Home » Family » Portrettert i VG
Portrettert i VG

Portrettert i VG

Share the article

Hanne Nabintu Herland slår i alle retninger. Det har sin pris. En dag gikk hun hjem og forberedte sønnene på at hun kunne bli drept. (Foto: VG med tillatelse)

Hjernemasse. Hun så hjernemassen. Den muskuløse svarte mannen bare satt der. Rett på bakken utenfor sykehuset. Han var nok skogsarbeider eller noe slikt. Og soldat. En soldat i enda en blodig feide som raserte fødelandet til den blonde, langlemmede tolvåringen med de store fortennene. Natten før hadde hun flyktet fra internatskolen og geriljaen som var på vei dit.

– Vet du hvordan jenter blir voldtatt i Kongo?

– Ja. Jeg har lest boken din.

 

Millions watch Herland Report TV. Subscribe:

Hanne Nabintu Herland sender et blikk over bordet som viser at hun gjerne ville sagt det likevel. Med kniv sørger voldtektsmennene for at fiendens kvinner aldri får føde nye soldater.

Minnene fra hospitalet i ødemarken i Kongo er ikke helt klare. Det luktet av blod. Svette, varme kropper og skitt. Kvinnene og barna og de voksne mennene skrek. De det ikke var plass til inne lå på bakken ute.

En detalj har dog brent seg fast. Den sittende mannen. Noen ga henne en bandasje slik at hun kunne hjelpe ham. Mancheten hadde revet skallen åpen. Hun så rett inn i hodet.

– Hadde han ligget ville jeg trodd han var død. Men han satt. Det var så vemmelig at han satt. Jeg tenkte at det kunne vært meg.

Timene på hospitalet i jungelen ble et definerende øyeblikk i livet til 46-åringen. Hanne Nabintu Herland er født i Kongo, ungdom i Nairobi, voksen i Norge. Foreldrene jobbet for UNESCO, var akademikere, og store deler av barneårene bodde hun på internatskoler, langt vekk fra mor og far. Nå er hun bosatt i Bergen med mann og to nesten voksne sønner. Utdannet religionshistoriker. Lever av å være forfatter og samfunnspredikant.

– Det setter seg fast i sinnet, ikke sant. Lidelsen. Vi mennesker vil jo ikke at folk skal lide. Nå har vi ulmende etniske konflikter i Norge, og regjeringen med Arbeiderpartiet i spissen er handlingslammet. De nedsetter en komite. Det var hva Ibsen sa Fanden gjorde, det! Nedsatte en komite, for at intet skulle skje. Mitt engasjement springer nok ut fra opplevelsene fra Afrika. Vi må bevare de tolerante verdiene som gjør oss til en stabil stat.

Og der var’a i gang.

Hanne Nabintu Herland har tatt med seg sin afrikanske annerledeshet og ledet an i korstoget mot sosialistenes passivisering av folket. Mot staten som gjennomsyrer samfunnet. Omsorg som har blitt et offentlig anliggende. De pleier våre gamle, og gjennomfører voldsomme skolereformer. Eksperimentering på barn, kaller Nabintu Herland det. Staten (les Arbeiderpartiet) vil dytte innvandrere og asylsøkere inn på NAV, i stedet for ut i arbeid. Hun kritiserer det sosialistiske likhetstyranniet. Den konservative høyresiden vil spre makten, mener hun. Arbeiderpartiet samler den hos noen få, sine egne, på toppen. Hun forakter den norske selvgodheten. Norge er slettes ikke verdens beste land å bo i. Og snillhetsrasismen. Hun syns norske jenter sprer beina for lett og så konstaterer hun at kirkens mørkemenn bør tenke mer på hvor flott det er å pule. Dessuten er hun kristen.

Ja til og med tidsånden er det noe galt med.

– Og nå er jeg over på venstresiden, ikke sant? For dette er i opposisjon til ensidig vekt på penger og kapitalisme. En ekstremindividualisme der individet frakobles ansvaret i fellesskapet. Hvis individualismen blir min rett til å gjøre hva jeg vil, og jeg blåser i konsekvensene, da får vi en kulturutvikling med ensomhetstendenser. Vi utvikler oss mot en nevrotisk masturberende kultur, hvor seksuelle gleder handler om å sitte foran pc’en og onanere. Ikke sant?

Sex kommer vi tilbake til.

–I Afrika var du hvit og platinablond, men da du kom til Norge som 19-åring var du lik alle andre. Er det savnet etter å skille seg ut som gjør at du vil provosere?

– Ja, det der er altså en stor myte. Det finnes millioner av hvite i Afrika. Millioner av indere og arabere. I tillegg er den afrikanske befolkningen svært stammeorientert. Det er store indre splittelser, det er et betydelig multietnisk samfunn.

 

Hanne Nabintu Herland dukket opp i norske spalter i 2005. Da hadde hun jobbet en periode for barnevernet, med problemungdom. Mange av dem fra andre kulturer.

– Jeg sto der og sopte sprøytespisser og kokain fra institusjoner, ingen brød seg om ungdommene, ansatte hadde liten kunnskap om kulturer. Man våget heller ikke si ifra der grensesetting var nødvendig, av frykt for å bli stemplet som rasist. Det gjorde meg så forbannet.  I Norge slipper dessuten ikke-vestlige innflyttere unna med adferd som aldri hadde vært tolerert mellom hvite nordmenn. Det er rasisme, det. Å behandle folk snillere, fordi vi mener de kommer fra en underutviklet kultur. Samtidig sa ministre at integreringen gikk kjempebra. Det var da jeg begynte å skrive leserbrev.

 

 

 

 

I likhet med sebraen, som har lånt sitt mønster til jakken Nabintu Herland stiller til intervju i, stritter hun iherdig i mot alle forsøk på å bli plassert i bås. Da liker hun å påpeke at hun fordømmer bombingen av Libya.

– Det var en vilkårlig bombing som destabiliserte et helt land, og satte ekstremistene ved makten. Fullstendig ugjennomtenkt. I den saken står jeg last og brast med partiet Rødt.

Men som regel maler Nabintu Herland med farger fra den andre enden av den politiske paletten. I begynnelsen av juni presenterte hun sitt siste bokprosjekt. Redaktør og medforfatter for en samling tekster hvor blant annet Erna solberg, Siv Jensen og Hege Storhaug beskriver Norge, slik de ser det.

– Moderne konservative tanker, skryter hun. Og det er et av få stempel hun lever godt med. Hanne Nabintu Herland er konservativ.

– Den sittende regjeringen er i ferd med å reimplementere klassesamfunnet i Norge, sier hun, og avslutter setningen med den unorske, nasale tonen hun anvender for å understreke sine viktigste poenger.

–En gang var Arbeiderpartiet som Robin Hood. De kom fra folket, og ga til folket. Nå har de blitt til sheriffen av Nottingham. De stiller med rødt slips på TV og tar ansvar for sine feil ved å bli sittende!? Hva er det for noe? De samler makten og plasserer sine egne som ledere for samfunnets institusjoner. I Høyesterett. I Politidirektoratet. I forskningsinstitusjonene og overalt. I Afrika kaller vi det for korrupsjon.

– Korrupsjon?

– Ja har man noe annet ord for sånt? En viktig grunnstein i konservativismen er prinsippet om maktdeling. Nettopp fordi vi forstår at mennesket er feilbarlig.

Selv skryter regjeringen av at Norge er utpekt som verdens beste land å bo i. Vi er ekstremt oljerike og har en av verden best utbygde velferdsstater.

– Er det så rart at Arbeiderpartiet mener de har funnet en metode som fungerer?

– Det er ikke jo Arbeiderpartiet som fant opp norske verdier og tradisjoner. Det er ikke deres fortjeneste at nordmenn tradisjonelt er arbeidsomme og hederlige, småroper religionshistorikeren.

– Dessuten pøser jo oljepengene inn, uansett hvor udugelige politikere vi har. Og så må vi slutte å tro at vi lever i verdens beste land. Det er den mangelen på ydmykhet som får folk i andre land til å synes vi nordmenn er så blærete. Vi topper én kåring. Og det er FNs. Og hvem er det som bidrar med desidert mest penger per innbygger til FN?

Hun lar det retoriske spørsmålet henge mens hun skuffer innpå roastbeef.

– Er det en sammenheng mellom Norges økonomiske bidrag til FN og kåringen?

Hun beklager at hun ikke har tid til å tygge unna før hun svarer.

– Vi nordmenn er så voldsomt naive i forhold til FN. Det er en utrolig korrupsjon i det systemet. Og FNs sikkerhetsråd kontrolleres av vestlige rike stater. Slik overkjøres Kina, India, og resten av Asia, Afrika…

– Men mener du at Norge har kjøpt seg plass på toppen av listen?

– Jeg bare konstaterer at det er påfallende at vi skårer så høyt i FN,når det tross alt er mange andre kåringer der vi langt fra er vinneren.

 

 

Hanne Nabintu Herland prikker med en lang, rød negl i bordet. Hun er ikke ferdig enda.

– Jeg sier alltid det samme om menn også. Men det blir aldri med i intervjuene.

– Vi tar det med her. Tror du nordmenn kan bli litt redde for deg?

Når spørsmålet stilles ligger Hanne Nabintu Herland iført sin egen blondeneglisje på et sebraskinn utenfor en gammel prestebolig på Høvik. Hun myser mot solen.

– Nei, hvorfor skulle de det?

 

VG

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!

One comment

  1. Det er så rart å se at det finnes noen som klarer å nyansere og ha to tanker i hode på en gang. Jeg klarer ikke finne en ting jeg kan innvende i hos deg Hanne, og jeg skulle gjerne bare for moro skyld, men dette er for gjennomtenkt og vurdert at jeg får ikke tatt deg på noe. Du er en av de viktigste stemmene vi har i dette landet i dag. Du og Margret Olin

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com