Den ufarlige, politisk-korrekte norske kirke uten kristne verdier?

Respekt for Europa

 

Den verdenskjente tyske filosofen Jürgen Habermas har i sitt ambisiøse arbeid med å etablere grunnlaget for kommunikativ rasjonalitet, studert metoder som viser at normative spørsmål, altså spørsmål som omhandler hva mennesket bør gjøre, kan avgjøres på en rasjonell måte.

I likhet med en rekke moderne moralfilosofer har han med økende bekymring betraktet tendensen til at solidaritet svekkes i liberale samfunn der et ensidig fokus på individets rettigheter har ført til et betydelig moralsk forfall.

Når det normative hensynet til andre reduseres og staten blir alles mor, gis egoismen en råderett som svekker selve fundamentet for samfunnssolidaritet.

Der omsorg i tiltagende grad oppfattes som statsinstitusjonenes ansvar, fristilles individet til å hengi seg til dyrkingen av egne rettigheter, uavhengig av kravet om plikter.

I jakten på et verdifundament som evner å tilstrekkelig motivere individet til solidaritet, har neo-marxisten Habermas som kjent foretatt en filosofisk totalomveltning i synet på den før-moderne europeiske kulturens etiske grunnlag.

Han påpeker i Sekulariseringens dialektikk at den tradisjonelle etikken og dens religiøse fundament med de ti bud i spissen har en helt unik evne til å motivere mennesker til empati og gode handlinger.

Hans konklusjon er at Europa kan trenge å hente moralsk styrke fra sitt historiske opphav og gjeninnføre respekten for enkelte av de tradisjonelle normene for å demme opp imot den pågående tendensen til at solidaritet svekkes i samfunn der vekten ensidig legges på materiell og teknologisk fremgang.

Det kan være en betydelig feil å fjerne denne identitetsforankrende fellesnevneren for europeiske røtter.

Den dramatiske endringen hos Habermas, som blant annet kom til uttrykk i talen han holdt da han var i Bergen for å motta Holberg-prisen i 2005, har overrasket for ikke å si forbløffet vitenskapelige miljøer til de grader at man nærmest ikke snakker om det.

Årsaken er forståelig. Norge har i flere tiår vært under solid påvirkning fra en kulturradikalisme som ensidig har fremmet fiendtlighet overfor tradisjonell etikk. Venstresidens opprinnelige drøm var å rive ned borgerskapets tradisjonelle autoriteter.

Man antok at en klasseløs sekulær folkemakt automatisk ville føre til et bedre samfunn der minoriteter ikke ble marginalisert eller latterliggjort.

I farten kom man i skade for ikke å skille mellom hvilke tradisjonelle verdier som var verdt å ta vare på og hvilke som trengte reform. Dermed har man gjennomført en totalreform av alt.

Ikke minst kan 68’er filosofen Jacques Derrida klandres for å ha bedrevet en filosofi som har virket ødeleggende på den europeiske kulturens etiske idealer.

Som multikulturalismens far er han antagelig den filosof som i moderne tid har lyktes best i å angripe den europeiske sivilisasjonens verdigrunnlag, slik at hele kulturen står svekket tilbake.

Derridas dekonstruksjonisme har lenge vært anklaget for å være bærer av et nihilistisk element som legitimerer individets rett til å handle i samsvar med egne interesser på bekostning av andre.

Når venstrefilosofers jakt på undertrykkende forhold går så langt at løsningen blir at enhver autoritet må fjernes, åpner filosofien for en samfunnsutvikling som glir over i en selvutslettende anarkistisk tilstand.

Habermas utdyper grunnlaget for sin uenighet med Derrida i Europe. The faltering project.

Et samfunn preget av moderne mangfold og pluralisme trenger slett ikke å innebære at stolthet over egne nasjonale verdier strupes.

I The Study of Religion påpeker en av vår samtids mest betydningsfulle sosiologer, Peter Berger at mangfold og pluralisme ikke nødvendigvis innebærer en motsetning mellom det å fastholde sin egen kulturelle forankring og samtidig respektere andres tro, det være seg muslimer, hinduister eller andre livssynsminoriteter.

Ikke minst den etniske smeltedigelen USA viser dette, sier Berger. Der er det full religionsfrihet med høy respekt for alle troende, men likevel utgjør sentrale vestlige og protestantiske verdier fundamentet for den amerikanske kultur.

Angsten for grensesetting er følgelig blitt nåtidens altoverskyggende mantra.

Nedbyggingen av samfunnsautoriteter gjelder ikke minst på det moralske området, der ensidig vekt på seksuell frigjøring går så langt at familiens eksistensgrunnlag er truet. 68’ernes opprør mot det tradisjonelle har strippet myndighetspersoner for deres oppdragende evne, det være seg lærer, prest eller lensmann.

For hvem har myndighet til å rettlede og irettesette unge mennesker i dag?

I klasserommet mangler lærerne autoritet til å ta i tu med ufordragelig frekke ungdommer og politiet står handlingslammet og ubevæpnet i møtet med grov kriminalitet.

Habermas etterlyser derfor en ny metodisk tenkning som tar det liberale sekulære samfunn et skritt videre i møte med betydelige sosiale utfordringer.

Den moderne bevisstheten bør komme til uttrykk i en ny type, mer vidsynt refleksjon som ikke utelukker den tradisjonelle religiøse etikkens relevante og grensesettende bidrag

. Denne måten å tenke på vil fortsatt trekke opp et skille mellom tro og viten, men likevel avvise den smale vitenskapsbaserte forståelsen av fornuft som mangler respekt for religiøse doktriner.

Tradisjonell vitenskap er en slags naturalistisk posisjon som nedvurderer alle kategorier viten som ikke er basert på empirisk data, naturlover og årsaksforklaringer.

Habermas påpeker at en svakhet ved denne måten å betrakte verden på er at moralske og juridiske påstander ringeaktes, og det i like stor grad som religiøse uttalelser.

Denne ensidige vekten på teknisk vitenskap gjør det vanskelig for oss å forstå menneskesinnets kompleksitet, mener han.

Ikke minst trengs en mer praktisk forståelse av hva det vil si å være individer med ansvar for egne handlinger.

Habermas antyder at en slik forståelse er vanskelig å finne dersom man bare lener seg på tradisjonell vitenskap. Dette tas opp i Between naturalism and religion der Habermas støtter filosof Georg W. Hegels tese om at verdensreligionene på ingen måte må betegnes som arkaiske, men at de hører hjemme i rasjonalitetens historie.

I prosessen for å høyne respekten for troende borgeres betraktninger, sier Habermas at statens verdslige karakter er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for at borgerne skal ha reell religionsfrihet.

Det er naivt å tro at en sekularisert autoritet automatisk vil være godvillig innstilt til troende menneskers rettigheter, under den antagelsen at slike minoriteter alltid vil bli respektert.

Habermas går langt. Han mener at religiøse borgere bør kunne uttrykke og rettferdiggjøre sine overbevisninger offentlig i et religiøst språk, fordi andre borgere kan lære noe normativt av disse uttalelsene.  Samfunnet kunne ellers bli avskåret fra viktige ressurser for menings- og identitetsdannelse.

Det er i dag behov for en ny forankring i egne kulturelle og religiøse tradisjoner i Europa.

Kulturen trenger å tilføres et nødvendig identitetsforankrende element i en stadig mer pluralistisk samtid. Løsningen er en ny type tenkning som opprettholder samfunnets sekulær-liberale karakter, men implementerer respekten for den europeiske etikkens evne til å motivere mennesket til solidaritet og empati.

 

Klassekampen 3.3.10

VIKING TV series with Herland Report on YouTube

Check Also

Massive US Crime Rates: Herland Report

Massive US Crime Rates: Robberies in Democrat run Minneapolis up 116 % in 2020

  Herland Report:  In Minneapolis, where George Floyd died, the Democrats leadership has chosen to …

Hagia Sophia, Istanbul Jesus Christ golden mosaic, Herland Report

Marxists demonize The Bible Viewpoint to hide Western values and Greatness

  Herland Report: The Bible Viewpoint: In the West, two very different world views now …

EU law requires cookies. By continuing to use this site, you agree to this. more information

EU law requires cookies for the best browsing experience. If you continue to use this website or click "Accept", you are consenting.

Close