her og her.

THOUSANDS SUBSCRIBE TO OUR WEEKLY NEWSLETTER. Be one of them: 

 

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com