Den ufarlige, politisk-korrekte norske kirke uten kristne verdier?

Nei til kvinnekamp, Hanne Nabintu Herland

 

Debatten som har gått i kjølvannet av enkelte uttalelser jeg kom med under et foredrag i Trondheim KrF 9. juni har synliggjort det konstante behovet for kritisk tenkning.

Etterkrigstidens venstresidefokus var nettopp å stille kritiske spørsmål til makthavere og avdekke undertrykkende symbolsystemer.

Spennede filosofer slik som Herbert Marcuse og Theodore Adorno søkte å avsløre samtidens hellige kuer og spidde handlingslammende politisk korrekthet for å komme sementert oppresjonsmakt til livs.

Venstresidens tenkere hadde rett i at borgerskapets maktstruktur trengte en oppmyking.

Det kulturrevolusjonære 1960 tallet tok det derimot for gitt at opprøret mot borgerskapets idealer burde omfatte alt fra tradisjonelle verdier til kulturelle røtter.

Alle minner om gamle Europa skulle fjernes i den marxistiske sosialismens navn.

Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer nyanserte i Truth and method denne ensidigheten og sa at negative holdninger til tradisjoner, regler og autoritet innebærer en naiv tilnærmelse fordi autoritet også utgjør en konstruktiv samfunnskraft.

Tradisjon kan representere fornuftige verdier som er verdt å ta vare på.

I den sammenheng kan man spørre:

kan hevde at kvinner aldri har hatt det bedre enn i dag? Hvorfor er reaksjonen så dramatisk når en enkeltstående religionshistoriker påstår at det før-kulturradikale kvinnesynet også har enkelte positive sider?

Klassekampen uttrykte 16. juni historiker Sanna Sarromaas kommentar om at enkelte av mine uttalelser er som hentet fra en av 1950 tallets samlivsspalter.

Det er mulig. Hvorvidt alt var verre før, implisitt at 50 tallet var begredelig til sammenligning med 2009, forblir et åpent spørsmål.

Den evolusjonistiske troen på at historien innebærer en jevn vekst mot et stadig høyere nivå i innsikt er tankegods som flere burde stille spørsmålstegn ved.

At Norge i 2009 skulle representere det ypperste av hva historien har kunnet frembringe, fremstår for meg som en pussig selvforherligende tanke.

Jan Inge Sørebø påpeker i Frels Christendommen fra Staten at 1800talls filosofen Georg W. Hegel representerte en slik holdning.

Han anså kristendommen som gammeldags og filosofi (av det slaget han selv bedrev) som høyest på åndshistoriens utviklingsstige. I dag er det åpenbart at både snusfornuftige ateister og humanister tok feil da de forfektet religionenes snarlige død i moderne sekulære samfunn.

Dagens utfordring er at feminismens opprinnelig konstruktive fokus på stemmerett, likeverd og avsentimentalisering av kvinnen er iferd med å bli trukket for langt.

Dagens feminister har skyhøye krav til mannen men tidvis påfallende få til sin egen adferd. Det kritiske spørsmålet om grenseverdien for den aggressive likestillingskampen rører ved et underkommunisert kompleks i den mannlige delen av befolkningen.

Femininiseringen av mannen og maskuliniseringen av kvinnen er iferd med å forringe dynamikken mellom kjønnene, ikke minst på det seksuelle plan.

Likestilling er blitt ensbetydende med en aggressiv kamp mot mannen.

Liker man å lage et godt måltid mat for å glede en mann blir man betegnet som gammeldags. Å prioritere tid til parforholdets seksualitet gjennom å vektlegge å tilfredsstille mannen seksuellt, anses som nedverdigende.

En historisk gjennomgang av kampen for kvinners rettigheter viser at frem til et visst punkt bidro feminismen konstruktivt.

Mitt hovedpoeng var at etter tredve år med knallharde likestillingskrav, er det på tide å vende kortbunken og rette enkelte kritiske spørsmål også til kvinnen.

Hun er åpenbart ikke er fullt så svak som hun selv vil ha det til. For det er ikke gitt at maktforholdet mellom kjønnene er statisk.

Kvinnen er ikke nødvendigvis undertrykt i dag selv om hun var det for hundre år siden. Idag sitter hun på sin feministiske topp og ser ned på ham.

Som del av det kulturradikale prosjekt har feminismen kjempet for å nedbygge mannens autoritet, men den nitidige hakkingen på svakheter ved det maskuline har etter hvert blitt for ensidig.

Selvsagt er det mange egoistiske menn som misbruker sin partner, noe man har hørt om i årevis. Likevel, når kjønnskampen går for langt blir idealet å indoktrinere menn til å overidealisere myke kvinnelige egenskaper og underordne seg disse i jakten på harmoniske samliv.

Den tyske forfatteren Dietrich Schwanitz påpeker at den kulturradikale feminismebevegelsen på 1960 tallet tok kampen ett hakk videre.

Nå gikk man ikke bare inn for kvinnenes politiske og sosiale likestilling, men også for en revidering av de kulturelle symbolsystemene og av holdningene som var preget av disse.

Ved å angripe språkets kategoriseringssystemer, vanetenkning og verdier skulle man det patriarkalske preg til livs. Her skjøt likestillingskampen seg selv i benet.

å trekke kampen mot mannen et skritt til, falt kvinnen for fristelsen å diskriminere særtrekkene ved sitt eget kjønn.

Fra nå av ble det ansett som nedverdigende å være feminin, kle seg pent og ta seg ut. Man fnøs av kvinner som gikk med høye hæler.

Det gjaldt å ikke gi mannen noe pent å se på, som kjent er han fascinert av det visuelle. Slik skulle han presses fra kjønnsmakt og kvinnen overta tronen.

Forsøket på å strippe språket for de såkalt nedverdigende kvinnekarateristikkene slik som femininitet, skjønnhet og omsorgsrollen i hjemmet, fratok dermed kvinnen stoltheten over flere av hennes særtrekk.

Det kulturradikale likestillingsidealets evige aggresjon har dermed utilsiktet medvirket til en kvinnefientlig utvikling.

 Kravet om at hun skal bli lik mannen har gjort henne til dobbeltarbeidende både ute og hjemme.

Hvor er hennes fritid? På 1950 tallet kunne hun i det minste legge beina på bordet og lese en avis. Hun mistet ikke samfunnets respekt av den grunn.

I dag har hun liten tid til seg selv, begrenset tid til mann, barn eller gamle foreldre.

Konsekvensen er haltende ekteskap, overarbeidede kvinner og misfornøyde menn. Det har gått så langt at kvinnen nærmest er forurettet over at det er hun som må føde barna.

Også barselspermisjon skal nå presses på mannen i atter et forsøk på å femininisere ham. Dekonstruksjonismens far Jaques Derrida lanserte teorien om at undertrykkende maktstrukturer går i par: mann/kvinne, stor/liten.

Det avgjørende var å nedrive makten til den dominerende part, i dette tilfellet mannen. Men hvem som undertrykkes er en relativ størrelse.

Er dagens kvinne undertrykket eller en undertrykker? Enhver generasjon har sine hellige kuer som det tidvis er nødvendig å pirke borti.

Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen påpeker 29. juni behovet for å avmystifisere mannens seksualitet i en tid der menn er fanget i et taushetens rom.

Man har ikke tenkt så mye på mannens rolle i den seksuelle kvinnefrigjøringen der det har handlet om å frigjøre seg fra patriarkalske systemer. Han har et poeng. Idylliseringen av kvinnen og negativiseringen av mannen innebærer et svart/hvitt fokus ingen er tjent med.   

De biologiske forskjellene mellom mann og kvinne er dessuten umulig å skjule, selv for statsfinansierte politisk-korrekte kjønnsforskere.

Selvsagt er det utelukkende feminint å føde barn. Må det virkelig i akademias kverrulerende debatter om kultur versus natur, være nødvendig å minne om at det er biologisk determinert at mannen ikke ammer barnet?

At det er mannen som insaminerer kvinnen og ikke omvendt?

At menn bryr seg om sine barn og ønsker å tilbringe tid med dem er dessuten ikke noe kvinnefrigjøringen har lært dem. Det har menn gjort fra tidenes morgen.

Kjønnsforsknings syn på kjønn som sosialt konstruert og dermed stadig i verdirelativistisk forandring, innebærer en propagandapreget og sementert thought control-tenkning som definitivt bør utfordres.

Evolusjonspsykolog Leif E. Ottesen Kennair treffer spikeren på hodet i Klassekampen 2.7. da han sier: ”Å påstå at noe er universelt menneskelig er vanskelig i et kulturrelativt samfunn.”

En lang rekke feminister ser også ut til å være eurosentrisk sjokkert over at det faktisk er positive sider ved thailandske og russiske kvinner, – og at det faktisk går an for nordmenn å gifte seg med disse og ha et godt ekteskap.

Tall fra SSB viser den dramatiske økningen av kvinner fra Russland, Thailand, Polen og Filipinene som kom til Norge som resultat av familieetablering.

Dette gir indikasjon på at globaliseringens nyåpnede rom gir norske menn valgmuligheter som før var begrenset.

At en så høy andel norske men velger utenlandske kvinner, bør gjøre feminister spørrende.

Det er da besynderlig at det oppstår nærmest nasjonale raseriopprør blant norske feminister bare en enkeltstående religionshistoriker fremmer tanken om at “tjenestevillighet og godhet” bør være en ingrediens i parforholdet. Er man virkelig så intenst imot å gjøre noe godt mot mannen?

Hvorfor er det så fryktelig å tenke tanken om at et partnerskap handler om å ta og gi?

Hvordan havnet vi i slike kjønns-skyttergraver og er det rart skilsmisseratene er høye dersom innstillingen til men er så til de grader fiendtlig?

Hvorfor anses det av feminister som nedverdigende for en kvinne å gjøre noe ekstra for partneren, han som hun elsker? Er ikke gjensidig godhet nettopp en forutsetning for et vellykket forhold?

Og er ikke tjenestevillighet mellom de to partene nettopp en forutsetning for at parforholdet skal lykkes? Eller mener norske feminister at det kun er mannen som skal være tjenestevillig, mens hun skal herske over ham og kun være en mottaker, ikke en giver?

Her er mange ubesvarte spørsmål.

 Det er på tide å gi opp den aggressive kvinnekampen og legge en større vekt på vennskap og godhet mellom kjønnene.

Begynner vi ikke snart med det, vil det aldri bli fred I parforholdene. La oss rose hverandre, og bygge hverandre opp istedenfor å rive hverandre ned I en hissig kjønnskrig.

Professor emeritus Sigurd Skirbekk ved UiO har i en årrekke henvist til internasjonale undersøkelser som bekrefter de genetiske forskjeller mellom mann og kvinne.

Det er på høy tid å gjeninnføre respekten for kvinnekjønnets annerledeshet og hvilken gjennomgripende kraft som ligger i hennes femininitet. La kvinner bli stolte over å være kvinner og trygge nok til å legge fra seg øksa og ta frem den kvinnelige godhet.

 

Klassekampen 3.7.09

Bestselling author Hanne Nabintu Herland LINK to new book New Left Tyranny Amazon

Check Also

Faktisk.no Kristoffer Egeberg leverer pinlig lavmål, det blir nesten komedie, Pål Steigan saken

Faktisk.no leverer pinlig lavmål, dette blir nesten komedie, Pål Steigan saken

  Herland Report: Hos redaktør Kristoffer Egeberg, Faktisk.no kan det virke som om det gjelder …

Influenza as Electro Magnetic Illness: How is 5G impacting humans? Einar Flydal, Herland Report.

Influenza as Electro Magnetic Illness: How is 5G impacting humans?

  Herland Report: Einar Flydal: The work medical doctor and geneticist Valeriy Zaporozhan and biophysicist, …

EU law requires cookies. By continuing to use this site, you agree to this. more information

EU law requires cookies for the best browsing experience. If you continue to use this website or click "Accept", you are consenting.

Close