Home » Family » Portrett: “Ser ut som Pamela Anderson”
Portrett: “Ser ut som Pamela Anderson”

Portrett: “Ser ut som Pamela Anderson”

Som elleveåring ble Hanne Nabintu Herland hardt skadd i en flystyrt. Det har gjort henne godt rustet til å møte motstand

Hun ser ut som Pamela Anderson der hun sitter. Neglene er lange og velstelte, leppene rødmalte, blikket utfordrende, det blonde håret bølger nedover skuldrene.

Hun er feminin, hun provoserer feminister over hele landet, hun kalles reaksjonær, kristenkonservativ, en ekstrem utgave av Siv Jensen, den nye Valgjerd Svarstad Haugland.

– Da jeg vokste opp i Kongo, ble jeg truet med kniv mot strupen flere ganger, jeg opplevde å få siktet på en kalashnikov rettet mot pannen, så jeg er ikke veldig redd for å ytre meg i den norske offentligheten.

 

DET SOM VAR: Når Hanne Nabintu Herland snakker, minner ingenting lenger om Pamela Anderson. Herland banker inn poengene sine, siterer tyske filosofer og polske paver, kritiserer i øst og vest.

Hun er til tider så skamløst politisk ukorrekt, at det bare må bli bråk av det. På mandag, 8. mars, ble hun sitert på følgende: «Kvinnedagen bør brukes til å gi mannen en seksuell overraskelse».

– Er du en bevisst provokatør?

– Jeg er i opprør, sier hun.

– Og jeg er ikke redd uenighet, for da får jeg innsyn i hva andre mener.

Vi sitter i Raadmannstuen, i andre etasje på Kjøttbasaren, et lokale som dyrker det som en gang var. På en måte er dette rommet et bra bilde på Hanne Nabintu Herland. Det fins nemlig nok av dem som mener at meningene og holdningene hennes tilfører en annen tid.

Det er hun som har valgt møtestedet, hun bruker gjerne dette lokalet til intervjuer og møter. Og dem har det vært mange av de siste ukene.

For halvannen uke siden kom hun med boken «Alarm!», og pågangen fra norske presse har vært tilnærmet total.

– Hvorfor slår du egentlig alarm?

Det skjer noe med Hanne Nabintu Herland når hun snakker om sånt som engasjerer henne. Hun gestikulerer, understreker poengene sine ved å vifte med en blå kulepenn, og snakker så intenst og tydelig at det er umulig å ikke få med seg hva hun sier.

– Jeg slår alarm, fordi vi er blitt så liberale, at det ikke lenger er lov å være norsk, sier hun.

 

VONDT I MAGEN: De første 19 årene av livet til Hanne Nabintu Herland bodde hun i Afrika; først i Kongo, så i Kenya. Det var her hun ble fargelagt, det var her hun la grunnlaget for å bli den hun er i dag.

– Mine foreldre jobbet for UNESCO, men min far, som også er utdannet pilot, drev sitt eget flyselskap i Kongo, forteller Herland, som om det skulle være den naturligste ting i verden.

– Da jeg var elleve år gammel, skulle vi på sommerferie. Til Kenya. Den turen inneholdt de mest utrolige elementer.

– Som hva?

– Flyet var leid av en av den kongolesiske presidentens generaler. Kongo var jo et militærdiktatur. Vi skulle fly ham til en by, før vi fortsatte videre til Kenya, men på veien fikk generalen vondt i magen, sier Herland, og ler:

– Han hadde et lite uhell, og vi måtte mellomlande et annet sted. Det sto jo en militærparade og ventet på ham i byen han skulle til, og generalen måtte vaske seg og bytte klær først.

 

TO FORDELER: Det er da det skjer. Flyet er på vei inn for landing, og det skjærer seg. Hanne Nabintu Herland våkner opp midt i jungelen. Flyet har styrtet, og henger delvis i et tre.

– Damen i setet ved siden av meg var blodig og svimeslått. Jeg tok hånden til pannen, og da skjønte jeg det. Det var mitt blod. Det var et stort hull her, sier hun, og peker mot pannen med tre fingrer.

Etter en stund kommer en landrover kjørende inn i jungelen, Hanne Nabintu Herland blir slengt i bunnen av lasteplanet, og fraktet av gårde til sykehuset på en humpete afrikansk landevei.

– Sykehuset var av det primitive slaget. De hadde ikke en gang bedøvelse.

– Du ble operert uten bedøvelse? Det må ha gjort vondt?

– Ja, selvfølgelig gjorde det vondt, sier Herland.

Hun ble liggende på sykehuset i tre måneder, ferien ble kansellert, men ingenting var så galt at det ikke var godt for noe.

Ulykken gjorde Hanne Nabintu Herland hardpannet.

– Jeg ble følelsesløs her oppe, sier hun, peker mot pannen og smiler.

– Legen som opererte meg sa at jeg kom til å bli glad som gammel. Jeg får nemlig ikke rynker i pannen.

 

GRENSESETTING: Hanne Nabintu Herland brukte de tre månedene på sykehuset til å skrive sin første bok, en bok som forbipasserte i rimelig stillhet.

Nå er tonen annerledes. Det er vel bare Karl Ove Knausgård som får mer oppmerksomhet for sine skriverier nå til dags.

Hanne Nabintu Herland sparker mot muslimer, mot 68-erne, mot homofile, mot frigjorte kvinner. Hun sparker mot det hun kaller den norske rasismen, mot norske barn som mangler dannelse. Hun mener at norske menn er stigmatiserte, at altfor mange skiller seg og at det tas altfor mange aborter i landet.

– Jeg blir alltid sitert på at jeg synes at norske kvinner er fæle. Men jeg sier også at mange norske menn er fæle. Det blir jeg aldri sitert på.

– Og så mener du at norske kvinner bør bli flinkere til å lage mat?

– Ja. Har jeg ikke lov til å kritisere kvinnen? Jeg mener at kvinnen ikke kan møte sin mann som en mitraljøse med beskyldninger, for så å si nei til sex etterpå. Jeg synes norske menn fortjener et bedre sexliv. Men på den annen side, så hjelper det ikke kvinnen å lage god mat, hvis hun blir slått, sier Herland, og mener at en del nyanser forsvinner når hun uttaler seg til pressen.

– Jeg mener heller ikke at folk ikke skal skille seg, men jeg synes folk gir opp for lett. Det ligger mange tragedier i kjølvannet av alle skilsmissene. Vi har fått mindre tid til å dyrke den gode seksualiteten, sier hun.

– Norske kvinner må lære seg å sette grenser. Det er det dette handler om. Grensesetting. En kvinne er ikke et vandrende bordell. Norske piker må lære seg å ta trusene på igjen.

 

PRISEN Å BETALE: Men det er en pris å betale. For den frittalende damen snakker ikke om familien sin. Der setter hun grensen.

– Det er vel ikke så spektakulært å bli drapstruet? Det må man nesten regne med, når man våger å si det man mener.

– Du vil ikke snakke om dette?

– Jeg er ikke interessert i den offerrollen. Det fins ikke synd i meg. Jeg er ute i en tøff offentlighet, og jeg er villig til å betale prisen.

– Du bor i Bergen?

– Jeg bor både i Bergen og i Oslo.

– Hva fikk deg til Bergen?

– Jobb og kjærlighet. Jeg trives veldig godt her. Bergen er den eneste byen i Norge med et kontinentalt preg, svarer hun, overraskende tilkneppet for henne å være.

– Hvor har du fått mellomnavnet ditt fra?

Hanne Nabintu Herland smiler.

– Det fikk jeg av en afrikansk stammehøvding. Det er nok mange av mine motstandere som kunne tenke seg å vite hva det egentlig betyr.

– Hva betyr det, da?

– Det betyr «Rikdom for den som eier henne».

– Føler din mann seg rik?

– Han sier at «det skulle nok folk ha likt å vite». Jeg kan si så mye som at det er mye god mat hjemme hos oss.

 

UTFORDRENDE: Hanne Nabintu Herland var 19 år, da hun flyttet fra Afrika til Norge. – Skal jeg bli sånn typisk norsk? Jeg klarer ikke det. Er det ikke morsomt med litt farger, da? spør hun.

 

NAVN: Hanne Nabintu Herland.

ALDER: 43 år.

SIVILSTATUS: Gift.

BOSTED: Bergen og Oslo.

AKTUELL: Religionsforskeren og samfunnsdebattanten ga ut boken «Alarm!» 2. mars.

 

FAVORITTARTIST: – Jeg er veldig glad i R’n B og trance. Eminem er favoritten.

 

FAVORITTFILM: – Jeg er glad i episke storfilmer, som for eksempel «Gladiator» og «Ben Hur».

 

FAVORITTBOK: – Bibelen. Den er bakteppet for hele vår kultur.

 

Hvem kunne du tenke deg å møte igjen?

– Jeg hadde en indisk venninne i Kongo. Hun het Nita. Jeg var forloveren hennes, da hun giftet seg som 13-åring. Jeg skulle gitt mye for å treffe henne igjen. Jeg var så glad i henne. Jeg mistet kontakten med henne, da borgerkrigen brøt ut på midten av 1990-tallet. Jeg aner ikke hva som har skjedd med henne, Jeg har gjort flere fremstøt for å komme i kontakt med henne. Jeg har ikke vært hjemme i Kongo på mange år. Mens de aller fleste kan reise hjem på ferie til Molde eller Åsane eller hvor de kommer fra, så kan ikke jeg bare stikke en tur hjem til Kongo. På mange måter føler jeg meg som en fremmed fugl i Norge.

 

Hva rørte deg sist til tårer?

– Da jeg snakket om Nita, måtte jeg holde igjen følelsene mine. Det er utrolig sårt å snakke om.

 

Er det noe du har gjort som du angrer på?

– Jeg er ikke opptatt av å være perfekt, men ekte. Jeg har gjort mange feil, og har ikke alltid vært mors beste barn. Jeg har levd og lært av mine feil. Men jeg har kommet dithen at hvis jeg gjør eller sier noe dumt, så gjorde jeg det da.

 

Er det noe du angrer på at du ikke har gjort?

– Jeg er veldig pragmatisk av meg, og orker ikke å bruke tid på å tenke på det jeg ikke har fått gjort. Livsmottoet mitt er Carpe Diem, grip dagen.

 

Hvordan kobler du av?

– Av og til lever jeg så intenst, at jeg blir sliten av meg selv. Da kobler jeg av med en god film, eller gjennom deilige samtaler med spennende mennesker. I tillegg til samtalene spiser vi god mat og drikker noe godt.

 

BA portrett, 2011

THE HERLAND REPORT WEB TV

- features leading intellectuals, activists, artists and writers on foreign policy, cultural decay, lifestyle and international justice. English and Scandinavian.

 

EXCLUSIVE MEMORANDUM ON LIBYA: 

Fabrications against the State, Leadership and Army – by Dr. Saif al-Islam Gaddafi

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*