Det raseorienterte norske samfunnet

I kjølvannet av årets innsamlingsaksjon til Leger Uten Grenser, har bilder av utsultede barn i Afrika igjen rullet over TV skjermene. (Foto:VG) Vi ser ut til å ha endeløse rekker med TV opptak av depriverte og fattige mennesker fra andre kulturer, og har vi ikke nok reiser vi stadig til fremmede land for å fange inn stadig ny elendighet. I land som Brasil og Kenya opplever mange dette som rasisme, for det er som regel mørkhudede mennesker vi tar bilder av. Det ser ut til at vi dyrker tanken om hvor forferdelig andre har det, og velger bevisst ut de verste områdene i andre folks storbyer til TV opptak. Et tips til utenlandske journalister kunne kanskje vært at de ikke lenger burde ta bilder av Aker Brygge, Slottet og andre vakre steder når man besøker Oslo, men heller ta seg turen til Akerselva og fotografere rusmisbrukere, barnevernsbarn og prostituerte der.

Man kunne deretter fremsette inntrykket internasjonalt at Norge kun handler om prostitusjon, ukontrollert narkohandel og et aldeles forferdelig barnevern som tar ungene fra folk for å sette dem på institusjoner der de ender opp som narkomane. (Det siste er jo faktisk snart helt sant, Norge utsettes for betydelig internasjonal kritikk for ukontrollerte forhold I barnevernet, som sammenlignes med nazisme og det som verre er.)

Poenget: hva er det med den stadige norske gleden over å internasjonalt fremstå som givende, snille nordmenn fra “verdens rikeste land” mens virkeligheten på hjemmebane er så dyster?

For Norge har de senere årene utviklet seg til å bli et knallhardt rasesamfunn der etnisk opprinnelse er et viktigere signal enn den kompetanse individet besitter. Vi er i ærlighetens navn usedvanlig raseorienterte. Årsakene er sammensatte, men man kommer ikke forbi at det var nordmenn selv som etablerte velferdsstaten og når masseinnvandringen inntraff fra 1970-tallet, er det vi som har henvist arbeidssøkende ikke-vestlige innvandrere inn i sosialkøen heller enn å gi dem respekt og sørge for at disse kom i arbeid i det nye landet. Farukh A. Chaudhry, forsker ved UiO, uttrykker det slik: ”Etableringen av sosialkontorene er på en måte den feilen man har gjort i Norge.  Slik det er nå, blir alle innvandrere introdusert for sosialkontoret før det har gått et år.”  Her ligger den skjulte, norske rasismen: Det er automatisk synd på en innflytter. Dermed videreføres den samme nedverdigende måten å betrakte “fremmede” eller “ikke-norske” på som innsamlingsaksjonene og TV opptakene fra land som Brasil og Kenya ofte reflekterer.

Eurosentrismen som ligger i at man ikke forventer det samme av en mørkhudet som det man gjør av en lyshudet, bekrefter dessuten inntrykket av at vi ikke er likeverdige. Det er altså etnisk opprinnelse som avgjør hva som forventes av en borger, her avgjøres hvorvidt man skal synes synd på et menneske eller forvente arbeidskapasitet, solidaritet og nasjonalt engasjement for å bygge opp Norge. 

I realiteten bryter denne tankegangen av kulturrelativisme og forskjellsbehandling med et av opplysningstidens viktigste idealer: Troen på likeverd. Da disse tankene først ble utformet i den amerikanske grunnloven, la man vekt på at man ønsket en likhet for loven og universelle regler uansett klasse, kjønn eller rasetilhørighet. I et land som Norge der statistikken nå viser at nærmere 800.000 lever av stønader, er det åpenbart at systemet mangler en “offside-regel”. Hva hadde skjedd dersom eksempelvis fotballen ikke begrenset spillernes tilgang på motsatt banehalvdel? Offside-ordningen setter derimot krav: Den som tråkker feil, blir effektivt stanset. En av velferdsstatens største svakheter er frykten for å stille krav. I et land som Norge burde det forlengst vært slik at man ikke kan motta offentlige ytelser uten først å ha arbeidet i landet i noen år. Det burde være et minstekrav som skaper en rettferdighet overfor landets opprinnelige borgere som selv har arbeidet i mange år og slik gjør seg fortjent til trygder av ulike slag.

Den kjente sosiologen Anthony Giddens peker på farene ved utviklingen av en underklassekultur der mange ikke-vestlige innflyttere blir avhengige av offentlige ytelser heller enn å komme i job og yte i det Nye landet. Ulike identitetskonstruksjonsteorier sier at mestring i arbeidslivet er en viktig betingelse for et positivt selvbilde. Å yte er i så måte viktigere enn å nyte.           

Det er et paradoks at landet vi elsker å hate, USA, har lyktes i langt større grad enn Europa med integrasjonspolitikken. I en nylig publisert artikkel i Time Magazine (2006), peker professor ved Boston College Bob Skerry på to mulige årsaker, han tar utgangspunkt i muslimsk integrasjon: Europa har ofte større, homogene grupper med muslimer. USA har færre, og de bor spredt geografisk mens utdannede, hardt arbeidende muslimer faller naturlig inn i det amerikanske forstadslivet. Skerry peker i tillegg på respekten for religiøs tilhørighet som viktig. I USA respekteres den troende bade for sin religiøse tro, men også for sin kulturelle annerledeshet, i land som Norge skjer det motsatte. Den tyske filosofen Jürgen Habermas sier at den europeiske rasjonalismen er unntaket til regelen: Religionens politiske betydning er økende over hele verden. Den europeiske sekularismens intoleranse overfor den troende bryter i praksis med et viktig ideal: Respekten for religionsfrihet.

USA kjennetegnes av å være et kompetanseorientert samfunn, en multikulturell smeltedigel der faglig dyktighet resulterer i høye lønninger uansett hvilken rase man tilhører og uavhengig av etnisk tilhørighet. Høyt utdannede, integrerte somaliere som ikke får jobb i Norge på grunn av hudfarge og gruppens etter hvert notoriske rykte, får det i USA. Norge er derimot blitt landet der advokater, ingeniører og fagpersonell med utenlandsk opprinnelse kjører taxi fordi det nærmest er umulig å få relevant jobb. Det burde vi skamme oss over.

I USA er det sosiale velferdsnettet magert, men arbeidsmulighetene desto større. Den som flytter dit er inneforstått med at stønadene er få. Likevel valfarter millioner av immigranter til supermakten årlig. Mange av de som fra 1970-tallet kom til Norge med lyse fremtidsutsikter, ikke ulikt immigrantene til USA, er godt utdannet, fra velstående familier i hjemlandet og tilfører verdifull kultur, språk og politisk kunnskap inn i det norske landskapet. Det ligger betydelige, ubrukte ressurser i en slik kompetanse-pool. En del har også kommet fordi ryktet har svirret om et Norge der bolig er gratis og stønader utbetales automatisk. Likevel, å hakke på etnisitet er å hakke på symptomet på den egentlige utfordringen: Det er nordmenn selv som har skapt stønadssamfunnet.

 

 

Bestselling author, Hanne Nabintu Herland new book Trump. The Battle for America

Check Also

Norsk økonomisk kollaps svært forverret av ekstreme coronatiltak. Solberg lytter ikke til råd: Scanpix, Herland Report

Corona Skandalen: Norsk økonomisk kollaps svært forverret av ekstreme coronatiltak

  Herland Report: Finansminister Jan Tore Sanner varsler nå økonomisk kollaps og katastrofe for norsk …

Erna Solberg doble roller er problematisk: CEPI World Economic Forum Davos, Herland Report

Erna Solberg doble roller er problematisk: Enten bør hun gå av fra FN-jobben eller som statsminister – Pål Steigan

  Herland Report: Erna Solberg doble roller er problematisk: Både som FN leder og nasjonalstaten …

EU law requires cookies. By continuing to use this site, you agree to this. more information

EU law requires cookies for the best browsing experience. If you continue to use this website or click "Accept", you are consenting.

Close