Home » Europe » Feminister undertrykker meningsmotstandere på en måte vi knapt har sett maken til siden nazistene – Edgar Paasche i ny bok, Herland Report
Feminister undertrykker meningsmotstandere på en måte vi knapt har sett maken til siden nazistene – Edgar Paasche i ny bok, Herland Report

Feminister undertrykker meningsmotstandere på en måte vi knapt har sett maken til siden nazistene – Edgar Paasche i ny bok, Herland Report

Share the article

Den nye boken “Det feministiske manifest. Sannheten om vår tids mest demoniserende ideologi” er en sylskarp kritikk av den demoniske retningen som feminismen har utviklet seg de siste tyve årene. Kjøp boken her. Feminister undertrykker meningsmotstandere på en måte vi knapt nok har sett maken til siden nazistene herjet Europa, skriver forfatter Edgar Paasche. Les også denne artikkelen.

 Millions watch Herland Report TV. Subscribe:

På bakgrunn av Statsfeminismen har det i Norge i dag utviklet seg en form for meningskontroll som utøves nesten like skånselsløst som i diktaturer. Mye av denne kontrollen er en ubevisst form for selvsensur, og et resultat av at visse grupper mener deres forståelse har en moralsk forrang. Les også intervjuet med Edgar Paasche.

Slike grupper, som f. eks. norske kjønnsforskere, mener også at de er i sin fulle moralske rett til å stemple avvikende meninger som fobier og fascisme. En slik diagnostisering faller pent inn i en leninistisk og stalinistisk skjellsordtradisjon som var vanlig i det tidligere AKP-ML. Dette videreføres av norske kjønnsforskere, mange av dem tidligere AKP-ere, som i dag utgjør en viktig del av venstresidens ideologiske stormtropper.

 

Forfatteren av “Det feministiske manifest. Sannheten om vår tids mest demoniserende ideologi”, Edgar Paasche.

Utdrag fra kapittel 4 om den politiserte, demoniserende kjønnsforskningen

Kjønnsforskningen har tradisjonelt vært opptatt av å problematisere stereotype og normdannende forståelser av kjønn, det være seg i medisin, samfunnsfag eller i humaniora. Når vi bruker ordet «kjønn» her snakker vi ikke om det biologiske begrepet kjønn, som dreier seg om kromosomer, men om et sosialt kjønn.

Med sosialt kjønn menes at kjønn er en sosial konstruksjon, det vil si en rolle som samfunnet tillegger oss, populært delt inn i de to båsene «kvinnelighet» og «mannlighet» – som skal forklare hvilke egenskaper vi forventer at kvinner eller menn skal ha. Begrepet har sin opprinnelse i Simone de Beauvoirs bok «Det annet kjønn» og er helt klart en feministisk betraktningsmåte.

Således kan man si at all kjønnsforskning er feministisk, også den delen av dette som kalles mannsforskning, noe vi kommer tilbake til når vi skal se på hvordan kjønnsforskningen er en premissleverandør til styrende organer.

Den tyranniserende Statsfeminismen

På bakgrunn av Statsfeminismen har det i Norge i dag utviklet seg en form for meningskontroll som utøves nesten like skånselsløst som i diktaturer. Mye av denne kontrollen er en ubevisst form for selvsensur, og et resultat av at visse grupper mener deres forståelse har en moralsk forrang.

Slike grupper, som f. eks. norske kjønnsforskere, mener også at de er i sin fulle moralske rett til å stemple avvikende meninger som fobier og fascisme. En slik diagnostisering faller pent inn i en leninistisk og stalinistisk skjellsordtradisjon som var vanlig i det tidligere AKP-ML. Dette videreføres av norske kjønnsforskere, mange av dem tidligere AKP-ere, som i dag utgjør en viktig del av venstresidens ideologiske stormtropper.

Klikk på bildet og kjøp boken. Høyst anbefalelsesverdig lesning, særlig for kvinner.

Ifølge biologiprofessor Kristian Gundersen har det i de 20 siste årene vært umulig å kritisere autoriserte kjønnsforskere uten å bli utskjelt, og denne utskjellingstradisjonen ble godt ivaretatt av kjønnsforskerne i debatten om «Hjernevask».

Harald Eia ble ikke beskyldt for å være fascist, slik mange meningsmotstandere kan oppleve å bli karakterisert av kjønnsforskere, men i stedet kom det som nevnt et usaklig hint om en førtiårskrise. Dette er en form for latterliggjøring, og en klassisk hersketeknikk som kjønnsforskerne burde holdt seg for god til. Likeså var Harriet Bjerrum Nielsen, professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitet i Oslo ute og raljerte litt da hun beskyldte Eia for å drive regelrett vendetta mot kjønnsforskere.

I en annen debatt, den gang om pappaperm, dro imidlertid Lorentzen frem fascist-kortet da han omtalte evolusjonspsykolog Leif Edvard Ottesen Kennairs bidrag i debatten for psykovrøvl og biofascisme. Jeg leste en gang at definisjonen på en fanatiker er en som har en panisk angst for at andre skal overbevise ham om at han tar feil.

En av de få mannlige kjønnsforskerne i Norge, Jørgen Lorenzen og Hjernevask programleder, Harald Eia. Foto VG.

Lorentzen, selve nestoren innen norsk kjønnsforskning, fremstår helt klart som en fanatiker med sin latterliggjørende hersketeknikk og personangrep på sine meningsmotstandere.
I mange sammenhenger kan man flire av slike tåpeligheter som det Lorentzen og andre kjønnsforskere bedriver, og hadde de utført det mot en kvinne ville det helt klart blitt stemplet som mannssjåvinistisk og at det bar preg av et patriarkalsk menneskesyn.

Men; tilbake til kjønnsforskerne. Problemet deres er at de har en enorm makt i alle spørsmål som gjelder hvordan samfunnet vårt styres, formes og utvikler seg. De er premissleverandører til Statsfeminismen og omfattende bidragsytere til høringsutkast i forkant av at lover og regler skal utformes og vedtas, siden store deler av samfunnet vårt er blitt fridd fra den materielt nødvendige produksjonen, og produserer i stedet meninger.

De meningene som teller i et slikt samfunn, er meningene til de ideologiske, politiske og administrative elitene, og hvis disse meningene styrkes ved hjelp av forskning vil de oppnå mye større legitimitet. Det er her kjønnsforskerne kommer inn med sine fordommer og er med på å prege politikken som føres.

Knut Olav Åmås tar feil

Enkelte kommentatorer i Hjernevask-debatten har prøvd å bagatellisere innflytelsen norsk kjønnsforskning har hatt i de siste par tiårene. En av dem er Aftenpostens tidligere kulturredaktør og nåværende direktør i Fritt ord, Knut Olav Åmås, som mener at kjønnsforskere har meget liten innflytelse i det norske samfunnet . Åmås tar feil og et eksempel på det er hvor viktig kjønnsforskningen var for at den nye ekteskapsloven ble banket gjennom.

Sammen med små, men høyeffektive feminist-grupperinger var kjønnsforskningen med på å bevirke at den nye ekteskapsloven ganske friksjonsfritt ble vedtatt av Stortinget. Australia, som var en av pionerene innen feminisme og likestilling, har nylig vedtatt en ekteskapslov lik den Norge har, men ikke uten betydelig kamp og harde fronter før avgjørelsen ble tatt. Det skyldes nok at Australia ikke har så mye Statsfeminisme som Norge har og at landet heller ikke lider så mye som Norge under den farlige alliansen av radikalfeminister og kjønnsforskere, selv om landet har en blodig og giftig radikalfeminisme, som vi skal se nærmere på i kapittel 9.

Sexkjøpsloven

En annen lov som ble drevet gjennom uten for mange protester er den som forbyr kjøp, men ikke salg av sex. Et forbud mot kjøp er stikk i strid med alle andre lover som tar sikte på å stanse omsetning av en ulovlig vare, som for eksempel narkotika og illegal omsetning av alkoholholdige drikker, der man har lagt vekt på salgsforbudet fordi det er mest effektivt og først og fremst rammer dem som initierer den ulovlige handelen.

Angry feminist who wants nothing to do with men. Illustration.

Selv ihuga feminister som Cathrine Holst var overrasket over at loven gikk gjennom uten noen for protester, men kunne ikke forklare hvorfor. Hun har derfor ikke forstått at alliansen av de tidligere nevnte feministgruppene og kjønnsforskere klarte å få definert kjøp av sex som overgrep.

Å være mot loven vil, ut fra en slik definisjon, og basert på god gammeldags Bush-tankegang at enten er du med oss eller så er du med terroristene, bety det samme som å være for overgrep.

Ingen politikere tåler å bli satt i bås med overgrep og det «onde», slik det onde blir definert av elitefeministene som dominerer landets kjønnsforsknings-institutter, forlagshus og avisredaksjoner (les; Statsfeminismen). Dette er kort fortalt hvorfor det ikke ble noen debatt om innføringen av sexkjøpsloven.

 

Dessverre er dette bare noen fa eksempler på hvordan Statsfeminismen som råder i Norge er med på å sløse mine og dine skattepenger bort på idiotiske kjønnsforskningsprosjekter som ikke har annet resultat enn å holde liv i kjønnsforskningsindustrien og skaffe overbetalte akademikere diamantkort hos SAS.

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com