Home » Current Affairs » Fremtidsprognoser: Synd på innvandrere?
Fremtidsprognoser: Synd på innvandrere?

Fremtidsprognoser: Synd på innvandrere?

Share the article

Etniske nordmenn kan bli en minoritet i eget land ved utgangen av dette århundre. I dag er det 450.000 innvandrere i Norge. Statistisk Sentralbyrås høyalternativ tilsier at det totale antallet innvandrere i 2060 kan komme opp imot 2 millioner. Hvordan vil integreringen med nye muslimer i det norske samfunnet være i 2060? 

Fremtidsprognoser dramatiserer og skaper ofte frykt. De kan også gjenspeile en uønsket virkelighet som samfunnet kan gjøre noe med i dag for å unngå i fremtiden. Islam har til alle tider vært en misjonerende og ekspanderende religion. Det er liten grunn til å tro at dette vil endres med det første. Norges utfordring er derimot ikke selve innvandringen som uansett er en del av en global tendens de fleste land preges av. Dubai har 80 % innvandring som ikke utgjør en nevneverdig kostnad.

Norge er dessuten selv en konsekvens av tidligere migrasjonsbølger. Spørsmålet som avgjør hvilket fremtidsscenario landet vårt vil farges av er hvorvidt ny innflytting vil bli utnyttet som verdifull ressurs eller bli en kvelende kostnad. En ting er sikkert: hittil har den norske velferdsmodellen stakkarsliggjort og passivisert ikke vestlige innflyttere gjennom å gi dem stønader heller enn å fremsette knallharde arbeidskrav.

Flere tendenser peker i retning av at islam vil styrkes i årene fremover. Mens Norge skilte kirke og stat og nedtonet tradisjonell moral som samfunnslim, har islam gjort det motsatte og representerer en konservativ tenkemåte der familieverdier står sentralt. Vesten har valgt å sekularisere og rendyrke materialismen med den følge at man har distansert seg fra egne kulturelle røtter.

Filosofen André Glucksmann mener at det som egentlig svekker Europa er dens egne moralske splittelse: mellom de som ønsker å beholde gamle europeiske verdier og de som søker å endre samfunnet i liberalhedonistisk retning. Europa fremstår dermed defensivt verdiforvirret med uklare samfunnsidealer, mens islam offensivt fastholder sine. Det er for lengst en klar tendens at vasne kristne stort sett låser seg inn i sine bedehus, fraskriver seg samfunnsansvar av frykt for motstand, mens muslimer uredd preger offentlig debatt med krav om respekt for religiøs moral og etikk.

I den grad dette vil vedvare, vil islam påvirke norsk samfunnsliv tilsvarende sterkt. Det er ikke flere enn 70.000 muslimer i Norge i 2007, dvs. under 2 % av befolkningen ifølge tall fra SSB. Sett i lys av kirkens 3.5 millioner er det prosentvis betydelig hvor aktive muslimer er i opinionsdanningen for samfunnets konservative verdier. Allerede i 2008 godkjente England egne muslimske domstoler som skal dømme i sivilrettslige saker og her idømmes langt strengere straffer for eksempelvis utroskap. Slik åpnes det således for at flere rettssystemer fungerer parallelt.

Et fremtidsscenario som følger denne utviklingen, peker tydelig i retning av et langt sterkere islam i Europa. Ifølge en undersøkelse for BBC er dessuten grupper som Al-Qaida hittil på ingen måte svekket av USAs terroroffensiv, men fremstår mer samkjørt enn noen gang. Newsweeks Fareed Zakaria påpeker at Vestens moralske nedgangstid medfører oppgang for andre kulturer, eksempelvis den kinesiske og den islamske. Informasjonsleder Hege Storhaug i Human Rights Services påpeker at en by som Oslo vil ha en overvekt av ikke-vestlige innflyttere innen 2029. Sannsynligvis har hun rett. Pr. skrivende stund er andelen ifølge Klassekampen 35 %, og stadig økende. Totalt har Norge over 10 % innvandrere ifølge SSB. Hovedutfordringen er derimot ikke selve innvandringen, men hvordan nordmenn selv vil velge å håndtere den i fremtiden. For dersom innvandring er ensbetydende med netto arbeidskraft fra lovlydige borgere, bidras det konstruktivt. Hvis innflyttere er stønadsmottakere som ikke integreres, men som fastholder sine egne kulturelle verdinormer og skaper parallellsamfunn, har Europa et betydelig problem. I ytterste potens medfører en utvikling av parallelle virkeligheter med borgere som har vidt forskjellige verdisyn til tilspissede borgerkonflikter. Afrika sør for Sahara har en rekke gode eksempler på hvor samfunnsnedbrytende slikt kan virke.

 

Det understrekede poenget er at Norge trenger innvandring, men mennesker i arbeid som bidrar. Ifølge statistikk fra NAV og SSB har ikke-vestlige innflyttere aldri før utgjort en så stor andel av arbeidsledige. Min påstand har vært i en årrekke, at det er avgjørende for norsk integreringspolitikk å ta oppgjøret med multikulturalismen: metoden som mener at man bør sette tilside egne idealer og forstå ikke-vestlige på deres egne premisser. Det forventes ikke det samme av ”dem” som av ”oss.”

Metoden innebærer en rasebestemt forskjellbehandling som stakkarsliggjør innflyttere og bryter med en av opplysningstidens viktigste idealer: likeverd. Sosialantropolog Farida Ahmadi advarer på det sterkeste mot multikulturalismens evolusjonistiske menneskesyn. Samfunn der muslimer utgjør lukkede og isolerte enklaver på kant med majoriteten, fremmer i neste rekke bitter fundamentalisme, sier hun. Farukh A. Chaudhry, forsker ved UiO, uttrykker det slik: ”Etableringen av sosialkontorene er feilen man har gjort i Norge. Slik det er nå, blir innvandrere introdusert for sosialkontoret før det har gått et år.” Her ligger den skjulte, norske rasismen: Det er automatisk synd på de som ”ikke kommer fra Norge.” Forslaget om at sosiale stønader kun skal tilfalle statsborgere er overhode ikke uten relevans, men ville dersom implementert, sørget for at tusenvis som i dag nedverdiges som del av den nye norske underklassen, raskere ville kommet ut av den selvdestruktive spiralen.

Utfordringen er ikke selve innvandringen, men hvorvidt denne i fremtiden vil bli utnyttet som verdifull ressurs eller bli en kvelende kostnad. Blant annet den synkende oljeproduksjonskurven alene peker i retning av at stønadsfokuset i fremtiden må endres, skal staten makte å hanskes med dagens skyhøye offentlige kostnadsnivå.

 

Det norske velferdssystemet er dessuten i stor grad det samme som det sør-europeiske. Europas sosialistiske løsninger bør sammenlignes med USA som har lyktes i langt større grad med integrasjonspolitikken. I Time Magazine peker professor Bob Skerry på mulige årsaker: Europa har ofte større, homogene grupper med muslimer. USA har færre, ofte utdannede og hardt arbeidende som bor spredt geografisk. I USA respekteres den troende, i land som Norge skjer det motsatte. Ifølge kulturredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås medfører det ikke riktighet at muslimer mangler talerør i dagens Norge: ”Mediene er vidåpne for deres fortellinger.”

 

I arabiske stater som Dubai utgjør innvandringen 80 % pr. 2007. Dette er derimot arbeidsinnflyttere som bidrar som ressurs til å bygge opp staten og til gjengjeld belønnes med skattefrihet. De opererer med arbeidskontrakter og reiser tilbake til opprinnelseslandene når kontrakten utløper. I Europa har man i stor utstrekning valgt en annen løsning. Forfatter Lawrence Wright uttalte nylig at de europeiske velferdsmodellene er hovedårsaken til utviklingen av en ny underklasse, som avhengig av sosiale stønader danner et rekrutteringsgrunnlag for grupper som Al-Qaida. Professor Nina Witoszek ved Universitetet i Oslo påpeker i den forbindelse noe essensielt i Verdens Beste Land: Det er ikke er islam som truer Norge, men det liberale samfunnets begunstigede – disse kyklopene som kjemper for en verdirelativ multikulturalisme som tilbyr ikke-vestlige innflyttere rollen som sosialklienter istedenfor å behandle dem som borgere, som serverer selvutslettende norsk kultur i en kjedelig hvit saus av toleranse og respekt som bare leder dypere inn i elendigheten.

Når mennesker forstår at de egentlig blir nedlatende nedgradert til passive trygdemottakere det er ”synd” på, fostrer dette motstandsmiljøer. Det norske systemet har frem til 2008 kategorisk umyndiggjort innflyttere som kom til Norge i håp om å få seg arbeid. En del har også temmelig kynisk og svært kritikkverdig valgt å utnytte godene, noe som igjen har bidratt til at nordmenn i stigende grad har oppfattet innvandring generelt som en ubehagelig kostnad. Konsekvensen har vært stigende polarisering.

Storhaug påpeker at om lag 55 % av Oslos sosialbudsjett pr. i dag går til innflyttere. Slike tall bidrar forståelig nok til økt motstand blant etnisk norske. Norge trenger innvandring, men mennesker i arbeid som bidrar. Ifølge statistikk fra NAV og SSB har ikke-vestlige innflyttere aldri før utgjort en så stor andel av arbeidsledige.

 

Integrasjonspolitikken har som kjent i stor grad vært påvirket av 68’er generasjonens multikulturalisme. Metoden innebærer en forskjellsbehandling som i praksis fører til at fremmedkulturelle gis en urettmessig forrang. I neste rekke forarger dette med rette etnisk norske, som får en følelse av å være diskriminert i eget land. Mange mener seg kneblet og frykter rasist-stempelet og unngår å kritisere ikke-vestlige av frykt for å bli kalt fremmedfientlig.

Forestillingen om at det er ”synd på” de som ikke kommer fra Norge er en raseorientert tankegang som skriver seg fra imperialismens høyalder. Dette har gjort at mange som kom til landet i håp om å få seg arbeid, er blitt stakkarsliggjort og klientifisert gjennom sosialsystemet.

Denne misforståtte snillheten har ført til en svakere integrering, sier den tyrkiske nobelprisvinneren i litteratur Orhan Pamuk. Man vil unngå problemer med minoritetene, mener han. Men ulike identitetskonstruksjonsteorier sier at mestring i arbeidslivet er en avgjørende betingelse for et positivt selvbilde. Å yte er viktigere enn å nyte, noe som i det større bildet selvsagt gjelder hele landets befolkning. For å sitere professor emeritus Sigurd Skirbekk: ”Det er ikke alltid det nødvendige er det som er snillest.”

Statistikk kan dog synliggjøre at enkelte utfordringer nettopp berører ikke-vestlige innflyttere, i særdeleshet enkelte nasjonaliteter. Tall fra SSB viser at blant sysselsatte førstegenerasjonsinnvandrere i prosent av totalen er 35 % av somaliere i jobb, mens fillipinere, polakker, og iranere ligger over 60 %. Totalt sett for landet er 71 % i jobb. Slike tall viser at innflyttere er en svært sammensatt gruppe. Selv om ikke-vestlige kommer dårligst ut, er det også her markante forskjeller mellom ulike nasjonaliteter. Blant kvinner fra Sri Lanka er 61 % i jobb mot 23 % av somaliske kvinner. Jeg er svært enig med Opsal at en rekke sider ved dette temaet bør belyses, som her urettferdigheten i at ”alle” ikke-vestlige ofte omtales som en ensidig størrelse. I proteksjonistiske Norge opplever mange hardt arbeidende ikke-vestlige at det er problematisk at innflyttere generaliseres under betegnelsen ”utlendinger,” og at dette hindrer konstruktive nyanser.

Likevel kan man ikke unnlate å merke seg at den samme statistikken viser at de 5.5 % av befolkningen som grupperes som ikke-vestlige, (innflyttere fra Europa er trukket fra) mottar rundt 30 % av det nasjonale sosialhjelpsbudsjettet. Dette er voldsomme tall som vil kunne bli særdeles problematisk i en økonomisk nedgangsfase som den vi er inne i.

I historien har finanskriser ofte vært etterfulgt av fremveksten av radikale nasjonalistiske grupper. Dersom ikke elementer i den norske velferdsmodellen endres fra ensidig rettighetsorientering til et arbeids- og pliktfokus, vil det bidra til en destruktiv videreutvikling av segregerte parallelle virkeligheter i Norge. Ikke minst burde det være i venstresidens interesse å implementere endringer som på sikt vil minske skillet mellom ”dem” og ”oss.” Debatten om den nye underklassen som er avhengig av offentlige stønader, blir dermed usedvanlig relevant når det kommer til integreringsspørsmålet.

Min påstand har vært i en årrekke, at det er avgjørende for norsk integreringspolitikk å ta oppgjøret med multikulturalismen: metoden som mener at man bør sette tilside egne idealer og forstå ikke-vestlige på deres egne premisser. Det forventes ikke det samme av ”dem” som av ”oss.”

Metoden innebærer en rasebestemt forskjellbehandling som stakkarsliggjør innflyttere og bryter med en av opplysningstidens viktigste idealer: likeverd. Sosialantropolog Farida Ahmadi advarer på det sterkeste mot multikulturalismens evolusjonistiske menneskesyn. Samfunn der muslimer utgjør lukkede og isolerte enklaver på kant med majoriteten, fremmer i neste rekke bitter fundamentalisme, sier hun. Forslaget om at sosiale stønader kun skal tilfalle statsborgere er overhode ikke uten relevans, men ville dersom implementert, sørget for at tusenvis som i dag nedverdiges som del av den nye norske underklassen, raskere ville kommet ut av den selvdestruktive spiralen.

I et fremtidsscenario der Norge ukritisk velger å fortsette i dagens spor, pekes det i retning av langt større mistillitspregede konflikter mellom nordmenn og fremmedkulturelle der sosiale kostnader vil bli uhåndterlige. At kravet om toleranse blir brukt som politisk munnkurvstrussel der den som påpeker svakheter ved innflyttere straks blir anklaget som rasist, fører til en omvendt rasisme: nemlig den at etnisk norske føler seg diskriminert i eget land. Det hysteriske mediefokuset på rasisme mot mørkhudede som blant annet kom til uttrykk i Ali Farah-saken bidrar ironisk nok til å øke distansen og forsterke parallelle virkeligheter heller enn det motsatte.

Vil Norge ta et grunnleggende oppgjør med dagens rettighetsorienterte velferdsmodell og implementere en pliktorientert ansvars- og arbeidsmodell? I dag snakkes det om menneskerettighetskrav, men lite om menneskepliktene som går forut for å nyte godene. Et fremtidsscenario der man kommer denne selvdestruktive raseorienterte runddansen til livs, innebærer et grunnleggende oppgjør med sosialismens håndteringsmodell for innvandring. Pr. 2008 gjennomsyrer multikulturalismen offentlig forvaltning så vel som mediene, metoden mener at ingen kultur skal ha forrang i Europa. Man bør nedtone norske verdier og tradisjoner fordi disse vil kunne støte fremmedkulturelle.

Multikulturalismen innebærer således en apartheidlignende forskjellsbehandling som er blitt en oppskrift på enveistoleranse og kulturell selvutslettelse: den fremmedkulturelle har forkjørsrett mens nordmannen får beskjed om å vise toleranse. Vi er ikke likeverdige. Det er avgjørende for fremtidens Norge at likeverdsprinsippet blir gjeldende slik at mennesker evalueres på universell basis ut fra personlige kvalifikasjoner, utdannelse og arbeidsvilje heller enn dagens feilfokus på rase- og religionstilhørighet. Sosiale stønader bør blant annet kun tilfalle statsborgere.

Europas sosialistiske løsninger bør sammenlignes med USA som har lyktes i langt større grad med integrasjonspolitikken. Professor Bob Skerry har i Time Magzine nylig påpekt mulige årsaker: Europa har ofte større, homogene grupper med muslimer. USA har færre, ofte utdannede og hardt arbeidende som bor spredt geografisk. I USA respekteres den troende, i land som Norge skjer det motsatte. Ifølge kulturredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås medfører det ikke riktighet at muslimer mangler talerør i dagens Norge: ”Mediene er vidåpne for deres fortellinger.”

En kraftig høyrevind blåser pr. 2008 over Europa med et voksende opprør blant europeere som ikke lenger ønsker å defensivt nedprioritere egen kulturbakgrunn. Hvilken påvirkning de kommende politiske strømningene vil ha på Norge og innvandringen generelt, er avhengig av hvilket kursvalg som stakes ut: blir fremtidens ikke-vestlige innflyttere en ressurs eller skal vi videreføre dagens kulturradikale velferdstragedie?

 

Vårt Land 13.1.09

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!


Share the article

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com