Home » Current Affairs » Biskopenes uutholdelige feighet
Biskopenes uutholdelige feighet

Biskopenes uutholdelige feighet

Share the article

I en tid som er preget av en grenseløs individualisme, der mennesker mener seg berettiget til en egoistisk selvrealisering og en nytelsesorientert livsstil, blir Kirkens rettledende evne desto viktigere i samfunnsdebatten. Nettopp fordi politikkens mål er moralsk av natur, blir tydelig rettledende tale fra kirkelederes side særdeles viktig. (Foto: Dagbladet) Kirken hovedoppgave er å bry seg om menneskene som lever i dens samtid. Den plikter å stille opp til forsvar mot samfunnsødeleggende trender og ideologier. I dag holder Kirkens ledere derimot uutholdelig kjeft. Hva er årsaken til denne bemerkelsesverdig politisk korrekte stillhet i et samfunn som er gjennomsyret av hedonisme og sosial uro? Hvor er biskopenes tydelige tale? Hvorfor skjuler de seg så uutholdelig politisk korrekt i skyggen av privilegier gitt dem av landets mer eller mindre ateistiske politiske eliter?

Som myndighet i samfunnet har det lenge vært kjent at Kirken utgjør en utfordring for verdiliberale krefter. Å søke kontroll over Kirken, med den hensikt å styre den bort fra tradisjonell kristendom, har vist seg å være et vellykket politisk virkemiddel i etterkrigstiden. Kirkens ledere har ikke vært våkne i denne prosessen. Stipendiat og teolog Eskil Skjeldal sier i en kronikk i Morgenbladet februar 2008 at man over lengre tid har latt seg presse til å følge den statspålagte inkluderingsideologien som innebærer at det kristne budskapet reduseres til en humanistisk folkekult heller enn å representere tydelig kristendom. Man har tiet.

Så hvorfor bør Kirken tale? Forhenværende statsminister Kåre Willoch holdt en tale i Kirkeakademiet i Bergen i 1987 som var så glitrende at den definitivt tåler å bli sitert. Willoch sier at Kirken plikter å engasjere seg i politiske spørsmål, når den kan uttale seg med grunnlag i Den Hellige Skrift. Teologiprofessor Carl Fr. Wisløff påpekte i den forbindelse at kirkelige instanser ikke har myndighet til å si annet enn det som Guds ord sier. Det gjelder biskoper og det gjelder et kirkemøte. Uttaler noen seg på Kirkens vegne, så må han også kunne bevise at han taler som Guds ord taler. Kan ikke uttalelser belegges ut fra Skriften, er det bare menneskelige meninger som målbæres. Det er ille om slike meninger påberoper seg Kirkens myndighet.

Den pågående trenden blant enkelte kirkeledere til å bruke Kirken som plattform for å vinne politisk innflytelse utover det område der Kirkens lære gir veiledning, kan få alvorlige skadevirkninger for Kirken selv. Slik opptreden av enkelte kirkeledere kan skape samvittighetskonflikt hos dem som føler at de politiske standpunkter som deres åndelige ledere har er uriktige, uten å være klar over at ledere som uttrykker egne personlige meninger ikke opptrer med kirkelig autoritet i det tilfellet det gjelder. Slik opptreden vil i lengden svekke Kirkens autoritet i de saker hvor Skriften gir klar veiledning.

Avisen Dagen kommenterte Willoch-debatten på lederplass i november samme år: ”Vi har over lang tid sett en tendens til at visse kirkelige organer og biskoper uttaler seg mer og mer om det som Skriften ikke sier noe om. Parallelt synes trenden å være at en uttaler seg mindre og mindre om det som Skriften sier noe om. Derfor vil vi gjerne støtte Kåre Willoch i hans prinsipielle hovedanliggende.” Uberettiget bruk av kirkelig autoritet for å profilere personlige politiske ståsted har vært en tendens som dagens biskoper dessverre har videreutviklet. En kort gjennomgang av dagens politiserte biskopers aksjonssaker, viser at man profilerer seg forutsigbart politisk korrekt i saker slik som asylpolitikk, oljeboring i Lofoten, klima- og miljøspørsmål. At biskoper påstår at en innstramming i asylpolitikken går imot den kristne lære, eller at Gud er motstander av oljeutvinning i nordområdene, er eksempler på høyst uberettiget bruk av kirkelig autoritet for å profilere personlig politiske ståsted.

Denne type sammenblanding av roller er blitt Kirkens varemerke. Det er et påfallende fravær av tydelighet i dogmatiske spørsmål der Den Hellige Skrift er klar. Det kan se ut som man av frykt for å bli upopulære og miste privilegier, heller adlyder sine mer eller mindre ateistiske arbeidsgivere i staten. Verdiforvirrede utspill profileres i politiske saker som overhodet ikke berører troens grunnvoll. Stipendiat og teolog Eskil Skjeldal betegner i en artikkel i Klassekampen i desember 2009 den opprinnelige oldkirken som livsfarlig. Det var overhodet ingenting ved oldkirken som var åpent og inkluderende. Kristentroen er ikke en koselig livstolkning som man kan bruke i tide og utide, men radikal etterfølgelse av Jesus. Å være en kristen er å leve etter Guds krav, påpeker Skjeldal. En såkalt åpen og inkluderende gudstjeneste kan ikke ende opp som noe annet enn å bli en utydelig kirke som i hele sin inkluderingsiver blir livsfjern og uaktuell.  Mangelen på åndelig autoritet blir dermed pinlig synlig i dagens norske kirkelandskap. Kirkelederes uutholdelige ansvarsfraskrivelse som moralsk autoritet i samfunnet er et alvorlig svik mot budet om solidaritet og nestekjærlighet.

 

Dagen 6.3.2010

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!


Share the article

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com