Home » Current Affairs » Frihet eller intoleranse?
Frihet eller intoleranse?

Frihet eller intoleranse?

Share the article

Frank Rossavik skrev en glitrende analyse i BT 17.januar der han spør hvor det blir av motstanderne av det nye lovforslaget om kjønnsnøytrale ekteskap. Spørsmålet er i tillegg aktualisert i forbindelse med at Stortinget i disse dager tar opp hvorvidt homofile og lesbiske skal ha rett til å adoptere. Han etterlyser fargerike annerledestenkende slik som Øyvind Benestad, slike som gir debatten spennvidde og synliggjør minoritetens ståsted. Mannen har helt rett. Ingen debatt om etiske tema er kjedeligere enn når alle som deltar er enig.

I øyeblikket ser det derimot ut til å herske et temmelig rigid meningstyranni i Norge der enhver som ikke er enig i homobevegelsens aggressive budskap, utsettes for represalier som faktisk minner mistenkelig om den samme intoleransen man kritiserer andre for å fremme. Konsensuskulturen kombinert med en markant mobbekultur gjennomsyrer oss på en slik mate at mange rett og slett ikke våger å si sin mening offentlig. Er vi tjent med det I lengden?

Rossavik påpeker at det er påfallende stille fra kristenfronten. Utfordringen med statskirken er at budskapet er endret over de siste tiår slik at man i dag benekter en rekke av kristendommens grunnleggende sannheter. Dette har antagelig vært gjort for å tilpasse seg den stadig svingende folkeopinionen, utrolig nok. Trenden har gått så langt at det er mulig å spørre hvorvidt dagens folkekirke egentlig kan kalles kristen. Biskopenes feighet og statskirkens utydelighet er dermed blitt dens bane. Ingen fra den kanten stiller sine stillinger til rådighet i protest mot noe som helst.

Det er altså blitt et tabu i Norge å kritisere homofile. En alvorlig utfordring ved dette er at når debatten stilner av frykt for represalier, svekkes demokratiet. Det som pr. definisjon skiller et demokratisk samfunn fra et totalitært diktatur, er retten til å være uenig. Minoriteters rett til å stå for noe annet enn majoriteten bør forsvares av flere grunner. Den franske filosofen Voltaire sa engang om ytringsfrihet: ”Jeg er dypt uenig med deg i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.” Dersom det offentlige rom og den politiske åndselite ikke tolererer dissens, trues et av demokratiets viktigste idealer: frihet. Oxford professor Stein Ringen påpeker at den tiltagende regelstyringen av borgerne utgjør en fare for at demokratiet vil forvitre og ende opp som et formelt skall, mens det i realiteten er et despoti. Han sier at demokratiets viktigste verdi er friheten til å leve livet i samsvar med egne idealer uten å risikere forfølgelse for disse. Dette bør gjelde de homofile. Det bør også gjelde de som anser homofili som et avvik.

Rossavik gjør rett i å sette sitt håp til muslimene for å få i gang en fargesterk debatt. Der finnes det som nesten er umulig å oppdrive i Norge i dag: religiøse ledere som tør å stå for noe som bryter med majoritetsoppfatningen. Forstander i Det Islamske Forbundet Basim Ghozlan, lederen for Islamsk Råd Norge Senaid Kobilica og fastlege Trond Ali Lindstad har i det siste markert klinkende klart at islam anser homofili som et avvik. Punktum. De viker ikke en tomme. Det er svingende friskt i et ellers så meningsdødt medielandskap. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Eksempelvis uttaler forlagssjef i Cappelen Anders Heger, som vanligvis brennende støtter våre nye landsmenn, i Dagsavisen 2. februar at islam ikke består sivilisasjonstesten fordi de har et konservativt syn på homofili. Ifølge ham er islam med 1.5 milliarder tilhengere usiviliserte. Så mye for snakket om toleranse. Statsviteren Samuel Huntington som i 1993 startet sivilisasjonsdebatten nøyde seg med å påpeke at konflikter i fremtiden vil være basert på kulturelle forskjeller, men unngikk klokelig å påstå at islam befinner seg på et evolusjonistisk lavere utviklingstrinn. Det er temmelig oppsiktsvekkende at evolusjonismens ovenifra-og-nedad tilnærming til andre kulturer fortsatt gir seg utslag i slike uttalelser som Hegers kulturarrogante påstand. Det bekrefter en mistanke. Nemlig den at mange etnisk norske stadig ser ”ned på” mennesker med en annen kulturbakgrunn og religiøst ståsted. I Norge søker man fortsatt å stakkarsliggjøre og umyndiggjøre innflyttere heller enn å gi dem konstruktivt arbeid. Så mye for likhet, en annen av demokratiets grunnleggende idealer. At Ghozlan og Kobilica betegnes som stupide og kunnskapsløse fordi de har en annen oppfatning av homofili, synliggjør dermed med hvilken intoleranse majoritetssamfunnet møter minoritetsbetraktninger. Hegers sosialdarwinisme har virkelig for lengst gått ut på dato.

Noam Chomsky, den amerikanske venstresidens mest kjente intellektuelle, mener man kan stille spørsmål ved hvor fritt det vestlige demokratiet egentlig er. ”Den frie presse” er for ham ren vestlig propaganda som fungerer som skalkeskjul for en virkelighet der media, nettopp i demokratier, styres av den økonomiske og politisk-ideologiske elite med stadig behov for å kontrollere folkeopinionen. Ytringsfrihetens kår er slett ikke så gode som man vil ha det til og pressefriheten langt mer begrenset enn folk flest liker å tro, sier han. Innskrenkningen av menings- og religionsfriheten utgjør dermed en betydelig utfordring for folkestyret hvis grunnvoll er tuftet på respekten for ulike ytringer.

Dersom Rossavik har rett i at det offentlige rom er blitt så snevert at verdikonservative søker tilflukt under jorden, er Norge ikke fullt så demokratisk som man vil ha det til. Den franske filosofen Alex de Tocqueville påpekte allerede på 1800 tallet at dersom demokratiet utvikler seg til et majoritetstyranni står det ikke på noen måte tilbake for enhver form for totalitært diktatur. Angsten er nemlig den samme: Å mene noe annet enn ”de andre”, får skrekkinngytende konsekvenser. Tanken går raskt til forholdene i det gamle Sovjetsamveldet under den verste propaganda-tiden. Den som brøt meningstyranniets statspålagte taushet, mistet både jobb, lønn og pensjon. Ikke rart folk holdt kjeft.

Sant nok har intoleranse i historiens lys vært religionens tvilling. Mang en ugift gravid pike har blitt bryskt avvist på kirketrappen. Men dersom middelalderens kirkelige hardhet fritt får leve videre gjennom homobevegelsens nådeløshet overfor annerledestenkende og kritikere, begår man nøyaktig den samme feilen man anklaget prestene for. Man er blitt det man selv hatet: Fritenkningens motstandere og intoleransens representanter. I dagens Norge er det derfor på høy tid å spørre: Hvorfor er det på død og liv så viktig at alle må mene nøyaktig det samme om alt? 

 

Bergens Tidende 16.2.2008

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!


Share the article

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com