Home » Europe » Når fikk Norge et så nedverdigende syn på syke barn? Vi samtaler med abortpresten Ludvig Nessa, Herland Report
Når fikk Norge et så nedverdigende syn på syke barn? Vi samtaler med abortpresten Ludvig Nessa, Herland Report

Når fikk Norge et så nedverdigende syn på syke barn? Vi samtaler med abortpresten Ludvig Nessa, Herland Report

Share the article

Den såkalte venstresiden – som opprinnelig tok vare på de svake – har organisert seg over hele landet og tusenvis går i tog for retten til å ta livet av barn med DOWNs syndrom. Og friske barn som er tvilling nummer to i mors mage. Kort sagt, sorteringssamfunnet der syke og uønskede barn fjernes. Menneskeverdet gjelder ikke barnet? 

For oss andre, fremstår det hele fullstendig barbarisk. Og regjeringen har gjort det klinkende klart at de er for abort, så alle vet at saken ikke handler generelt om for eller imot abort.

Når fikk Norge et så nedverdigende syn på syke barn? Vi samtaler med Ludvig Nessa om abort, en av Norges legendariske prester, som har våget å stå opp for det ufødte barns liv, som abortmotstander.

Det har vært uttalelige TV programmer og avisartikler om Nessa og Børre Knudsen som han stilte seg sammen med fra 1970-tallet og videre utover i det Norge opprettet abortloven. Se programmet her der Nessa forteller om sitt liv. Det er det første av to program i serien om abortpresten Ludvig Nessa.

Det hører også med i historien at alle prester blir betalt jo staten. Stort sett alle journalistene, også alle avisene. Det gir voldsom maktkonsentrasjon og den som sitter på pengesekken den styrer det meste. De fleste har ikke lyst til å miste jobben. De har ikke lyst til å bli utsatt for det. Og de tier i møte med overmakten. Som Leon Trotsky påpekte: I et land der staten er eneste arbeidsgiver, vil motstand mot det sittende regimet være ensbetydende med å sulte.

 

Millions watch Herland Report TV. Subscribe:

Religionshistoriker og grunnlegger av The Herland Report, Hanne Nabintu Herland:Det er en stor ære for oss å  ha deg her, Ludvig Nessa. Du er en av Norges legendariske prester, som har våget å stå opp for det ufødte barns liv, som abortmotstander – en av Norges mest kjente. 

Vi vet at vi lever i en temmelig totalitær jantelovskultur i Norge med et en meget streng likhets og konsensus tenkning. Og du erfarte jo utrolige ting i møte med hva dere støtte på når dere brøt med det politisk korrekte og hevdet at kvinnen burde føde det barnet som hun har i sin kropp. Kan du fortelle om hvordan hadde det seg at du ble kjent med Børre Knudsen og kom inn i disse dramatiske aksjonene?

Prest, legendarisk varsler og aktivistforkjemper for barnets rett til liv, Ludvig Nessa: – Det er jo en lang historie. Jeg var jo 10 år gammel da vi fikk abortloven i landet, i 1960. Før den tid var det forbudt med abort, men i 1960 ble det vedtatt en lov på stortinget som tillot fosterdrap hvis det var alvorlig arvelyte som det heter.

Det betød jo at man kunne begynne å sortere blant fostrene. Hvis det var noen som hadde arvelyte som det ikke var som ønsket, kunne man fjerne dem.

Så fortsatte abortkampen, det var sterke krefter som ønsket «fri abort». Den første «fri-abort» loven var i 1975, og i 1978 ble det helt fritt. Det ble helt opp til den enkelte kvinne. Jeg begynte å lese aviser i denne debatten – så jeg vet ikke når jeg tok stilling til det. Så langt jeg kan huske har jeg alltid vært imot det.

Jeg forstod alltid det at et foster var et lite menneske, det kunne jo ikke være noe annet. Det var jo små barn som ble født når kvinner fødte barn. Så det har jeg aldri vært i tvil om.

Da jeg studerte teologi på Menighetsfakultetet, gjorde jeg det fikk vi jo denne Per Lønning saken i Borg, Fredrikstad, han gikk av i protest mot denne loven. Det gjorde sterkt  inntrykk på meg. Da jeg nettopp ble ferdig med teologistudiet, kom Børre Knudsen på banen i 1978 – da var det jo blitt helt fritt.

Han gjorde jo som faren hans hadde gjort, som var prest under krigen – og som alle biskoper gjorde og som de fleste prestene gjorde den gangen – de la ned sine statelige embeter. Det betyr at de sluttet å gjøre det som de var pålagt som statsembetsmenn, fordi som prest i statskirken var du både prest og embedsmann. Så de la den ned statelige delen, og det gjorde de i protest under krigen.

Børre Knudsen fikk den ideen at det måtte være den rette måten å kjempe abortideologien på. Så han fulgte rett og slett, punkt og prikke, det historiske mønsteret.

Ludvig Nessa:Jeg fulgte saken med stor interesse som prest i Østfold. Det gjorde stort inntrykk på meg. Her var en mann som ikke var som alle andre. Ikke bare at han hadde gjode meninger men han mente noe med det og. Jeg fikk veldig stor avstandsrespekt for Børre Kndusen, og fulgte saken helt til han ble avsatt i 1984.

Da var jeg prest i Fredrikstad og jeg syntes det var så urettferdig at jeg følte at «nå må jeg gjøre et eller annet». Det var det flere andre prester som mente, så det ble innkalt et møte i Oslo – rundt 40-50 prester møtte. Da lovte vi at vi skulle stille opp for Børre Knudsen. Jeg trodde vi ville gjøre det samme som han, å legge ned våre statslige embeter i protest mot abortloven.

Det ble heftig diskusjon og endte med at det ble nedsatt en komite. Det er jo et ordtak: “når Fanden ville at intet skulle skje, så satte han ned en første komite.”

Hanne Nabintu Herland:Det er Ibsen som skrev det?

Ludvig Nessa: – Ja, det er vel det. Det ble nedsatt en komite og etter det hørte jeg ikke noe mer ifra dem.

– Jeg gikk og følte veldig på hva jeg kunne gjøre. Så gikk det et par fire år, jeg tror jeg var en godt likt prest, jeg trivdes godt. Jeg visste hva jeg mente med abort, men hadde aldri tatt det opp på talerstolen. Så var det vel i begynnelsen av 1984 eller litt på vinteren, så leste jeg en liten artikkel i Vårt Land fra en prest som heter Andersen og han oppfordret alle prester som fortsatt var i tjeneste til å gjøre en markering på 17. mai. Fordi abortloven var en krenkelse av grunnloven, mente han.

Jeg tenkte det var jo en god ide. Det ville jeg gjøre. Det er det minste jeg kan gjøre. Så det nærmer seg 17.mai og jeg bestemte meg for å ta det opp.

Mens jeg studerte teologi på Meningshetsfakultetet fikk jeg et stipend i Tyskland og var det en del måneder og studerte.

Det teologiske akademiet var nær Bergen-Belsen så jeg dro opp dit og så på konsentrasjonsleiren – og det gjorde voldsomt inntrykk, så jeg bestemte meg at i den 17 mai talen skulle jeg for å fortelle om denne opplevelsen om å for første gang dra til Bergen-Belsen.

Jeg så først billedgalleriet som de lagde der, og var på selve leirrommet der det er massegraver: «Her hviler to tusen, fem tusen» og så videre. Jeg ble satt ut. Jeg satt i bilen min og kjørte. Etter å ha kjørt litt kom jeg nærmeste landsby og der gikk det jo tyskere på gaten, og jeg tenkte «i alle dager».

Jeg var født etter krigen og var aldri negativ til tyskere og var veldig glad i tyskere, men etter at jeg var i Bergen-Belsen tenkte jeg, «hvordan kunne de være med på noe sånt?» Så fikk jeg kjørt litt videre og kom inn på autobahn og kjørte i sinne og frustrasjon.

Jeg tenkte at, hadde jeg bodd i Bergen-Belsen den gangen; om den denne utryddelsen av jøder hadde skjedd utenfor mitt stuevindu, hadde jeg da vært villig til å tale deres sak og ofre mitt liv – og antakeligvis ikke klart å redde noen? Da ble jeg spak.

På 17 mai fortalte jeg denne opplevelsen, og så tok jeg og snudde på det og sa at nå er det noe lignende som skjer ikke så langt fra denne kirken. Det er bare et par mil til Fredrikstad. Det er omtrent like langt til Sarpsborg, og like langt til Halden. Alle disse tre stedene blir det utført abort og små barn blir drept. Jøje meg. Abort, det er drap. Jeg siterte fra diktet som sa at det var ikke hatet som drepte mitt folk, men det var likegyldigheten.

Så jeg gikk ned fra talerstolen og gjennomførte gudstjenesten på 17 mai. 17 mai feringen startet jo fra kirken, så hele bygda møtte jo opp der uansett om de var kristen eller ikke, retning eller ikke. Så det var tjukt og fullt med folk inne og utenfor kirken.

Det var jo en gammel kirke dette, og det lå et utskårt treværk med mange hull og det gikk an å titte gjennom der. Før jeg gikk inn i gudstjeneste hadde jeg en uvane å titte gjennom hullene og se hvor mange mennesker møtte opp på gudstjeneste. Og da gjorde jeg jo det på den 17 mai og da jeg tittet gjennom så jeg at på første eller andre benk satt det en tysker, av alle ting. Og han hadde vært tysk soldat under krigen, SS og giftet seg med en jente fra Torsnes.

De hadde blitt kjeppjaget fra landet etter krigen og hadde bodd mange år i Tyskland, men var nå tilbake og hadde bodd i Norge et par år. Hun var med i menighetsrådet, men han var ikke i kirken. Jeg så han hvert fall aldri. Men nå var han der. Nå tenkte jeg, det er vel hardt for han å komme til kirken og være med på 17 mai, for rett etter gudstjenesten var en markering over de fallene under krigen.

Da tenkte jeg hvis jeg tar opp dette med Bergen-Belsen blir det for drøyt. Så jeg tenkte, jeg må si noe annet. Heldigvis var det en 10 minutters liturgi før talen og jeg fikk tenkt meg om. Da gikk det plutselig opp en ide for meg. Jeg hadde ikke tenkt å si at tyskerne er verre enn oss – men at vi i dag ikke er bedre enn det tyskerne eller nazistene var den gangen.

Og da den tanken slo meg fikk jeg frimodighet til å holde den talen. Og jeg holdt den talen, fortalte om Bergen-Belsen og sammenlignet det med det som skjer i mors liv. Jeg fikk store reaksjoner på den talen. Det var en pinsevenn som kom bort og synes jeg holdt en god tale. Det var en mor til en av barna i barnekoret som sa at «i dag var du fryktelig streng Ludvig». Men det var alt om skjedde. Jeg var med på 17 mai feiring og ante fred og ingen fare.

Men dagen etter var det svær krigsoverskrift i Arbeidspartiets lokale avis. «Ludvig Nessa sa på 17 mai Abort er Drap». Og så begynte de, antakeligvis for å skremme meg. Noen venner ringte og sa at «nå er du på første side i avisen». Jeg ble jo slått av panikk og har jo aldri vært i avisen før.

Telefonen begynte jo å ringe, og vi hadde ikke mobiltelefoner den gangen, så du kunne jo ikke se hvem som ringte, så du måtte ta de blindt. Så begynte journalistene å ringe og spurte om jeg virkelig mente at abort er drap. Da tenkte jeg at jeg kan jo ikke være så feig at jeg skal begynne å skjønnmale dette. Så jeg sa at « ja, det mener jeg.»

Så smurte jeg litt ekstra på, og sa at jeg klarer ikke å se forskjellen på tyske geværmenn og på abortlegers abortsug. Og så ble det svære oppslag igjen. Og så gikk det på en  måte slag i slag.

De satte inn intervjuer av psykologer og psykiatrer og biskoper og prester og satte dem alle opp imot meg. Så det ble voldsomt mediapress, det skjedde i 1984 etter at Børre ble avsatt.

Hanne Nabintu Herland:Hanne Arendt er blant de som har snakket mye om institusjonaliseringen av samfunnet og hvorledes, når vi har samfunn med en sterk stat og med sterke ideologier som på mange måter bestemmer hva som er politisk korrekt å mene og tenkte, så får man en reaksjon hos individet hvor individet ikke lenger tar ansvar. Personlig ansvar.

Men henviser til «staten har bestemt at og derfor gjorde jeg det». Det var jo det hun observerte i rettsaken mot Eichmann og der kom hun med denne analysen.

Fremmedgjøringen av det personlige ansvar kombinert med den ekstreme konsensusorienteringen, som du har erfart ved å stikke hodet ut av den boksen og mene noe annet, nærmest “fritar folk” fra det de gjør. De henviser til at “staten sa at jeg skulle gjøre dette og at dette er moralsk riktig.”

Ludvig Nessa: – Det var jo ekstra betent, denne Borg prestegjeld, som det hette i Fredrikstad. Fordi Katti Anker Møller lå begravd ute på gravplassen utenfor Bide kirke. Jeg visste ikke det da, tror jeg. Hun ble regnet som abortlovens mor i Norge. Hun begynte å argumentere for fri abort i 1913, hun var herregårdsfrue og døde på Torsnes, en fin herregård. Hun fikk nesten gjennomslag rett før krigen har jeg hørt rykter om, jeg kan ikke dokumentere det helt. Det var et lovvedtak som nesten ble vedtatt før krigen. Men det ble ikke gjort fordi krigen kom.

Hanne Nabintu Herland:Men så ble du kjent med Børre Knudsen i kjølevannet at du tok dette personlige valget hvor du stod opp for noe du så som viktig, som samfunnet motarbeidet så hardt på den tiden.

Ludvig Nessa: – Ja, jeg ble kjent med ham. For meg var han først bare en jeg kjente gjennom media. Men jeg tror det var i 1985 at jeg var formann for en presteforening som ble kalt for «for bibel og bekjennelse», sånn konservativ presteforening.

Det hører også med i historien at alle prester ble jo betalt jo staten. Stort sett alle journalistene, også alle avisene. Det gir voldsom maktkonsentrasjon og den som sitter på pengesekken den styrer det meste. De fleste har ikke lyst til å miste jobben. De har ikke lyst til å bli utsatt for det.

– Vi i styret ble enige om at vi skulle prøve å se om vi kunne invitere Børre Knudsen til Østfold og kjøre en god del «Ja til Livet» møter. Da fikk jeg i oppdrag å ringe Børre Knudsen. Da jeg første gang snakket med han spurte jeg han om han ønsket å bli med på Ja Til Livet i Østfold. Det sa han ja til og vi planla møtene og han kom til Østfold. Jeg bodde i en stor prestegårdd i Østfold med masse plass, og det var naturlig at han bodde hos meg.

Jeg kjørte han rundt på alle møtene og var med på de og det gjorde voldsomt inntrykk å høre han tale. Han talte ikke som alle andre. Sånn ble jeg kjent med han.

Hanne Nabintu Herland:Hvordan talte han?

Ludvig Nessa: – Nei, når du tror at noen ikke bare plaprer, ikke bare mener, men virkelig står for noe i praksis. Samme hva det koster. Det å høre på han satte meg i frihet for jeg var også fastlåst i det at jeg som prest i allefall ikke skulle blande meg inn i politikken, og abort var jo et politisk spørsmål. Så jeg hang litt fast der.

Jeg husker at han, i en av talene, sa at abortloven den dreper, og den dreper i dobbelt forstand. Den dreper barn i mors liv i bokstavelig forstand, men den dreper også mange mennesker i åndelig forstand fordi den forteller folk at det som er alvorlig synd, og veldig galt, er helt greit.

På den måten fører det til at mange blir forført rett og slett, fordi de tror det er rett og godt det de har gjort. Og har ikke gjort opp sin sak med Gud.

Da jeg hørte det forstod jeg at dette er rene vranglæren, rene forførelsen. Det er ikke bare politikk. Det er  noe mye mer.

Hanne Nabintu Herland:Når man ser på den radikale og revolusjonerende Jesus – han var jo ingen politiker, men han levde livet sitt ute i samfunnet og forårsaket de største revolusjoner i verden nettopp på grunn av sitt budskap. Så selv om han ikke er politiker, så er det klart at det sosiale engasjamentet og det å engasjere seg i samtiden en av de grunnleggende ting som mennesker som gjør et forsøk på å følge troen bør beskeftige seg med.

Vi samtaler nå med deg, Ludvig Nessa i det første programmet om ditt liv og ditt engasjement. Og vi respekterer deg veldig som en varsler og en banebrytende prest. Vi mener at samfunnet vårt er tjent med varslere og tjent med mennesker som bryter ut av dette konsensus-tyranniet vi lever under. Fordi vi tror at nettopp dette med pluralitet og mange meninger og kunne se ting og saker fra flere sider er nettopp en av de grunnleggende vestlige verdiene som vi er i ferd med å gå bort ifra i vår økende totalitære tid.

Prest, legendarisk varsler og aktivistforkjemper for barnets rett til liv, Ludvig Nessa: – På et tidspunkt så fikk jeg gjennom en del mellom-menn i hende et norgesglass med et foster som var lagt i sprit. Det var fem seks måneder gammelt. Det var en som hadde jobbet på et sykehus i Østfold som, på mange år tilbake, kunne legge de i sprit og ta med hjem. Så hadde dette stått i kjelleren i mange år og så på grunn av abortdebatten ble det ubehagelig å ha et lite barn i sprit i kjelleren. Da jeg fikk det ringte jeg til Børre Knudsen og spurte hva jeg skulle gjøre. Vi ble enige om at barnet skulle begraves.

– Rett før jeg ble suspendert var det jo slik at loven sa at en embedsmann skulle bli avsatt, så har han rett til å få en samtale med en minister. Og jeg fikk et møte med kirkeministeren, men i stedet for å bare høre på hva de hadde bestemt seg for å si, på forhånd, hadde jeg lyst til å gjøre noe ekstra ut av det.

Så jeg hadde med Børre og en svart bil, en liten barnekiste som vi hadde med inn til kirkeministeren til dette møtet. Jeg ba om at hvis det er slik at dere absolutt må drepe alle disse barna, så synes vi at vi burde gi de en verdig begravelse. Vi ba om å få utlevert de barna som var blitt drept på sykehus i Oslo den dagen så vi kunne begrave dem.

Vi visste jo hva svaret skulle bli og det gikk rykter på forhånd. Så da jeg kom inn til byen med dette barnet i bilen var det jo masse politibiler og sivilkledde. Da møtet var over og vi hadde fått nei og jeg skulle suspenderes, kjørte vi opp til Vår Frelses gravlund og tenkte at vi skulle begrave denne kisten der i alle fall. Da hadde vi kontaktet en som hadde tatt abort og [hun] hadde strikken en liten blå jakke til ungen sin før aborten. Hun hadde innredet denne kisten og lagt denne jakken oppi der og et lite kort til «Veslemøy» som hun kalte barnet.

Men ibland myndighetene og politiet gikk det rykter om at vi hadde en kisten full av aborterte barn. Så da jeg var ferdig hos kirkeministeren, kjørte vi opp til gravlunden og skulle begrave den like ved Henrik Wergeland. Men politiet fulgte oss og arresterte oss før vi fikk fullført dette.

Da ble vi inn på kriminalavdelingen fordi de trodde det var døde fostre inne i kisten. Men vi slapp omsider ut. De fant jo bare den strikkejakken og dette brevet til Veslemøy fra mor.

Så når jeg da på et senere tidspunkt fikk dette norgesglasset, så ble enige om at vi skulle begrave det der oppe der vi ble arrestert. Men vi tok en tur inn og tittet på gravlunden og da fant vi en fin høyde og på den ene siden der er det en høy mur, som en klagemur. Så vi tenkte det er et fantastisk sted å begrave ungen.

Så kunne dette bli et sted alla den ukjente-soldats grav i Paris. Så vi kunne få en ukjente-barns grav i Norge.  Så alle som hadde mistet sine barn på spontantabort og ikke kunne få noen grav å gå til, kunne gå dit.

Børre og jeg dro dit. Det var en kunstner som hadde laget et flott krusifiks som han, i nattestid, satte inn rett over der på den fjellveggen. Så fikk myndigheten med det å gjøre og, det er nesten helt utrolig, men da satte de store ressurser på å fjerne det fosteret. De gravde det opp igjen og fjernet det. Hvor de har gjort av det, det vet ikke jeg.

Det krusifikset som stod der fint, helt skikkelig gjort, det rasket de vekk. De hadde til og med brukt stålbørster for å prøve å få vekk to hull som hadde bolt inn i fjellet for å henge krusifikset opp. Å bruke stålbørster gjorde jo at det var mye verre. Så det er sånn panikk når det gjelder abort, så alt som har med det å gjøre – altså du får ikke engang lov å begrave et foster før myndighetene får panikk.

Hanne Nabintu Herland:Dette er dramatisk. Vi lever i en kultur hvor denne type abortpraksis er så utbredt og det fører til at vi ikke reproduserer tilstrekkelig. Andre og sterkere folkeslag som elsker barn og gjerne vil ha dem tar over i landene våre. Det sier seg selv at en kultur som ikke vil føde barn, ikke overlever.

Vi ser at Europafolket – i Italia er det 1.4 reproduksjonsrate, 1.2 i ulike andre europeiske land. Vi klarer jo ikke å reprodusere oss selv, og sier det ikke da seg selv at dette er også definisjonen på en kulturs avslutning når man ikke lenger, av flere årsaker selvsagt enn bare abort, men vi vil jo ikke ha vårt eget avkom. Hvordan ser du på Europas fremtid?

Ludvig Nessa: – Jeg tror ikke det kan være noe stor tvil om at oppskriften på selvutslettelse det er abort og homoseksualitet.

Abort dreper eget avkom, da må det jo før eller senere gå galt. Homoseksualitet i alle dens avskygninger gir jo hundre prosent ufruktbarhet. Så abort og homoseksualitet er oppskrift på selvutslettelse.

Jeg ser mørkt på det på vårt eget land og hele den gamle kristne Vesten, Europa. Jeg var optimistisk til å begynne med for jeg trodde jeg kunne overbevise folk at et foster ikke bare en celleklump, men det er rett og slett et lite barn. Jeg trodde det skulle være veldig lett. Men det viser seg at det er lettere å forføre folk flest enn å opplyse dem om at de er forført. Mitt syn er sorg.
Vi har i mange år gått et sørgetog i fra Stortinget den 13. juni når abortloven ble vedtatt. Gått i flere tiår nå, hvert eneste år fra Stortinget opp Akersgata, forbi Høysterett, regjeringsbygget og opp til Vår Frelsers gravlund, til der vi begravet fosteret vi fikk i et norgesglass. Der legger vi på roser og har en liten markering.

For meg er det sorg og ganske håpløst fordi vi har sagd av den greinen vi selv sitter på, og er antakeligvis i fritt fall ned muslimenes lommer og jeg tror ingen av oss trives der. Men det som gir meg fortsatt håp det er den troen jeg har. Jeg tror at det er en som har all makt i himmel og jord som har sagt han skal komme igjen. Så jeg håper at Fredsfyrsten snart kommer og setter alt i rette skikk.

THOUSANDS SUBSCRIBE TO OUR WEEKLY NEWSLETTER. Be one of them! Get around the internet censors on Facebook, Google and make sure you see what we publish by subscribing and sharing our articles: 

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!


Share the article

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com