Home » Current Affairs » Sjokkerende norsk intoleranse for bedehuskristne: Er man ikke hedonist, er man ikke ønsket i Norge? Hanne Nabintu Herland
Sjokkerende norsk intoleranse for bedehuskristne: Er man ikke hedonist, er man ikke ønsket i Norge? Hanne Nabintu Herland

Sjokkerende norsk intoleranse for bedehuskristne: Er man ikke hedonist, er man ikke ønsket i Norge? Hanne Nabintu Herland

Share the article

Hans-Christian Vadseth, sjefredaktør i Fvn, kom med en uvanlig trangsynt analyse av Protestfestivalen 8. september. Han påstår at festivalen, som har vakt internasjonal oppmerksomhet, snart er oppslukt av det den skulle utfordre; det norske etablissementet, makta den skulle være kritisk til. (Foto: Aftenposten)

Vadseth viser at det er ham som sover i timen og ikke har skjønt poenget. Da Svein Inge Olsen og Kai Erland valgte å problematisere temaet toleranse, utfordret de nettopp det politisk-korrekte Norge.

 

Millions watch Herland Report TV. Subscribe:

The Herland Report nyhetssiden og Herland Report TV (HTV) når millioner årlig og tar tverrpolitisk opp tema knyttet til utenrikspolitikk, kultur, religion, Midtøsten og et Europa i forfall sett fra et annerledes perspektiv, kjemisk fritt for politisk korrekthet og den politiske sensur som nå i stor grad preger media. KLIKK på bildet og se programmene.

Undertegnede, blant annet foredragsholder på festivalen, mener at den elite-makta man til enhver tid bør være kritisk til er den som søker å dominere minoriteter og tvinge dem til å godta det til enhver tid rådende majoritetssynet.

Det ser ut til å herske et meningstyranni i Norge der enhver som ikke representerer det politisk korrekte utsettes for represalier som minner mistenkelig om den samme intoleransen man anklager andre for å fremme. Hvordan det står til i et demokrati, vises som kjent ved hvorledes minoriteter behandles.

    I år har Protestfestivalen etter min mening slått et slag for de uglesette som er i opprør mot etablissementet: Maktkonsentrasjonen i Oslo der Arbeiderpartiets elitelobby søker å diktere hvilke oppfatninger som til enhver tid skal være politisk korrekte. Det er lenge siden verdikonservative utgjorde makta i Norge. Å fronte denne gammeldagse konservatismen blir dermed forfriskende radikalt. Toleranse innebærer at man respekterer motpartens rett til å mene noe annet. Det betyr derimot ikke at den ene part automatisk må bøye seg for den andres oppfatning, heller ikke at dialogen nødvendigvis ender med at alle blir enige.Forfatter Hallgrim Berg har i ”Amerikabrevet” aldeles treffende brukt betegnelsen ”enveis-toleranse,” nemlig den tilstand der kun den ene part blir bedt om å være tolerant mens den andre ikke viser den samme respekt tilbake. I slike situasjoner reduseres betegnelsen til å bli et politisk virkemiddel.

Er det bare den ene part som skal være tolerant? Og i hvilken grad brukes ordet i dag som en hersketeknikk for å få motstanderen til å tie? En rekke forskere, deriblant franskmannen Michel Foucault har fra 1960 tallet studert hvorledes maktspråk utvikles i det offentlige rom. For å blottlegge språkets herskersystemer må man reflektere over hvorledes ord brukes som undertrykkelsesredskaper, mente han. Min påstand er at toleranse er iferd med å bli et slikt hersketeknisk moteord.

    Det er ikke nødvendigvis et uttrykk for manglende toleranse når man kraftig imøtegår andres meninger. Ikke minst i integreringsdebatten brukes kravet om toleranse på en problematisk måte. Det kan virke som om etnisk norske får i møte med innflyttere beskjed om å gi fremmede kulturer forrang fremfor norske tradisjoner. Gjør man ikke det, blir man ganske raskt anklaget for å ikke være tolerant.

Mange etnisk norske føler seg i dag kneblet som følge av en misforstått forståelse av begrepet. Hvis kravet om toleranse blir brukt som trussel for å gjennomdrive synspunkter på bekostning av den andre part, kullseiler dialogen fullstendig.

Derav utviklingen av det kronikkredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås betegner som parallelle virkeligheter. Han sikter til gapet mellom hvordan politikerne snakker om integreringens mange suksesser i det ”flerkulturelle” Norge og etnisk norskes erfaringer av det stikk motsatte.

Mange våger ikke å snakke om utfordringer knyttet til trygdejuks i somaliske miljøer av frykt for å bli kalt intolerant. I bygårdene i Oslo avstår man fra å irettesette innflyttere for brudd på reglement, av frykt for å bli kalt rasist. Å bruke toleranse som munnkurvstrussel fører dermed til en omvendt rasisme: Nemlig den at etnisk norske føler seg diskriminert i sitt eget land. Dersom demokratiet utvikler seg til et majoritetstyranni, står det ikke på noen måte tilbake for enhver form for totalitært diktatur.

THOUSANDS SUBSCRIBE TO OUR WEEKLY NEWSLETTER. Be one of them: [wysija_form id=”1″]

En rekke av demokratiets populære moteord kan således brukes manipulativt som hersketeknikk for å tvinge motparten i kne. Ikke minst i debatten i forkant av vedtaket 11. juni om Kjønnsnøytral Ekteskapslov skjedde dette. Teolog Øivind Benestad ble effektivt utsatt for hersketeknikken i motstanden mot homoseksualiseringen i det norske samfunn.

Igjen og igjen ble han møtt av homofile som er usedvanlig raske til å ikle seg den klassiske offerrollen. Arnfinn Nordbø, ”bedehuskjendis” ute av skapet, gjorde det samme under Protest-debatten 12. september: Følelsesladet etterlyste han toleranse og respekt, parallellt med anklager om at motparten diskriminerer.

Maktspråkets forsøk på manipulasjon lar seg derimot raskt avsløre ved speiling: Hvor er toleransen for bedehuskristne? Hvorfor diskriminerer homofile de verdikonservative og anklager dem så hårdnakket for intoleranse? Undertegnede har i en årrekke arbeidet med spørsmål knyttet til radikal islam. Det bør være unødvendig å påpeke at dersom saklige diskusjoner skal reduseres til følelsesladede konkurranse om hvem som har fått flest sjikanerende sms, er det mange som kunne vunnet.

     Det er først når man vil hindre selve ytringen gjennom konkrete trusler eller vold, at man opptrer intolerant. Protestfestivalen, hvis oppgave er å protestere mot likegyldigheten, ble i forkant av festivalen rammet nettopp av intoleranse i ordets rette betydning. Olsen og Erland var i det såkalte ”hyrdebrevet” forbauset over den øredøvende tausheten fra kristne rundt forslaget til Kjønnsnøytral Ekteskapslov.

Kort tid etter mediestormen som fulgte ble festivalen møtt med trusler om inndragelse av statsstøtte. Angrep på individers økonomiske livsgrunnlag er en sofistikert metode for å begrense ytringsfriheten. I det totalitære Sovjet var denne type straff vanlig. Dersom en person uttalte seg på tvers av det politisk korrekte, risikerte han både tap av inntekt, inndragelse av eiendom samt å miste livet. Ikke rart folk holdt kjeft.

I en demokratisk debatt må man derifor kunne imøtegå hverandre på det sterkeste, uten å anklages for å være intolerant eller diskriminerende.

Fædrelandsvennen 19.9.08

 

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!


Share the article

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com