Home » Feminism » Portrettert i VG
Portrettert i VG

Portrettert i VG

Hanne Nabintu Herland (46) slår i alle retninger. Det har sin pris. En dag gikk hun hjem og forberedte sønnene på at hun kunne bli drept. (Foto: VG med tillatelse)

Hjernemasse. Hun så hjernemassen.

Den muskuløse svarte mannen bare satt der. Rett på bakken utenfor sykehuset. Han var nok skogsarbeider eller noe slikt. Og soldat. En soldat i enda en blodig feide som raserte fødelandet til den blonde, langlemmede tolvåringen med de store fortennene. Natten før hadde hun flyktet fra internatskolen og geriljaen som var på vei dit.

– Vet du hvordan jenter blir voldtatt i Kongo?

– Ja. Jeg har lest boken din.

Hanne Nabintu Herland sender et blikk over bordet som viser at hun gjerne ville sagt det likevel. Med kniv sørger voldtektsmennene for at fiendens kvinner aldri får føde nye soldater.

Minnene fra hospitalet i ødemarken i Kongo er ikke helt klare. Det luktet av blod. Svette, varme kropper og skitt. Kvinnene og barna og de voksne mennene skrek. De det ikke var plass til inne lå på bakken ute.

En detalj har dog brent seg fast. Den sittende mannen. Noen ga henne en bandasje slik at hun kunne hjelpe ham. Mancheten hadde revet skallen åpen. Hun så rett inn i hodet.

– Hadde han ligget ville jeg trodd han var død. Men han satt. Det var så vemmelig at han satt. Jeg tenkte at det kunne vært meg.

Timene på hospitalet i jungelen ble et definerende øyeblikk i livet til 46-åringen. Hanne Nabintu Herland er født i Kongo, ungdom i Nairobi, voksen i Norge. Foreldrene jobbet for UNESCO, var akademikere, og store deler av barneårene bodde hun på internatskoler, langt vekk fra mor og far. Nå er hun bosatt i Bergen med mann og to nesten voksne sønner. Utdannet religionshistoriker. Lever av å være forfatter og samfunnspredikant.

– Det setter seg fast i sinnet, ikke sant. Lidelsen. Vi mennesker vil jo ikke at folk skal lide. Nå har vi ulmende etniske konflikter i Norge, og regjeringen med Arbeiderpartiet i spissen er handlingslammet. De nedsetter en komite. Det var hva Ibsen sa Fanden gjorde, det! Nedsatte en komite, for at intet skulle skje. Mitt engasjement springer nok ut fra opplevelsene fra Afrika. Vi må bevare de tolerante verdiene som gjør oss til en stabil stat.

Og der var’a i gang.

Hanne Nabintu Herland har tatt med seg sin afrikanske annerledeshet og ledet an i korstoget mot sosialistenes passivisering av folket. Mot staten som gjennomsyrer samfunnet. Omsorg som har blitt et offentlig anliggende. De pleier våre gamle, og gjennomfører voldsomme skolereformer. Eksperimentering på barn, kaller Nabintu Herland det. Staten (les Arbeiderpartiet) vil dytte innvandrere og asylsøkere inn på NAV, i stedet for ut i arbeid. Hun kritiserer det sosialistiske likhetstyranniet. Den konservative høyresiden vil spre makten, mener hun. Arbeiderpartiet samler den hos noen få, sine egne, på toppen. Hun forakter den norske selvgodheten. Norge er slettes ikke verdens beste land å bo i. Og snillhetsrasismen. Hun syns norske jenter sprer beina for lett og så konstaterer hun at kirkens mørkemenn bør tenke mer på hvor flott det er å pule. Dessuten er hun kristen.

Ja til og med tidsånden er det noe galt med.

– Og nå er jeg over på venstresiden, ikke sant? For dette er i opposisjon til ensidig vekt på penger og kapitalisme. En ekstremindividualisme der individet frakobles ansvaret i fellesskapet. Hvis individualismen blir min rett til å gjøre hva jeg vil, og jeg blåser i konsekvensene, da får vi en kulturutvikling med ensomhetstendenser. Vi utvikler oss mot en nevrotisk masturberende kultur, hvor seksuelle gleder handler om å sitte foran pc’en og onanere. Ikke sant?

Sex kommer vi tilbake til.

–I Afrika var du hvit og platinablond, men da du kom til Norge som 19-åring var du lik alle andre. Er det savnet etter å skille seg ut som gjør at du vil provosere?

– Ja, det der er altså en stor myte. Det finnes millioner av hvite i Afrika. Millioner av indere og arabere. I tillegg er den afrikanske befolkningen svært stammeorientert. Det er store indre splittelser, det er et betydelig multietnisk samfunn.

– Men altså…

– I tjueårene slet jeg med å finne meg til rette i Norge. Nå tenker jeg at min jobb er å si ting som de er. De ubehagelige tingene. Jeg er den jeg er. Både i utseende og meninger.

Hanne Nabintu Herland dukket opp i norske spalter i 2005. Da hadde hun jobbet en periode for barnevernet, med problemungdom. Mange av dem fra andre kulturer.

– Jeg sto der og sopte sprøytespisser og kokain fra institusjoner, ingen brød seg om ungdommene, ansatte hadde liten kunnskap om kulturer. Man våget heller ikke si ifra der grensesetting var nødvendig, av frykt for å bli stemplet som rasist. Det gjorde meg så forbannet.  I Norge slipper dessuten ikke-vestlige innflyttere unna med adferd som aldri hadde vært tolerert mellom hvite nordmenn. Det er rasisme, det. Å behandle folk snillere, fordi vi mener de kommer fra en underutviklet kultur. Samtidig sa ministre at integreringen gikk kjempebra. Det var da jeg begynte å skrive leserbrev.

Det gikk ikke lang tid før hun forsto at det var en pris å betale for å si ting «slik de var». Folk ble forbannet. Hun ble truet. På livet.

–Det er blitt en sånn klisje at den og den kjendisen står frem og er truet på livet. Og det er så synd. At det har blitt en klisje. Nettopp fordi dette nå skjer så ofte. Det er nytt for oss her i Norge. At noen vil ta livet av oss på grunn av meningene våre.

Det er truslene som er årsaken til at det i dette intervjuet ikke finnes et eneste bilde av Hanne og sønnene. Hanne i sofaen med ektemannen. For hun er veldig stolt av dem. Og glad i å prate om dem også. Så lenge det ikke havner på trykk.

– Vi kjører en ganske tøff anonymiseringspolitikk i familien. Guttene mine legger aldri ut feriebilder av oss på Facebook.

Ganske kort tid etter at religionshistorikeren begynte å opptre i offentligheten kom de første truslene. Nabintu Herland sier de kom fra islamistiske somaliske miljøer.

– Det er alltid noen få som ødelegger for så mange. De fleste muslimer blir forbannet over ekstremisme. Men det var såpass truende at jeg satte inn dobbeltlåser på dørene, og ble veldig vaktsom. Folk fulgte etter barna mine. Så fikk jeg trusler hvor barna ble navngitt. Da flyttet jeg.

– Dere flyttet?

– Ja. Da var det tryggest å flytte.

– Kommer truslene bare fra ekstreme islamske miljøer?

– Nei. Når jeg kritiserer nordmenn for rasisme kommer truslene fra den andre siden. Fra forvirrede hvite rasister.

Truslene er også er grunnen til at hun nesten har sluttet å holde foredrag. At hun sjelden poster på nettet hvor hun skal.

At hun innimellom må ha sikkerhetsvakter.

At hun en dag satte seg ned med mann og barn for å forberede dem på at noen faktisk kunne drepe henne.

– Vi har tatt det opp i familien. Hva om det lykkes for noen å ta meg av dage? Jeg har spurt barna om de vil at jeg skal slutte å være en del av offentligheten.

– Og hva svarte de?

–  Jeg er villig til å betale den prisen. For friheten til å kritisere religioner, for respekten for kvinner. For ytringsfriheten.

– Men hva mente barna dine?

– Vi tar støyten sammen.

– Mener du at det eksisterer en reel trussel mot ditt liv?

– Det vil jeg ikke komme inn på.

I likhet med sebraen, som har lånt sitt mønster til jakken Nabintu Herland stiller til intervju i, stritter hun iherdig i mot alle forsøk på å bli plassert i bås. Da liker hun å påpeke at hun fordømmer bombingen av Libya.

– Det var en vilkårlig bombing som destabiliserte et helt land, og satte ekstremistene ved makten. Fullstendig ugjennomtenkt. I den saken står jeg last og brast med partiet Rødt.

Men som regel maler Nabintu Herland med farger fra den andre enden av den politiske paletten. I begynnelsen av juni presenterte hun sitt siste bokprosjekt. Redaktør og medforfatter for en samling tekster hvor blant annet Erna solberg, Siv Jensen og Hege Storhaug beskriver Norge, slik de ser det.

– Moderne konservative tanker, skryter hun. Og det er et av få stempel hun lever godt med. Hanne Nabintu Herland er konservativ.

– Den sittende regjeringen er i ferd med å reimplementere klassesamfunnet i Norge, sier hun, og avslutter setningen med den unorske, nasale tonen hun anvender for å understreke sine viktigste poenger.

–En gang var Arbeiderpartiet som Robin Hood. De kom fra folket, og ga til folket. Nå har de blitt til sheriffen av Nottingham. De stiller med rødt slips på TV og tar ansvar for sine feil ved å bli sittende!? Hva er det for noe? De samler makten og plasserer sine egne som ledere for samfunnets institusjoner. I Høyesterett. I Politidirektoratet. I forskningsinstitusjonene og overalt. I Afrika kaller vi det for korrupsjon.

– Korrupsjon?

– Ja har man noe annet ord for sånt? En viktig grunnstein i konservativismen er prinsippet om maktdeling. Nettopp fordi vi forstår at mennesket er feilbarlig.

Selv skryter regjeringen av at Norge er utpekt som verdens beste land å bo i. Vi er ekstremt oljerike og har en av verden best utbygde velferdsstater.

– Er det så rart at Arbeiderpartiet mener de har funnet en metode som fungerer?

– Det er ikke jo Arbeiderpartiet som fant opp norske verdier og tradisjoner. Det er ikke deres fortjeneste at nordmenn tradisjonelt er arbeidsomme og hederlige, småroper religionshistorikeren.

– Dessuten pøser jo oljepengene inn, uansett hvor udugelige politikere vi har. Og så må vi slutte å tro at vi lever i verdens beste land. Det er den mangelen på ydmykhet som får folk i andre land til å synes vi nordmenn er så blærete. Vi topper én kåring. Og det er FNs. Og hvem er det som bidrar med desidert mest penger per innbygger til FN?

Hun lar det retoriske spørsmålet henge mens hun skuffer innpå roastbeef.

– Er det en sammenheng mellom Norges økonomiske bidrag til FN og kåringen?

Hun beklager at hun ikke har tid til å tygge unna før hun svarer.

– Vi nordmenn er så voldsomt naive i forhold til FN. Det er en utrolig korrupsjon i det systemet. Og FNs sikkerhetsråd kontrolleres av vestlige rike stater. Slik overkjøres Kina, India, og resten av Asia, Afrika…

– Men mener du at Norge har kjøpt seg plass på toppen av listen?

– Jeg bare konstaterer at det er påfallende at vi skårer så høyt i FN,når det tross alt er mange andre kåringer der vi langt fra er vinneren.

En samtale med Hanne Nabintu Herland er som å bedrive havfiske. Det gjelder å sveive når hun svømmer i din retning, for du vet aldri når hun farer avgårde i en ny digresjon. Som da vi diskuterer mat.

– Sørfransk mat. Jeg elsker det. Og det ligger en sårhet der for meg. Fordi jeg ikke lenger kan returnere til Kongo på grunn av borgerkrigen. Men i Sør-Frankrike ser jeg de samme blomstene, kjenner luktene. En trist flyktningehistorie. Og det er kanskje en av årsakene til at jeg har engasjert meg i flyktningpolitikken. Husk at mange som kommer fra disse landene ikke er fattige. Tror du de fattige i disse landene har råd til svindyre billetter og reiser til Europa? Mange av dem er høyt utdannet elite. Så kommer de hit, mange som genuine flyktninger, og blir loset inn i underklassen.

Den afrikanske eliten kjenner religionshistorikeren godt. I ungdomstiden i Nairobi festet hun med overklassens barn.

– Mor og far var jo så langt vekk. Så jeg dro på klubb og drakk gin og tonic fra jeg var fjorten. Det var herlig, sier hun og ler så syndefullt at en må tro henne.

Nabintu Herland sier hun savnet foreldrene. Men hun er også glad for den oppveksten hun fikk.

– Hvilken oppvekst har du gitt dine egne barn?

– Jeg har en strålende kusine som lærte meg tre prinsipper. Man skal ha god kommunikasjon med barna. Invitere dem inn i samtalen. Lytte til deres meninger. Så skal man vise varme. Kjæle og bruke superlativene. Hjelpe dem til å bli sikre og glade i seg selv. Og så må man sette grenser. Være tydelig og ikke la dem avbryte de voksnes samtaler. Da får du et dannet barn. I Frankrike kan man ha med småunger på fin restaurant. De løper ikke rundt og skriker. De sitter stille og spiser sine olivener.

– Er norske barn for uoppdragne?

– Mange foreldre markerer ikke grensene tydelig. Det stammer fra teorien om fri barneoppdragelse. Hvis man ikke setter grenser for barn så vil de utvikle seg og bli fantastiske vesener. Problemet med den teorien er at den ikke fungerer. Leggetid har vært viktig for meg. Legg barna og rydd tid til kjærligheten. Sex.

Og der var det igjen. Sex. Hanne Nabintu Herland har fått skjeve blikk fra det kristenkonservative Norge etter at hun nylig skrev i det erotiske magasinet Cupido.

–Hvorfor skrev du kronikken?

– Vi lever i et samfunn hvor sex markedsføres overalt. Vår vellykkethet måles mot hvor mye sex vi har. Men hvor mye sex har vi egentlig? 40 prosent av norske kvinner sier de sliter med lysten. Og så er det singellivet som idealiseres? Hvorfor det? Hvem har mest sex? Er det hun som kan ligge og åle seg naken og lukte på mannen sin i ektesengen, eller er det hun som går på byen hver fjortende dag for å lete etter en partner? Ensomhet i dag er å sitte foran datamaskinen og se på porno. Så jeg ville slå et slag for samlivet.

Nabintu Herland holder hendene mot hverandre og fortsetter:

– Som forventet fikk jeg kritikk fra kristent hold. Men kjære vene, det var da Vår Herre som laget sex! Som gjorde oss dyriske og glupske. Å undertrykke vårt seksuelle vesen er å se ned på Vår Herres skaperverk.

– Du har sagt at du synes det er for mange billige jenter i Norge?

–Budskapet i den seksuelle frigjøringen er at kvinnen bør ligge med alle de har lyst på. Men jeg tror det svekker kvinnens selvrespekt å gå inn på en klubb hvor de må se 17 menn de har ligget med i øynene. Vis litt stolthet, sier jeg. Plukk deg ut noen få. La en gutt få løpe litt før du gir ham hva han er ute etter.

Hanne Nabintu Herland prikker med en lang, rød negl i bordet. Hun er ikke ferdig enda.

– Jeg sier alltid det samme om menn også. Men det blir aldri med i intervjuene.

– Vi tar det med her. Tror du nordmenn kan bli litt redde for deg?

Når spørsmålet stilles ligger Hanne Nabintu Herland iført sin egen blondeneglisje på et sebraskinn utenfor en gammel prestebolig på Høvik. Hun myser mot solen.

– Nei, hvorfor skulle de det?

 

VG

One comment

  1. Det er så rart å se at det finnes noen som klarer å nyansere og ha to tanker i hode på en gang. Jeg klarer ikke finne en ting jeg kan innvende i hos deg Hanne, og jeg skulle gjerne bare for moro skyld, men dette er for gjennomtenkt og vurdert at jeg får ikke tatt deg på noe. Du er en av de viktigste stemmene vi har i dette landet i dag. Du og Margret Olin

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*


*