Home » Europe » Kvinnehatende feminisme: Kvinnen tildels rollen som det evige “svake offer” #MeToo – Edgar Paasche
Kvinnehatende feminisme: Kvinnen tildels rollen som det evige “svake offer” #MeToo – Edgar Paasche

Kvinnehatende feminisme: Kvinnen tildels rollen som det evige “svake offer” #MeToo – Edgar Paasche

Share the article

#Metoo-kampanjen fremstiller det å være kvinne i vårt århundre som noe forferdelig. Den fremstillingen er fullstendig gal, men også svært destruktiv, skriver Edgar Paasche, forfatter av årets mest forfriskende bok Det Feministiske Manifest. Sannheten om vår tids mest demoniserende ideologi (Klikk på link og kjøp)

Selvsagt finnes det kvinner som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, seksuell trakassering og maktovergrep fra menn de ikke burde stolt på. Slike forhold er forkastelige og skal selvsagt tas seriøst og det skal etterforskes om noe straffbart har funnet sted. Men kvinner som mener seg seksuelt trakassert og utsatt for overgrep fordi en mann har plystret etter dem, eller berørt rumpen deres på en bar, eller de har blitt utsatt for ubehagelig flørting, er med på å svekke troverdigheten til de kvinnene som er reelle ofre.

Det er også med på å sverte drøssevis med fine menn, fordi kampanjen fremstiller nærmest alle menn som mulige overgripere som bare venter på en mulighet til å utnytte en uskyldig og forsvarsløs kvinne.

Also read: Intervju med Edgar Paasche om boken “Det feministiske manifest, vår tids mest demoniserende ideologi”. 

Also Read: Ny bok “Det Feministiske Manifest”: Den demoniserende og idiotiske kjønnsforskningen.

Subscribe to Herland Report TV

Forfatter Edgar Paasche. Kvinner er vakre, fantastiske skapninger. Men i Vesten har en kvinnefiendtlig feminisme de senere årene fratatt mange det gode selvbildet og stoltheten over å være det vakre kjønn, i jakten på et nytt ideal: Å bli “som mannen”, noe en kvinne uansett ikke klarer ettersom hun er biologisk determinert til å være kvinne. Edgar Paasche ser på den mislykkede 1960-talls feminismens stakkarsliggjøring av kvinnen som notorisk tildeles den kroniske offerrollen og læres opp til å tro at “alle menn er imot henne”. Det er overhode ikke underlig at mange skandinaviske kvinner får dårlig selvbilde etter å ha vært utsatt for denne typen kvinnedemoniserende ideologi i årtier. (Sitat: Hanne Nabintu Herland)

Det er mange som hevder at #MeToo-kampanjen ble lansert av kvinner som prøvde å ligge seg til topps, men som ikke klarte det. Å henge ut mennene de hadde prøvd å få til sengs, og som beviselig hadde klådd på dem i deres forsøk på å få seg noe ble deres hevn.

Hvorvidt dette stemmer eller ikke får bli opp til andre å vurdere, men det har i alle fall utviklet seg til en massiv offerkampanje som jeg tror kvinner i lengden ikke er tjent med, noe som også støttes av mange kvinner.

Nå er ikke kvinners behov for å fremstille seg som ofre noe nytt fenomen. For noen år siden hadde vi #jegharopplevdkampanjen som gikk på akkurat det samme, og om noen år kommer det sikkert noe nytt. Det virker som om mange kvinner, i all hovedsak de samme som vil omtale seg som feminister, ikke klarer å fri seg fra at de er ofre – noe som ikke stemmer overens med mine erfaringer med kvinner.

Media elsker sensasjoner, og hev seg begjærlig over Harvey Weinstein, Kevin Spacey og andre kjente menn, som ble fremstilt som potensielle overgripere og voldtektsforbrytere. Om så er tilfelle, bør sakene deres prøves i rettssystemet, men inntil da fremstår de som velregisserte medie-utspill som føyer seg inn i en årelang offertradisjon.

Det som #metoo damene presterte passet godt inn i medienes verdensbilde – at kvinner er undertrykket av menn og at dette er grunnen til at det er så få kvinnelige ledere, at det finnes et lønnsgap, en voldtektskultur og andre typiske klagesanger.

Foto: Illustrasjon Aftenposten for artikkel “Gjenreis mannsidealet”.

Vi leser det så ofte i avisene, at mange av oss tror at det er sant. Når det er så overveldende mange som skriver om det, og når det støttes av kjønnsforskningen (som vi nå vet manipulerer vitenskapelige data, les denne artikkelen om dette), er det lett for å tro at det har noe med virkeligheten å gjøre, noe det ikke har.

En av grunnene til at slik journalistikk finnes, som fremstiller kvinner som ofre, er fordi elitefeministene elsker å lese slike historier. De simpelthen elsker offerhistorier, til tross for at mange kvinner (ikke feminister, vel og merke) daglig demonstrerer rundt på tusenvis av arbeidsplasser at de er like gode som menn.

Hovedgrunnen til at offerhistoriene fortsatt dyrkes, til tross for at det er løgn og at det er søppeljournalistikk å skrive om det, er at det gir kvinner en mulighet til å kreve særfordeler og det er med på å styre en politisk agenda som særlig tilgodeser kvinner.

Det som er særdeles trist med denne offermentaliteten som enkelte kvinner avslører, er at det er med på å trivialisere seriøse overgrep, siden nettet florerer av kvinner som også vil være offer, om enn bare for en liten stund, bare fordi de kanskje er litt trist og lei seg en dag og tilfeldig husker en kjip episode på en bar for noen år siden.

#metoo-kampanjen fremstiller det å være kvinne i vårt århundre som noe forferdelig. Den fremstillingen er fullstendig gal, men også svært destruktiv. I 2016 var det så mange som førti prosent av unge kvinner i Storbritannia som fryktet at de ville bli diskriminert på bakgrunn av sitt kjønn, til tross for at svært få av dem noensinne hadde opplevd det i praksis. Det betyr at de frykter for noe som de ikke kommer til å oppleve, og jeg undrer meg om ikke denne frykten, som bare er basert på andre kvinners «skrekkhistorier» og behov for å være ofre, i mye større grad er med på å hemme kvinners likestilling enn det reell diskriminering er.

Det sies at «kvinner er kvinner verst», og med det menes at det er kvinner som er deres egne største fiende. Hvis du skulle, etter #jegharopplevd og #metoo, tro at menn er kvinners største fiender må du tro om igjen.

Ingen kan være så jævlige mot sine medsøstre som feminister kan, og da særlig radikalfeministene. De har, som påpekt i boken Det Feministiske Manifest. Sannheten om vår tids mest demoniserende ideologi, enerett på sannheten (ref; Gustave Le Bon) om hva som er riktig feminisme og riktig likestilling, og bruker enhver mulighet til å angripe medsøstre med motstridende meninger.

Under den totalitære 1960-talls feminismen har kvinners selvbilde i stor grad blitt ødelagt. Vi sitter nå med hele generasjoner med kvinner som innbiller seg at de må ta offerrollen og være det kronisk svake kjønn som andre bør synes synd på. Den forfeilede feminismen er en kvinnefiendtlig ideologi som metodisk latterliggjort det kvinnelige, hennes skjønnhet og særegne kvinneegenskaper, evnen til å føde barn og ta vare på hjemmet. Hun blir kun evaluert i forhold til sitt arbeid utenfor hjemmet, og er i dag dobbeltarbeidende, ofte eneboer med dårlig økonomi, 70 % mer sykemeldt enn menn og i skremmende antall uføretrygdet, deprimert og utbrent. Vi får håpe feministene er fornøyd med resultatet av sitt arbeid. (Sitat Hanne Nabintu Herland)

Når kvinner blir holdt nede av sine medsøstre og den dogmatiske gift som feminismen har utviklet seg til, fremstår det sikkert fristende å ta på seg offerrollen og kreve at samfunnet må legge bedre til rette for kvinner. Men er det riktig? Ta for eksempel vår egen likestillings- og diskrimineringslov, som allerede i første paragraf (Lovens formål) går mot sitt tilsynelatende edle innhold når den sier at «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling». Den setningen, i en lov som skal handle om likeverd, like muligheter og like rettigheter, er det som kalles «ufrivillig komisk».

Skulle en kvinne bruke sin rett til å ta egne valg, for eksempel å være hjemme med barn i stedet for å pushe sin egen karriere, kan du være helt sikker på at hun vil bli korrigert av feminist-mafiaen.

Innser hun ikke sitt eget feile valg og kan unnskylde seg med at det er påført henne av en dominerende ektemann, stemples hun raskt som anti-feminist eller uvitende om at hun er undertrykt. På denne måten evner feministene igjen å fremstille verden annerledes enn den er, og er med på å underkjenne kvinners rett og kompetanse til å ta selvstendige valg.

At den i det hele tatt har fått lov til å passere sensuren i en lov fra 2017, fremstår som en gåte ut fra en logisk tilnærming, men som en selvfølgelighet når man tar Statsfeminismen i betraktning. Det komiske med den blir jo når man ser nærmere på paragrafen om positiv særbehandling (det som også kalles kjønnskvotering), så sier paragraf 11 at særbehandling er kun lovlig dersom «Særbehandlingen er egnet til å fremme lovens formål».

Lovens formål å bedre kvinners stilling, les her om dette i en tidligere artikkel. Positiv særbehandling av menn er således ikke lov. Det gjør at det å kvotere menn inn på det totalt kvinnedominerte psykologistudiet, noe som ville være bra ut fra et ønske om både likestilling og likeverd, ikke kan utføres fordi det ikke er med på å bedre kvinners stilling.

I forarbeidet til loven var det lenge et ønske om en slik kvotering19, men viktige kvinnegrupper (som Norsk sykepleierforbund, som stort sett er en gjeng sytekopper, bitre fordi de utdannet seg til et lavtlønnsyrke med flest kvinnelig ansatte) fikk stoppet det. Dermed har vi en lov som ettertrykkelig slår fast at kvinner trenger særfordeler, selv i 2018.

Jeg tror at så lenge vi fortsetter å behandle kvinner som en gruppe som trenger hjelp og særbehandling, vil kvinner alltid bli betraktet som det svake kjønn. Dagens likestillingslov, Statsfeminismens kvelertak på demokratiet og feminister med monopol på den eneste rette vei, bidrar sterkt til at dette opprettholdes.

THOUSANDS SUBSCRIBE TO OUR WEEKLY NEWSLETTER. Follow the trend and be one of them:

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!


Share the article

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com