Home » Current Affairs » Norge: en av verdens mest gudsfiendtlige nasjoner
Norge: en av verdens mest gudsfiendtlige nasjoner

Norge: en av verdens mest gudsfiendtlige nasjoner

Share the article

Kirken bærer et alvorlig ansvar som videreformidler av de norskkulturelle, kristne verdier i en tid der de politiske elitene i stadig mindre grad er opptatt av hvilke strømninger som egentlig rører seg i befolkningen. (Foto: Aftenposten)

I gamle dager var det politikeres rolle å engasjere seg i de tema som var viktige for folket. Man var ansvarlig for å løse befolkningens sosiale utfordringer og tilveiebringe politiske løsninger som la til rette for en god samfunnsutvikling. I dag fører de kulturradikale elitene en politikk som ikke gir dagsaktuelle svar på samtidens utfordringer, verken politisk, sosialt eller moralsk. Derav betegnelse politikerforakt.

I sektor etter sektor legges det opp til en radikal nedbygging av tradisjonelle samfunnsautoriteter slik som lærer, prest og lensmann. Den manglende viljen til grensesetting fører landet inn i sosialt anarki, preget av et overveldende narkotika- og alkoholmisbruk, epidemiske tilstander innen psykiatrien, et barnevern og en skole som er ute av kontroll der myndighetspersoner står uten grensesettende virkemidler for å imøtegå en ny generasjon som ikke er opplært til vanlig folkeskikk, å utføre sine plikter og ta sitt moralske ansvar som solidariske borgere i et demokrati.

     Verdiforflatningen og normoppløsningen er preget av en grenseløs individualisme der mennesker mener seg berettiget til en egoistisk selvrealisering og en nytelsesorientert livsstil. I dette hedonistiske klimaet er Kirkens tradisjonelle rolle som etisk rettledende stemme desto mer avgjørende. Folket trenger Kirken. Men hvor er biskopenes tydelige tale? Hvor gjemmer de seg i dette alvorlige angrepet på tradisjonell norsk kultur og dets verdifundament? Hvor ligger biskopenes lojalitet? Hvilke privilegier, anseelse eller anerkjennelse er det man så frenetisk beskytter gjennom å avstå fra å fremme det kontroversielle og radikale ved det kristne budskapet? Hva er det med angsten for grensesetting som preger våre fryktsomme biskopers vasne smil?

Norge er et land som i dag fremstår som et av verdens mest ensidig sekulariserte og gudsfiendtlige nasjoner. Denne utviklingen er blitt muliggjort gjennom Den norske kirkes utydelige lederskap som i årtier har latt seg diktere av sine mer eller mindre ateistiske arbeidsgivere i staten. Statens kontroll over Kirken er muliggjort gjennom en statskirkeordning som sikrer myndighetenes kontroll over hva som til enhver tid undervises i kirkerommet. Denne maktposisjonen har politikere visst å utnytte til det maksimale.

Stipendiat og teolog Eskil Skjeldal sier i en kronikk i Morgenbladet februar 2008 at man over lengre tid har latt seg presse til å følge den statspålagte inkluderingsideologien som innebærer at det kristne budskapet reduseres til en humanistisk folkekult heller enn å representere tydelig kristendom. Sekulære makteliters påvirkning gjennom blant annet politiske myndigheters rett til utnevnelse av biskoper, medfører et uforholdsmessig frihetsinnskrenkende press på Kirkens reelle religionsfrihet. Når politikere har statlig myndighet til å diktere endringer i Kirkens dogmatiske lære, er det åpenbart at reformforandringer vil representere politikernes ønsker. Denne prosessen har foregått i årevis. Skjeldal sier i Klassekampen 3.12.09 at problemet i Den norske kirke ikke ligger på grasrota, men på toppen, i den utydelighetens tåke som omgir snart hver eneste biskop eller leder av en eller annen kirkelig komité, råd eller organ. Problemet ligger sentralt, der makten over Kirkens profil forvaltes. I iveren etter å bli en kirke for alle og av redsel for ikke å følge med i tiden, har den mistet sin kristne egenart, påpeker Skjeldal.

  Ifølge ISSP undersøkelsen i 2008 som omfattet endringer i nordmenns religiøse vaner, er 84 % av Norges befolkning er tilknyttet et trossamfunn, mens bare 2 % går jevnlig til gudstjeneste. Tallene bekrefter det betydelige spriket som finnes mellom det faktiske antallet troende og hvor få som føler seg hjemme i dagens folkekirke. Det er påfallende å se hvor aktivt troen viser seg i det private. Mange synes gudstjenesten er lite engasjerende. Man savner åndsdimensjon, hverdagstro og at presten snakker om relevante etiske spørsmål. Statistikk viser at folk flest forblir religiøse, men setter mindre pris på den offentlige trosutøvelsen som man av ulike grunner oppfatter som utdatert.

Det er bare å ta til etterretning at Arbeiderpartiets nærmest totalitære linje i styringen av Kirkens dogmatiske utvikling, ikke fascinerer befolkningen, som glimrer med sitt fravær under de statshumanistiske gudstjenestene som mangler åndsnærvær og dermed blir gørr kjedelige. Det er beklagelig at den religionsfiendtlige fløyen i Arbeiderpartiet uhemmet har fått lov til å fremme en politikk som ikke legger opp til en reell religionsfrihet i Norge. Hvorfor godtar Ap disse fiendtlige holdningene, når man er fullstendig klar over at brorparten av de nordmenn som stemmer på partiet er statskirkemedlemmer med en kristen kulturell tilhørighet? Forsøker man å skyve disse fra seg ved å fremstå negativt innstilt til den religiøse oppfatning som tross alt nærmere 70 % av befolkningen bekjenner seg til? Eller er det ateistiske individer i regjeringen som fritt får utøve uforholdmessig stor makt og dermed i realiteten svekker Aps stilling i folket?

En rekke statsråder som er fiendtlig innstilt til tradisjonell kristen tilhørighet har de siste årene opptrådt temmelig ubehøvlet overfor den tradisjonstro fløy i Kirken. Karita Bekkemellem viste bemerkelsesverdige anti-demokratiske tendenser og motarbeidet åpenlyst reell religionsfrihet i Norge. Trond Giske gjennomførte bispeinnsettelser som gikk tvert imot Kirkens egne uttalte ønsker. Knut Storberget oppmuntret freidig til lovbrudd for å trumfe igjennom vielse av homofile som stred imot Kirkens eget vedtak.

Hva er det med fløyen i Arbeiderpartiet som er så i hugget i sin motstand mot tradisjonell norsk kultur, og hvorfor gis disse uhemmet kjørerett? Statistikk viser at mange som før stemte på Arbeiderpartiet, den gangen partiet sto opp for nordmenn flest, vender seg i dag til andre politiske partier i håp om å få gehør der. Politiske legmenn uten åndelig tyngde, slik som den geistlige kronprins og kirkeminister frem til 2009, Trond Giske, har stadig bedrevet det politiske maktspill som handler om å presse kirkelederne i kne gjennom implementering av stadige frihetsinnskrenkende innstramminger. Det er besynderlig å betrakte hvorledes Den norske kirkes lederskap lar seg dominere uten å ta til motmæle.

Det som ministre som Giske ikke tenker over, er at politisk myndighet i kraft av et profant embede, er noe grunnleggende annet enn åndelig tyngde til å utøve sakral autoritet. Politisk makt omfatter samfunnsmessige forhold. Kirkens åndelige myndighet omfatter metafysiske sannheter om tid og evighet som grunnleggende og gjennomgripende angår mennesket enten det vedkjenner seg De Hellige Skrifters autoritet eller ikke. Som politisk legmann er ministeren fullstendig uegnet til å utøve makt inn i en åndelig institusjon som er en del av en verdensomspennende religion med over 2.2 milliarder tilhengere. Så lenge kirkeministre som Giske bedriver sitt politiske synseri og kyndige maktspill, vil lav gudstjenestedeltagelse forbli en påminnelse om hvor mislykket tuklingen med Kirken egentlig er. For hadde dagens sosialdemokratiske kirkes budskap fenget, ville ikke benkene stått tomme på en søndag.

    Det er mulig at enkelte jubler i regjeringskvartalene. Det ser ut til at man endelig har overvunnet den konservative kraft som Kirken har representert i århundrer, den man satte seg nøye fore å endre gjennom politisk innfiltrering. Man står i dag klar til å reformere og redefinere Den norske kirkes innhold. Men den tilsynelatende seieren over tradisjonell religiøs tro, har ikke lyktes. Dette bevises av at rundt 70 % tror på en Gud og det overnaturlige. Blant disse er det mange som har en aktiv og tradisjonell kristen forankring utenfor kirkerommet og ikke går jevnlig til gudstjeneste, der verken ministre eller politiske maktmennesker kan styre den dogmatiske utviklingen.

 

 

 

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!


Share the article

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com