Home » Europe » Kari Jaquesson forteller gripende om reisen til Syria og erfaringer med kristne der – The Herland Report
Kari Jaquesson forteller gripende om reisen til Syria og erfaringer med kristne der – The Herland Report

Kari Jaquesson forteller gripende om reisen til Syria og erfaringer med kristne der – The Herland Report

Share the article

Vi publiserer et intervju med Kari Jaquesson og hennes møte med de kristne i Syria.

“Det er første gang jeg skal reise inn i et land i krig. Jeg er på vei til Syria. Jeg har fulgt godt med på det som skjer der, både gjennom vanlige medier hjemme gjennom mange internasjonale medier, både kommersielle og uavhengige. Fremstillingene spriker. Stemmen til vanlige syrere er ikke å høre. Nå vil jeg se og høre selv hva folket i gatene har å fortelle uten filter, uten mellomledd. Det vil bli mange inntrykk, mange det er umulig å forberede seg på”, sier Kari Jaquesson i dette intervjuet med Herland Report. (Feature foto: Tor Lindset)

 

Millions watch Herland Report TV. Subscribe:

Foto: Kari Jaquesson i en kirke i Syria, Tor Lindset tok bildet.

Hanne Nabintu Herland: Kari Jaquesson, du er kjent som en av Norges store TV dronninger og har vært i uttalelige TV opptak opp igjennom årene og inspirert oss alle til å både trene, spise sunt og ha en positiv livsstil.

Det siste året har du markert deg på en ny måte, noe vi har stor respekt for. Du har engasjert deg som aktivist mot Syria krigen og aktivt satt deg inn i hvordan det er å være en syrisk borger som må leve i landet som nå er vår tids største humanitære katastrofe, Syria.

Den typen medmenneskelighet du her har vist, ved at du reiste fra ditt trygge Norge og besøkte Syria for å møte de kristne og andre minoriteters virkelighet der, er en typisk historie vi så gjerne vil fremheve.

Slik vi ser det, er nettopp denne typen handlinger, gjort i kjærlighet til mennesker som lider, selve poenget med de kristne høytidene. Du ligner på Jesus, for å si det slik. Han ofret alt for å hjelpe mennesker, og vi ser på deg, Kari som et forbilde på en som følger i Jesu fotspor for å gjøre det gode mot dine medmennesker.

Du reiste sammen med en internasjonal gruppe med kjente journalister, også vel vitende om at når du kom tilbake og fortalte hva du opplevde, ville media kaste seg over deg, sverte navnet ditt og ondsinnet tale kom du til å bli utsatt for. Likevel satte du deg gjerne i gapestokken for å fortelle historiene til menneskene i Syria. Vi gleder oss til å høre om din reise inn i dette landet og dine møter med de kristne der.

Kari Jaquesson: – Mange i publikum har nok stusset over at jeg uttaler meg så tydelig om Syria og en del andre temaer. de kjenner meg jo som den smilende “trimdamen” på TV. Men det er ikke noe konflikt mellom det å være livsglad trimmer og motivator og det å være engasjert og ta opp alvorlige temaer. Jeg trimmer og smiler akkurat som før, og har vært aktiv i politikk og samfunnsdebatt i mange år. Men i det siste har jeg tatt større steg, og det blir jo lagt merke til.

Politikk er altfor viktig til å overlates til politikere. I dag ser vi mer og mer hvordan også norske politikere tar en rekke beslutninger som på ingen måte gagner befolkningen eller landet, og som skader og dreper mennesker i land som aldri har truet eller angrepet oss. Men hvem er det de gjør det for? Det er jo ikke folkets vilje de utfører. Det synes jeg vi skal sette mer søkelys på, men den vanlige pressen gjør ikke det.

Å ha meninger og meningers mot er noe som skal heies frem, noe et sunt samfunn må ha for å overleve, ikke minst hos de unge. Vi må også lære dem å ikke bli skremt av usaklig motstand, forsøk på latterliggjøring og ufine taklinger. Jo mer skitne og uredelig triks motstandernes bruker, jo mer får du bekreftet at du treffer en nerve, at du treffer publikum og har makt. Og at du har rett. Ellers hadde de jo kunnet komme med saklige motargumenter, eller hva?

Kari på taket i Homs. Ødeleggelsene strekker seg lenger enn øyet kan se. Foto: Ilir Morina

Kari Jaquesson: – Men la meg fortelle om denne spesielle reisen til Syria som jeg hadde. Syria grenser jo til flere land. Vår gruppe reiste lovlig inn i landet, over grensen fra Libanon. På grunn av sanksjonene som også Norge er med på får ingen fly lande i Syria. Samtlige norske journalister som har reist, med unntak av et par tilfeller det siste året har tatt seg ulovlig inn i landet via Tyrkia. Det er ganske viktig å vite, for det betyr at de har samarbeidet med de terroristgruppene som kontrollerte grensene og delvis gjør det ennå, nemlig al-Qaida og IS. Det betyr også at alt de har sett og hørt har vært kontrollert av al Qaida. De har rett og slett vært talerør for terroristene. Det er et ansvar de ikke kan løpe fra. Jeg mener at vestlig presse bærer en stor del av ansvaret for at lidelsene til syriske barn, kvinner og menn har pågått så lenge.

Veien vi kjørte på ble regnet som trygg, altså fri for snikskyttere fra de utallige islamistiske gruppene. De sloss alle om en bit av makten i et land med sekulært, altså ikke-religiøst styre.
Langs veien var det grønt og frodig, med mye eiketrær. Et skilt ønskert ”Welcome to Syria”, så passerte vi en plakat med liten jente som holdt en drage med det syriske flagget på og et løfte til landet ”We will always make you proud”.

Det var en bil med soldater på lasteplanet som passerte oss og jeg vinket og smilte. Da jeg var liten lærte mamma oss å alltid smile og vinke til soldater. Hun er født i 1941 og har levd med okkupasjon og etterkrigsår. Norske soldater skulle vi sette pris på og vinke til, de forsvarer landet. De syriske soldatene smiler og vinker tilbake. Ikke vistte jeg at jeg skulle bli skjelt ut på riksdekkende TV fordi jeg viste at syriske soldater er mennesker. Vanlige kvinner og menn fra alle deler av befolkningen, fra alle religioner.

Påsken markeres i Maaloula med arabisk innskrift, Kari er fotograf.

Opprørere eller terrorister?

På grensestasjonen skal visumet hentes ut og betales, 83 dollar fordi jeg er norsk. Amerikanere betaler 160 dollar. Det er en del folk som står i kø, både unge menn og familier.

Jeg lurer på om de skal reise ut eller inn av Syria. Barna leker og løper rundt, akkurat slik barn gjør når foreldre står i kø. Noen av dem blir utålmodige og sutrer.

Ferden fortsetter, det er tofelts vei i begge retninger med jevn trafikk begge veier. Trær med blomstring i hvitt og rosa, knudrete oliventrær, klargjorte åkre, små butikker, kraftledninger, kranser veien. Det blir tettere mellom husene, felt med boligblokker, det ser likt ut som i Norge med terrasser og beplanting.

Vi nærmer oss Damaskus. Alt virker fredelig og normalt. Men det er det ikke. Bare 10 kilometer unna befinner de såkalte opprørerne seg. Militser som skyter mortere og raketter mot veier og byer. Jeg klarer ikke kalle dem opprørere. Hadde noen skutt mortere og raketter mot nabolaget mitt og ligget i veikanten for å skyte på meg hadde jeg kalt dem terrorister. Det tror jeg politiet og myndighetene våre hadde gjort også, så det blir helt merkelig å skulle gi dem et annet navn bare fordi de er i et annet land.

Damaskus, en flere tusen år gammel by

Vi var de første vestlige som kunne gå opp Citadellet i Aleppo. Det hadde vært beleiret a terrorister i mange år. Fotografiet er tatt av Tor Lindset.

Vi kjører inn i Damaskus, den lengst uavbrutt bebodde byen i verden, 10.000 år med sivilisasjon og kultur. Det siste stykket til hotellet skjer til fots. Vi passerer soldatposter, såkalte checkpoints. Plakater av falne soldater er limt opp på muren som vokter inngangen til gamlebyen.
Hotellet Beit Alwali er et flott, gammelt herskapshus og ligger i gamlebyen. Gamlebyen er så vakker, så spennende, så full av historie. I gaten rundt hjørnet skal jeg finne butikker drevet av sunnimuslimer, sjiamuslimer, katolikker, ortodokse, protestantiske og jødiske syrere, og kunder fra minst like mange trosretninger.

”Her i Syria snakker vi ikke om minoriteter, vi er alle majoriteter” sier Ibrahim Nsier, pastor i den arabiske evangeliske presbyterianske kirken i Aleppo. Navnet til tross, han ser ut som filmutgaven av en irsk pastor, litt rød i kinnene, og klare blå øyne med et vennlig glimt. Mens han forteller om menighetens forberedelser til å feire den første Påsken i frihet fra terrorister og i ny kirke etter at den gamle ble smadret, lyder det bønnerop fra en av nabolagets minareter, en naturlig illustrasjon på budskapet hans.

De kristne i Syria som skyteskive

Det er Skjærtorsdag. I Syria er det tradisjonen å gå fra kirke til kirke på denne dagen. Kirkene er vakre, pyntet til Påske. Det er mange barn og ungdommer med. De tenner lys, ber for de levende og de døde. Nesten alle jeg skal komme til å møte under oppholdet i Syria har mistet noen. Jeg skal få høre om kidnappinger, tortur, drap, ødelagte hjem og flukt for livet.

Men i gatene i Damaskus ser vi noe annet. Folk lever, smiler, koser seg, har pyntet seg. Kjærestepar, vennegjenger, storfamilier samles på cafeene og på restaurantene. Det er liv i gatene og musikk strømmer ut fra barer og klubber. I denne bydelen er det langt mellom damer med hijab, men også kvinner med skaut er på café og røyker shisha.

Også på restauranten Haretna, som betyr Vårt Nabolag. På TV-skjermen sloss real Madrid og Barcelona om ballen. Innimellom går strømmen, da går forballfansen bananas. Servitørene bærer frem Meze, lekre småretter på rekke og rad. Slik spiser man overalt i Midt-Østen, men her serverer de også en dessert jeg aldri har sett før. Vaniljeis med mengder av spunnet sukker på toppen. Noen slår av en vits om at det ligner sveisen til Donald Trump. Men den smaker godt likevel.

Tidlig morgen i gamlebyen i Damaskus, barn og unge på vei til skole. Bildet er tatt av Kari Jaquesson.

Jeg skal senere få høre igjen og igjen at det er dette de sloss for. ”Our way of life” hører vi ofte fra amerikanere, men også syrere vil kjempe for sin ”way of life”. I det sekulære landet er det religionsfrihet og kvinner kan gå hvor de vil, studere, jobbe, være ledere, kle seg som de vil. Vel, nesten, i 2010 ble det forbudt å bruke niqab på universitetene. I de beleirede byene derimot er det sharialovene som gjelder med domstol og offentlig avstraffelse for alle slags religiøse og verdslige synder. Det er langt fra livsstilen i det moderne Syria, like langt som det ville vært for oss i Norge. Ingen jeg kjenner hjemme i Norge ønsker seg shariatilstander. Det vil ikke syrere heller. Ikke jeg heller. Om terroristene hadde hatt kontroll over byen hadde jeg ikke kunnet være her uten en mannlig vokter, ikke latt håret flagre og ikke drukket den kalde ølen jeg bestilte til maten

I følge turistministeren som jeg møtte har det åpnet åtte nye hoteller og 800 restauranter de siste tre årene. Syrere går mye ut og sanksjonene gjør at de ikke kan bruke pengene sine eller kredittkortene sine i utlandet, eller få visum for den saks skyld, så feriepengene brukes innenlands. For oss som besøker landet er det umulig med impulskjøp. På grunn av sanksjonene fra Vesten går det ikke an å ta ut penger av minibank eller betale med kredittkort. ”Det føres også en økonomisk krig mot oss.” forklarte ministeren.
Både import og eksport er nærmest stoppet helt opp på grunn av sanksjonene. Dette går også utover helsesektoren. Syria som før eksporterte medisiner til over 100 land mangler nå mye, også for å behandle barn som har kreft. Apoteker Fadiha Salale forteller at ikke bare har de blitt mye dyrere, det er mangel på mange viktige medisiner

Rett over gaten for hotellet ligger den ortodokse kirken av Antioch og et følge er på vei ut. Patriark Laham den tredje leder flokken og stopper da han ser oss. Han smiler, sier at han er glad for å møte utlendinger i Syria og velsigner oss. Han er den første av flere kristne ledere jeg skal møte som nærmest trygler oss om å formidle at de er i fare. At den tynne veggen mellom liv og død er den syriske hæren og landets regjering og president. De få tilfellene da president Assad blir nevnt uoppfordret er i disse sammenhengene. Bildet av presidenten henger i alle butikker, omtrent slik bildet av kong Haakon og senere kong Olav gjorde det, den gangen kongehuset representerte trygghet og samling for et Norge i og etter okkupasjon.

Maaloula – der de snakker Jesu språk

Byen Maaloula har store ødeleggelser etter å ha vært okkupert av terrorister. Foto: Kari Jaquesson.

Maaloula ligger 1500 meter over havet, ikke så langt fra Damaskus. Dette er en av de tre stedene i verden de fremdeles snakker arameisk, det samme språket som Jesus skal ha snakket. Kirkeklokkene ringer og fra høyttalere strømmer sanger fra den libanesiske sangerinnen Fairuz ut i byen. Hun er populær både blant kristne og muslimer.

Jeg spør om å få ta bilde av tre småpiker med hareører som står og kikker på de voksne som lager i stand til påskeprosesjon. De er akkurat så knisete nysgjerrige som småpiker pleier å være. Jeg lurer på hva de kan ha opplevd i sine korte liv. For fire år siden kom det bander over fjellet og angrep byen. De syntes slett ikke at kristne har livets rett. Selv nonner fra byens ene kloster ble kidnappet. Tidligere var Maaloula feriested for folk fra hovedstaden. Nå ligger byens hotell Safeeri og et utall av boligene i ruiner. Terroristene brukte hotellet som hovedkvarter og kampene mellom dem og den syriske hæren gikk hardt for seg. Nå er byen fri for terrorister og i dag gjøres det i stand til prosesjon med statuer av Jesus på korset. I fjellet står en ny statue av Maria i lyseblå kjortel og skuer over byen. Den originale ble ødelagt under beleiringen. Det er ikke bare for de kristne at hennes tilstedeværelse verdsettes. Både Maria og Jesus har en stor plass i Islam. Maria er nevnt flere ganger i Koranen enn i Det nye testamentet.

De første kristne

Forberedelse av Påskeprosesjon i Maaloula. Foto: Kari Jaquesson.

Før år 313 fantes det ingen kirker på bakkeplan, forteller prest Abdullah som er prest i kirken som skal være en av de eldste i verden. De kristne har samlet seg til gudstjeneste her i over 1700 år, men det var romerne som stod for det opprinnelige tempelet. Her ble Apollo tilbedt. De gamle ikonene som dekorterte kirken var greske, men ble stjålet av terroristene. De knuste alteret og alt annet de ikke kunne ta med seg.
St.Johns kirke i samme landsby ble også ranet og brent. ”Hærverket var totalt og så brutalt.”

Da nonneklosteret Mar Takla ble angrepet av raketter tilskriver priorinnen det intet annet enn et mirakel at ingen av de 32 nonnene eller barna i barnehjemmet de driver ble drept. ”En rakett landet i veggen, en i sengen min og en på gulvet en meter fra der jeg stod.” Hun ber meg innstendig om å videreformidle at Gud ikke liker ødeleggelser og drap og at alle i klosteret ber for fred, ikke bare for Syria, men for alle, at folk fra hele verden kommer til dem for å be og bli velsignet, også muslimer.

”De stakk ut øynene på de ikonene de ikke tok med seg.”, forteller Ilias Shaeb, senior prest i Østlige Ortodokse Kirken av Jomfru Maria. Da de hadde gjort seg ferdig satte de fyr på kirken. Tre av kirkeklokkene og statuen av Jesus som terroristene kuttet ned ble sporet opp i Libanon og har kommet til rette, men måtte kjøpes fri. Den eldgamle bibelen de stjal er ikke funnet, men håpet om å en gang kunne bringe den tilbake er ikke slukket.

Terrorister og bokstavleken

Maleri i antikk-gaten viser det sanne Syria der kristne og muslimer lever i harmoni. Foto: Kari Jaquesson.

Tannlege Joseph Sadeih forteller at før den store bølgen av terrorister kom var det en liten gjeng som begynte å plage befolkningen allerede i 2011. ”Det var lokale småkjeltinger som drev på med tyveri og smugling. Så begynte de med kidnappinger. I 2013 angrep de oss med våpen sammen med en gjeng på 20-30 personer. Dette var folk som hadde jobbet i Saudi Arabia og gått over til Wahabi-ideologien. De ville true oss til å konvertere til islam. De slo seg sammen med Al-Nusrafronten og ville ta over hele byen. Mange fra landsbyen ble drept .”

Det er ikke så enkelt å få med seg navnene på alle de forskjellige gruppene. Al Nusrafronten, har også brukt navnet Jabhat al-Nusra og hører til Al Qaida. De står på USA´s terrorliste, men omtales likevel som ”opprørere” av media. ” I fjor skiftet de navn til Jabhat Fatah al-Sham og erklærte at de ikke lenger var en del av Al Qaida. Det er det ingen som tror på her.  ”Disse folkene går fra gruppe til gruppe” fortsetter Sadeih. ”Navnet spiller ingen rolle, det er samme ideologi, det finnes ingen moderate. De tåler ikke å se et kors. De er så hjernevasket at de kan drepe sin egen bror.”

I 2013 ble det påstått at myndighetene hadde brukt gass mot byen Ghouta og daværende amerikanske president Barack Obama truet med å bombe Syria. ”Da feiret terroristene her og trodde at nå skulle de regjere Syria.”
Senere ble det avslørt at det var terrorister som stod bak gassangrepet og bombeplanene ble avblåst. Likevel sitter bitterheten igjen hos innbyggerne.

” Vi som syriske kristne vet at USA hjelper de som vil fjerne oss fra Syria. Vi anser USA og Obama som ansvarlige for det som har skjedd med oss som bor her i Maaloula.”

20. April 2014 ble byen erklært frigjort. 200 soldater døde under kampene. På et slags lite torg, ved siden av en av byens moskéer står et minnesmerke over to av dem, pyntet med kors. Den syriske hæren består av menn og kvinner fra alle religioner. Blant de såkalte opprørene er det ikke noe religiøst mangfold.
”Alle i nabobyen der jeg jobber er muslimer, ingen av dem har noe problem med at jeg er kristen. Innbyggerne i Ayn At Tina hjalp oss å kjempe mot inntrengerne. Vi kristne og muslimer lever godt sammen, men vi kan ikke leve med ekstremistene. Nå er presidenten symbolet på samholdet i Syria. Når dere støtter ekstremistene går dere inn for å fjerne oss kristne fra Orienten, men vi nekter å forlate Syria, vi hører hjemme her.”

Jeg forbereder intervju med ordføreren i Homs. Han overser evakueringen av væpnede terrorister som skal til Idlib, en del av utvekslingen som skal sikre at sivile fanget i terroristområder skal få komme ut. det hele overvåkes av russiske og syriske styrker. Foto: Tor Lindset.

Advokat Naji Elian er ordfører i byen. Han insisterer på at jeg må smake på vinen de selger i kirkens souvenirbutikk og vi tar en skål for verdensfreden. ” Vi bygger opp igjen kirkene på dugnad. Om seks måneder skal alt være ferdig. Men hjemmene til de som er igjen her er viktigst, vi reparerte de først”. Vi skåler for det også.

Ødeleggelsene i lille Maaloula var store, men de kunne likevel ikke forberede meg på det jeg skulle se dagen etter i storbyen Aleppo. Det ble total kræsjlanding.

Aleppo – Syrias industriby

Det er 340 kilometer mellom Damaskus og Aleppo, men fordi mange av veiene er omringet av snikskyttere må vi tilbakelegge 580 kilometer for å nå byen. Vi passerer minst en mil med tankbiler i kolonne på veien. Oljeraffineriene har blitt angrepet og alle unntatt to er ødelagt.

Oljen må derfor fraktes milevis for å bearbeides. Dette har enorme konsekvenser for industri, økonomi og miljøet. Slike kolonner med tankbiler fulle av stjålet syrisk olje kjørte over grensen til Tyrkia i månedsvis i 2015, men først da Russland engasjerte seg i kampene og fikk satt en stopper for det, ble dette gjort kjent i mediene selv om påstandene hadde versert lenge. Jeg husker at jeg ironiserte over at amerikansk etterretning kan ta satellittbilder som viser antall erter på middagstallerken, men hevdet at de ikke hadde oppdaget de endeløse kolonnene. Det virker ekstra rart nå når jeg selv ser omfanget av det. (Karis beretning fortsetter under bildet)

Det skumrer når vi kommer inn i Aleppo. Det er som å kjøre gjennom et mareritt. Kvartal etter kvartal med ødelagte bygninger i en skala det ikke går an å fatte. Så langt øyet kan se er det dødt, øde, knust.

Ingen scenograf ville kunnet lage en slik grotesk spøkelsesby av det som en gang var en yrende industriby der én million mennesker hadde jobben sin, der 1500 fabrikker og verksteder produserte alt mellom himmel og jord.

Følelsene tok fullstendig overhånd og jeg klarte ikke stoppe hikstene og tårene. Dette var for sterkt, jeg ble kvalm. Hodet surret av bilder og filmer jeg hadde sett på nettet. Med ett var det så nært, så mye mer virkelig. Her, akkurat her hadde alt det grusomme skjedd i virkeligheten, bare for noen måneder siden.

#Believe_in_Aleppo! Kari i Aleppo. Foto: Tor Lindset.

De forskjellige terrorgruppene har en forkjærlighet for å legge ut videoer på internett, så jeg visste litt av hvert om hva de hadde begått for ugjerninger i den okkuperte delen av byen. Offentlig pisking, tortur, henrettelser og halshugging er behørig dokumentert via terroristenes egne innlegg, nærmest som skrytevideoer. Alt dette måtte menneskene her og i andre beleirede byer, helt vanlige folk som meg selv, leve under, og i tillegg kampene mellom hæren og terroristene, mellom rivaliserende grupper og bombing fra det russiske og syriske flyvåpenet. Uansett hvilken side man stod på må redselen ha vært grusom å bære for menneskene her, ikke minst for barna. Det er vanskelig å fatte hvordan menneskene har klart å holde ut.

De vestlig støttede islamistene forsøker med vilje å drive kristne ut av Midtøsten

Jeg sitter rett over bordet for Fares Shehabi på Al-Khardal restaurant. Shehabi er politisk uavhengig parlamentariker for Aleppo og vet bedre enn de fleste hvordan de siste seks årene har vært her. Han er også styreleder i den syriske industriforeningen og eide tre fabrikker før krisen startet. Shehabi bifaller ikke amnestiprogrammet.

“Terroristene er ikke helt borte, de holder til rundt byen fremdeles og angriper oss hele tiden.” Det kommer stadig folk til bordet som vil hilse på ham. En gruppe festkledde mennesker tar plass ved et bord, vil også hilse. Den ene mannen, får en ekstra god klem. “Dette er min venn Tony. Han mistet barnet sitt. En ti år gammel gutt, vi kalte han Giorgino. Han satt hjemme og leste lekser da et rakettangrep fra terroristsiden av byen traff huset. Tonys eneste sønn ble drept. Det er fire år siden. De forlot Aleppo. De kom tilbake akkurat nå, i dag. Terroristene angrep disse strøkene med vilje for å drive ut kristne og armenere fordi de visste at de støtter regjeringen. Nå vurderer flere familier å flytte tilbake.”

Jeg møtte ofre som hadde overlevd bilbomben som tok livet av over 100 mennesker. Det var rystende. Foto: Tor Lindset.

Shehabi forteller at barnesykehuset jeg var på et par dager før var hovedkvarteret til Al Nusra- fronten og IS i øst-Aleppo. IS og Al Nusra hadde hovedkvarter i samme etasje, rett ved siden av hverandre. Han viser et bilde av brevet han mottok da i 2013 IS beslagla den ene fabrikken hans. I brevet står det ”Møt hos brødrene på barnesykehuset, vårt hovedkvarter.”
”Først stjal de alt utstyret og sendte det til Tyrkia. Husk at dette var et viktig sykehus med gratis tjenester, også operasjoner. Hvordan kan man ødelegge et sykehus og gjøre det om til en bunker for Al-Qaida? Grunnen var at dette er solide, forsterkede bygninger som ville tåle harde angrep. De gjorde det om til fengsel og religiøse domstoler og administrasjon. Og da vi prøvde å ta det tilbake anklaget vestlige medier oss for bombe sykehus.”

Han forteller videre om hvordan Aleppos industriområde ble plyndret. ”I løpet av sommeren 2012 ble absolutt alt stjålet fra tusen fabrikker og sendt til Tyrkia. De kom med enorme trailere og tok med produksjonsmaskiner og alt annet, til og med kobberet inne i veggene. Vi kaller Erdogan ”tyven av Aleppo”.
Da Shehabi i fjor kunne komme tilbake til øst-Aleppo hadde han med seg 200 industrieiere. Alle fabrikkene var fullstendig ramponert. Noen av dem var gjort om til ammunisjon- og rakettproduksjon.” Nå er den ene fabrikken blitt til skole for 1600 barn.
I likhet med flere andre jeg møtte er Shehabi tydelig på at Tyrkias leder og organisasjonen” det muslimske brorskap” er tungt involvert i krisen i Syria, helt siden 2011. Han sier at om grensene til Tyrkia hadde blitt stengt da ville ikke krisen vart mer enn i noen få måneder.

Sloss for livet, ikke presidenten

Også syriske ungdommer tar “selfier”. Foto: Kari Jaquesson.

Jeg forteller at noe av det som fikk meg til å reise til Syria var for å møte folk. At jeg ville forstå litt mer av hvordan de hadde holdt ut et så aggressivt angrep i over seks år.

”Dere tror vi sloss for presidenten vår, men skjønner ingenting. Jeg sloss for fremtiden min, jeg sloss ikke for noen president, jeg bryr meg ikke om noe politisk system. Jeg sloss fordi jeg ikke vil bli leve under islamister. Vil du bli styrt av islamister? Se på Idlib. Der har disse gruppene hatt kontrollen i fem år. Vis meg én landsby der hvor de har demokrati, et fungerende sivilsamfunn eller sekulær administrasjon.

Du finner ingen, kun al-Qaida-system. Jeg vil ikke ha en sånn fremtid. Vår president kjemper imot denne typen islamister, og vi støtter ham i det.”
Det er mange norske som har reist for å sloss med terroristene i Syria, og nylig ble Ubaydullah Hussain dømt til ni års fengsel for rekruttering. Men i England avlyste de rettsaken mot en fremmedkriger. Det viste seg at Storbritannia finansierte terrorgruppen han hadde vervet seg til.

Også myndighetene våre sender folk for å sloss i Syria. Shehabi har ikke hørt noe om at Norge har sendt 60 spesialsoldater for angivelig å skulle trene opprørsstyrker som skal sloss mot IS.
“Ethvert land som sender styrker til Syria uten våre myndigheters tillatelse er å betrakte som en ulovlig invasjon. Vi kan ikke sende våre tropper til Norge uten deres tillatelse og si at vi skal sloss mot terrorister i deres moskeer. Og dere har mange av dem nå. Dere har wahabi-moskeer der.”

Terrorister i Europa

Vi måtte ofte kjøre omveier fordi på grunn av snikskyttere fra terroristgrupper. Vi skulle til Palmyra, men måtte avlyse, det var for farlig. Foto: Kari Jaquesson.

Shehabi mener at Europa er saturert med terrorister som er hjernevasket av den saudiarabiske wahhabi-ideologien og at myndighetene våre må ta dette mer alvorlig. “Dere har et stort problem i Europa. Tredje generasjons hjemmeavlede terrorister, blir radikalisert av predikanter som også ble født i deres land, finansiert av saudiarabiske penger. Dere har tusenvis av dem.

Bare sjekk hva de gjør på sosiale medier. Om noen hyller al-Nusra og al Qaida på Facebook, tror du ikke de vil åpne hjemmet sitt for terrorister? Selvsagt vil de det, i det minste sørge for et skjulested for dem. Det er mange terrorister som kommer til dere som flyktninger. Vi sitter på seks år med etterretning.

Vi vet hvem som har reist til Tyskland, Sverige, vi vet hvor de har vært, hvem familiene deres er. Vi vet alt om pengekanalene, og dette redder liv både her hos oss og hos dere. Jeg kan bare ikke fatte at deres land vil ødelegge et sekulært styre for et religiøst et. Det strider mot all fornuft.”

Shehabi forteller at da det hele startet for seks år siden ble de tatt fullstendig på sengen. Over 70% av byen var erobret før hæren fikk summet seg og kommet dem til unnsetning. ”Det var demonstrasjoner, men ikke noe store greier, kanskje 20.000. Det er ikke mye i en by med tre millioner innbyggere. De fleste var ikke fra Aleppo. Vi fattet ikke hvordan byen kunne bli borte på 48 timer, at de fått med seg folk fra Irak, Afghanistan, al Qaida, det muslimske brorskap, folk som hadde vært på opptrening.

Syria har en sivilisasjon som er over 10.000 år gammel. Historien er tilstede overalt. Foto: Kari Jaquesson.

De fikk inn våpen fra Libya via Tyrkia. Det var fremdeles jord og skitt på dem derfra. Vi har ikke slike våpen i våre arsenal, vi har russiske våpen. Dette var NATO-våpen. Det var hauger med missiler fra Bulgaria. Hvordan kan bulgarske våpen komme til Aleppo?”

Han anslår at 400 000 personer har kommet fra flere titalls land via Tyrkia for å sloss med terroristene de siste seks årene og at så mange som 150 000 kan være igjen.
”La oss være meget konservative og anslå at 50.000 av dem er igjen her i Syria. 50.000 terrorister. Hva skjer i Boston med bare to terrorister som slår til? Eller én mann i Paris? Tenk deg å ha 50.000 sånne. De holder på rett utenfor byen her. 15.000 sivile har blitt drept her i vest-Aleppo. Hvordan kan vestlige medier kalle disse opprørsstyrker? Var Osama Bin Laden en opprører? Hver dag ble folk drept her, venner også, og så beskriver CNN og andre det som opprøreroffensiv mot Assadstyrker i Aleppo. Det er bare ikke til å fatte.”
Shehabi viser bilder av al Qaida-ledere og avslutter:
” Tror du jeg vil ha disse som ministre i landet mitt? Selvsagt holder jeg med Assad, jeg ville heller holdt med Stalin om han var i live.”

Så mye skjønnhet og gjestfrihet i Syria

Endelig kan pastor Ibrahim Nsier stå på prekestolen i ny kirke.

Reparasjon av de ødelagte monumentene går sin gang i myndighetenes regi. Fordi landet har så stor historisk verdi er det mange arkeologiske prosjekter som venter på å fortsette, men også kommersielle prosjekter, som har blitt satt på vent, men ingen av de utenlandske investorene har trukket seg, de bare venter på freden.

På vandringer i byene så jeg vanlige folk som reparerte, ryddet, plantet. Selv i noen de utskutte bygningene i øst – Aleppo var det satt opp nye nedtrekkbare porter for å kunne åpne forretninger.

En rundkjøring fikk ny kantstein, trær og blomster blir plantet. Små ting, men handlinger som forteller om håp for fremtiden.

Under hele krisen har Syria opprettholdt et bredt kulturtilbud, med teater, musikk og sport. Det som gjør et samfunn levelig har ikke blitt saldert bort til tross for den lange krisen. I Damaskus så jeg den 720 kvadratmeter store veggmosaikken som ble laget av resirkulerte materiale i 2014. Den har fått sin plass i Guinness´rekordbok.

I løpet av de siste dagene i Syria, snakket jeg med og intervjuet vanlige folk på gaten. Alle uttrykte det samme: ”La oss få fred”. De ville bare fortsette med livene sine uten å måtte være redde for terroraksjoner, akkurat som oss. De vil ha tilbake økonomien sin. ”Før kostet en kilo tomater 10 cents, nå koster det 10 dollar.”

Det sanne Syria: kirke og moské side om side – og midt i mellom står Maria, Jesu mor. Foto: Kari Jaquesson.

Jeg ble bedt på kaffe med kardemomme hos kjøpmannen på hjørnet og handlet poppemais hos han. Neste gang vi skal ha fest hjemme blir det syrisk popcorn som snacks.

Jeg møtte festglade folk i bryllup og på vei til konfirmasjon, har tatt meg en svingom i lånt hatt med bryllupsmusikanter i tradisjonelle drakter, besøkt flere av de fantastiske historiske stedene som korsfarerborgen Krak des Chevaliers, det nylig gjenåpnede Citadellet i Aleppo som er en av verdens eldste borger.

Den store moskéen i Damaskus som yrte av skoleungdom, Hotel Baron, der Agatha Chritsie skrev ”mord på Orienteksperessen”, Omajademoskeen i Aleppo, for vakker til å kunne beskrives med ord og soukén i Damaskus. I gamlebyen er det rad på rad med antikvitetsbutikker.

Hadde jeg kunnet bruke kredittkortet hadde jeg gått på en smell, jeg hadde lyst til å kjøpe alt, men på grunn av sanksjonene var ikke det mulig.

Syria er et skattkammer av et land, selv med enorme ødeleggelser og konstant fare for å bli angrepet og drept av terrorister. Jeg skal helt sikkert tilbake. Det er tross alt 63 eldgamle slott å besøke her, jeg er så vidt i gang. Forhåpentligvis kan byene langs kysten jeg har sett bilder av snart ønske badeturister velkommen. Jeg minner meg på at for ikke så mange år siden var Kroatia i krigskaos. Nå er det et av et superpopulært turistmål.

Planen var klar i 1986

Terroristene ødela og stjal fra kirkene. Foto: Kari Jaquesson.

Jeg møtte også dr. Boutaina Shaban som er rådgiver for president Assad. Hun påpekte at terroristene målbevisst har ødelagt tusenvis år gamle kulturskatter og økonomisk viktige prosjekter, at strategien er å skade selve den syriske sivilisasjonen, viske ut fortiden, ødelegge viktige skatter som den unike frøbanken og religiøse monumenter.

Hennes store bekymring var den fysiske og mentale helsen til de kommende generasjoner, ikke minst de som fortsatt lever med foreldre som er terrorister og som blir opplært til å hate de som anses som vantro.

På vei ut fra det timeslange møtet overleverte hun utskrift av nylig frigitte CIA-dokumenter fra 1986. Det er en beskrivelse over hvordan USA ønsker å destabilisere og dele opp Syria i tre.

”Så, du skjønner, alt dette som de finner på nå er bare unnskyldninger for å gjennomføre det de har planlagt de siste 30 årene. Det er ikke en konspirasjonsteori, her er planen, komplett med fremgangsmåte.”

Tilbake til Beirut

I en av verdens eldste kirker ble ikoner stjålet eller brent. Noen kopier er igjen. Foto: Kari Jaquesson.

Den nest siste natten i Damaskus var litt skummel, det smalt kontinuerlige fra terroristenes rakettangrep. De holder fremdeles stand rundt byen. Lyden av bombefly er faktisk beroligende i en slik sammenheng, men ikke nok til å sove.
En taxi skal kjøre meg tilbake til Beirut. Sjåføren er glad for å kunne snakke fransk for første gang på mange år. Før kunne han praktisere med alle turistene. Vi passerer fattigslige landsbyer og han forteller at det er palestinske flyktninger som bor der. ”Vi har mange fra Irak også, sikkert en million” forteller han. Det stemmer. Nå er det syrere som er på flukt, både i sitt eget land og i utlandet. Alle jeg har møtt har fortalt om hvor knyttet syrere er til landet sitt, til byen sin. ”De kommer nok tilbake”.

En som er enig i dette er Steven Sahiounie. Han er syrisk-amerikaner og representant for det syriske Sosialnasjonalistiske partiet. ”Selv om det er tragisk at så mange har flyktet til utlandet, så vil det bringe noe bra med seg. Mange vil komme tilbake. Da kommer både de og barna deres med ny kunnskap. Da har de har sett hvordan samfunnet fungerer i Europa og kan ta med seg det beste hjem igjen så kan vi få fornyelse i styret i Syria. Det trenger vi.”

Partiets første prioritet er å slåss mot korrupsjon. ”President Assad er en bra mann. Mange har prøvd å få noe på han, men du finner ikke noen flekker på den mannen. Han og kona lever et veldig enkelt liv. Jeg har støtt på ham mange ganger, ute blant folk. Dessverre har han ikke like bra folk under seg og det er også korrupsjon. Men vis meg det landet som har ikke korrupsjon. Dette klarer vi syrere fint å rydde opp i.” Partiet er også egne militærbrigader og sloss sammen med den syriske arabiske hæren mot terroristene som prøver å ødelegge landet. ”Før var vi et opposisjonsparti, nå konsentrerer vi oss om samme mål som regjeringen, å frigjøre landet vårt fra fremmede makter, så får vi fortsette den politiske kampen når krisen er over.”

Hanne Nabintu Herland: – Vi vil gjerne avslutte med å kåre deg til en Herland Report helt for året 2017. Jesus sa at den som gjør min himmelske Fars vilje, er min mor, min bror og min søster. Du er et slikt menneske. Du sitter ikke stille med hendene i fanget og er deg selv nok i trygge Norge, mens du vet at mange lider og er undertrykket andre steder. Jesus sa også at det du har gjort mot en av mine minste små, det har du gjort imot meg. Du er et forbilde, Kari, for alle troende mennesker i å bry deg om din neste, og sette deg inn i andres lidelser og forsøke alt du kan, med alle dine midler, å hjelpe dem. Hvilken julehilsen har du til nordmenn flest, hvilke råd kan du gi oss om hvordan vi bør leve for at livet skal ha betydning utover vår egen lille krets?

Kari Jaquesson: – Dette er en stor ære, tusen takk. Som mange i min generasjon gikk jeg på søndagskole som liten og fikk små barnebøker om Jesus av mamma med inspirerende historier. I dag tilhører hjertet mitt ingen bestemt religion, men jeg er troende, om enn på min egen måte. For meg er kjærlighet handling, og jeg forsøker så godt jeg kan å praktisere dette og å alltid tro det beste om mennesker.

Jeg tillegger ikke det jeg kaller Gud de menneskelige trekkene som de store religionene gjør. Mange tror ”Allahu akbar” betyr ”Gud er stor”, men det betyr altså ”Gud er større”. Altså større enn noe vi mennesker er i stand til å fatte. Sånn ser jeg på det. Jeg tror at Gud, eller rettere sagt guddommelighet bor i oss alle.

Øst-Aleppo i april, nå, etter frigjøingen har allerede 600.000 mennesker flyttet tilbake. Foto: Tor Lindset.

Gjennom de valgene vi tar kan vi være en del av den store gode kraften, men i oss bor også de onde kreftene, egoet det å bare tenke på seg selv, det som gagner en selv, uten tanke på andre eller hvilke konsekvenser våre handlinger kan ha for andre. Gud for meg er den kollektive tenkingen, altså at en tenker på alle, eller i det minste ikke bare seg selv og det som ganger en selv.

I Syria møtte jeg mange kristne. Men overraskende for mange er nok det at Jesus er nevnt mange flere ganger i Koranen enn i Bibelen, og både Jesus som profet, og Maria, som hans mor er meget avholdt av muslimer.

I dag ville ganske sikkert Jesus ha blitt kalt en bråkmaker og en oppvigler av de herskende elitene her hos oss akkurat som han ble den gangen for 2000 år siden. Jesus ville helt klart ha vært med i anti-krig-bevegelsen og for enhver kristen er det en selvfølge å drive aktiv motstand mot krig.

Her vi meget å gå på og jeg skulle gjerne sett aktivistiske menigheter over hele Norge som sloss mot de drepende sanksjonene og militær aggresjon i vårt navn.

 

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com