Home » Current Affairs » En ytringsfrihet uten ansvar leder til anarki – Hanne Nabintu Herland, Herland Report
Follow Herland Report TV Hanne Nabintu

En ytringsfrihet uten ansvar leder til anarki – Hanne Nabintu Herland, Herland Report

Like and Share!

Ytringsfrihet hylles ofte som en klassisk, vestlig verdi. Men hvilken form for “ytringsfrihet” er det snakk om? Retten til å si alt det stygge man vil til andre? Retten til å være frekk, lyve, fremsette udokumenterte rykter?   

Rundt 1950 befant vi oss midt i opptakten til marxistiske kulturrevolusjonen der man nettopp gjorde opprør mot den borgerlige plikt og ansvarstenkning. Poenget er at menneskerett henger sammen med menneskeplikt. Derav det gamle ordtaket: «Gjør din plikt, krev din rett.»

Plikt og rett er to sider av samme mynt, men pliktene snakkes det lite om nå til dags. FN-charteret forteller i elegante og utdypende ordelag om rettigheter, men påfallende lite om individets forpliktelser, skriver Hanne Herland i avisen Dagen. (Photo: HuffPost)

Les også: “Rule Britannia!” den glitrende, britiske filosofen Edmund Burke, Hanne Nabintu Herland, Herland Report.

 

Millions watch Herland Report TV. Subscribe:

 

På 1500-tallet, da «ytringsfrihet» først ble brukt som moderne begrep, ble det innført som prinsipp i det britiske underhuset for å sikre at talerne ikke ble avbrutt midt i et politisk innlegg.

Det skulle ikke være slik at hvem som helst hadde rett til å si hva som helst til hvem som helst uten tanke på folkeskikk og dannelse. Talerne skulle få lov til å føre sitt argument uten å bli avbrutt.

Et historisk tilbakeblikk på ytringsfrihetens betydning tar oss dernest til 1949 da FN vedtok Menneskerettserklæringen som fastslår alle menneskers rett til å hevde sine meninger. Det er først her, i artikkel 19, vi finner «ytringsfrihet» omtalt som en menneskerett:

«Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.»

FN-erklæringen sier imidlertid lite om ytringsfrihetens grenser eller de rammene av alminnelig høflighet og dannelse som bør prege rasjonelle, saklige debatter. Det viser erklæringens svakhet. Den er et halvveis produkt, som bærer preg av mangel på respekt for det normative element, tidstypisk for epoken.

Rundt 1950 befant vi oss midt i opptakten til marxistiske kulturrevolusjonen der man nettopp gjorde opprør mot den borgerlige plikt og ansvarstenkning. Poenget er at menneskerett henger sammen med menneskeplikt. Derav det gamle ordtaket: «Gjør din plikt, krev din rett.»

Plikt og rett er to sider av samme mynt, men pliktene snakkes det lite om nå til dags. FN-charteret forteller i elegante og utdypende ordelag om rettigheter, men påfallende lite om individets forpliktelser.

Dette er en betydelig svakhet ved den moderne versjonen av menneskerettighetstanken. En rettighetskultur som fjerner kravet om ansvarlighet, vil ende opp med å forsvare lovbryteren, mens den lovlydige, moralske borger ikke gis forrang. Essensen i verdirelativismen at alt jo like mye verdt, samme hvilken moral som praktiseres.

Enkeltmenneskets rett til fritt å ytre sine meninger ble fastslått i FNs ordelag, men ikke de plikter og hensyn som må følge med. Ytringsfrihetens grenser ble ikke definert.

Grensesetting generelt ble ikke diskutert: Høflighet, dannelse og respekt for andres rett til å se verden på sin måte. Ytringsfriheten er et ideal som må ha sin plass innenfor moralske og etiske grenser.

Hvis disse begrensingene ikke blir klart definert, kan «ytringsfriheten» virke mot sin hensikt og bli et redskap for undertrykkelse som lett kan legitimere kaos og omgjøre demokratiet til et pøbelvelde – det de gamle grekere kalte et oklokrati.

Fra “the Women’s March” da Trump ble president, der Madonna blant annet ytret at hun håpet at noen ville “bombe Det Hvite Hus”.

Alexis de Tocqueville uttrykker i Democracy in America sin bekymring for hvor lett et demokrati kan bli en totalitær stat. Hvis demokratiet utvikler seg til et majoritetens eller mobbens tyranni, er det ingenting som skiller det fra et totalitært diktatur.

Den moderne – vår tids – definisjon av ytringsfrihet tilkjennegir dermed retten til å sjikanere hvem man vil, som om dette var en «vestlig verdi». Men det har aldri vært en historisk, vestlig verdi å bruke frekkhet og mangel på respekt til å undertrykke andres rett til forskjellighet. Hensikten med ytringsfriheten – jamfør eksempelet med det britiske underhuset – var derimot å opprettholde meningsmangfoldet.

Dagens praksis og angst for grensesetting er eksempler på det ekstremliberale samfunnets verdigrunnlag: verdirelativismen. Det gjenstår bare ett tabu i vår tid: Det å sette tydelige grenser for hvilken adferd som er ønskelig og hvilke som er destruktiv for fellesskapet.

Den historiske europeiske kulturen hadde meget tydelige idealer. Noen eksempler på tradisjonelle verdier kan være vekten på personlig ansvar for eget liv, hardt arbeid, dyder som takknemlighet, ærlighet, de ti buds etikk, å være pliktorientert, å anse familien som samholdsbyggende samfunnspilar.

Sentralt sto også å verdsette kvinnen, et sterkt forsvar av landet, respekt for det maskuline, å vise ydmykhet og mangel på selvhevdelse, samt respekten for andres rett til å tenke annerledes og respekten for nasjonal suverenitet. Dette er klassiske konservative verdier, som er godt utdypet av konservatismens far, Edmund Burke.

Sosialetisk sto kristendommens vekt på de ti bud sterkt: Du skal ikke lyve, du skal ikke stjele. Disse tydelige «budene» er opphevet i det verdiliberale samfunn, i troen på at det gode i mennesket verken trenger en gud eller samfunnsbestemt moralitet.

Den moderne konservatismens far, Edmund Burke, brukte mye av sin tid på å snakke om hvor viktig det er at Europa beholder sine moralske, filosofiske og politiske tradisjoner, nettopp de som gjorde Europa til en stor sivilisasjon: Individets frihet, muligheter for alle, viktigheten av likeverd, lov og orden og et fokus på den protestantiske arbeidsetikken – fundamentet for at en velferdsstat skal kunne fungere. Englands konservative-bevegelse på 1700-tallet hevdet at et samfunn må holde fast ved lover og orden, og ikke være for raske til å gi etter for kravet om revolusjon. De pekte på behovet for moderate reformer, om man ville unngå det anarkiet som nå herjet i Frankrike.

Herbert Marcuse, en av de viktigste intellektuelle inspiratorene bak 1960-tallets studentopprør, snakket om behovet for å «avgrense friheten» på en slik måte at meningsmotstandere slutter å stille kritiske spørsmål.

I A critique of pure tolerance, skriver han om behovet for å begrense ytringsfriheten for å fremme venstresidens samfunnsmål.  Det ble meget tydelig definert at de «undertrykkende ideer» som skulle bekjempes var borgerskapet, de kristne og de såkalt konservative. Disse gruppene ble «fienden» som skulle angripes.

Under ytringsfrihetens faner, kjempet man i praksis for å avslutte meningsmangfoldet. Så hvilken ytringsfrihet kjemper vi for? Den opprinnelig borgerlige eller den nåværende kulturradikale?

THOUSANDS SUBSCRIBE TO OUR WEEKLY NEWSLETTER. Follow the trend and be one of them:


Like and Share!
The Culture War Hanne Nabintu Herland banner

Check Also

CNN Jeff Zucker bias Trump Herland Report

#DemonizingTrump: CNN JeffZucker runs CNN like Political Campaign #ProjectVeritas

Like and Share!Herland Report: Trump now considers lawsuit Against CNN after Project Veritas exposes a massive …

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com

EU law requires cookies. By continuing to use this site, you agree to this. more information

EU law requires cookies for the best browsing experience. If you continue to use this website or click "Accept", you are consenting.

Close