Home » Europe » Et Norge på vei mot det totalitære? Christiansand Protestfestival foredrag – Hanne Herland
Et Norge på vei mot det totalitære? Christiansand Protestfestival foredrag – Hanne Herland

Et Norge på vei mot det totalitære? Christiansand Protestfestival foredrag – Hanne Herland

Share the article

Det ligger nå en frihetsvind over det europeiske folk som er inderlig lei av den overbyråkratiserte sosialistisk-grådighetskapitalistiske statens klamme diktat som stadig gjør forsøk på å styre oss ned til minste detalj og presse oss inn i konsensusformen der alle skal mene det samme og tenke likt om alt. Denne typen sosial tvang minner oss om Tyskland før den andre verdenskrig, der kravet også var at alle måtte marsjere i takt og mene det samme. Enhver form for dissens, resulterte i at personen som våget å si imot, ble motarbeidet med de groveste midler.

Jeg skal her reflektere kort over hva det totalitære samfunn innebærer, så får vi se hvorvidt avtroppende professor i Kirkehistorie, Bernt Oftestad har rett i at det norske samfunnet går i retning av det totalitære med en politisk-kulturell elite fra den illiberale delen av venstresiden – disse som har sviktet venstresidens opprinnelige idealer – som forsøker å styre oss andre til å tenke akkurat som dem.

For vi orker ikke denne frihetsinnskrenkende institusjonaliseringstvang og gjør herved opprør mot konsensustyranniet i denne stønadsstaten som legger slik vekt på rettigheter og krav, men helt har glemt hva som er individets ansvar og plikter i borgerfellesskapet. Også Arbeiderpartiets slogan var, i gamle dager: “Gjør din plikt, krev din rett”, mens man i dag kun betoner rettigheter.

Men, hva er så det totalitære samfunn? Aldous Huxley beskrev det godt i den verdenskjente boken «Vidunderlige nye verden», skrevet i 1932, der han forklarer hvor grusomt samfunnet kan bli dersom personlig initiativ og troen på individualisme, kunnskap, klokskap og retten til å være forskjellig forsvinner fra et samfunn og bare streng uniformering står igjen i en stat som bestemmer og dikterer alt.

Den kjente filosofen Hannah Arendt har snakket mye om dette, blant annet i The origins of totalitarianism. Hun studerte nazismens og kommunismens røtter. Den andre verdenskrig viste hvor mye ondskap som kan settes i system i demokratiske moderne stater der man legger vekt på en aktiv byråkratisk styring av befolkningen.

Dette er relevant for dagens Norge, fordi også sosialismen har deler av sine røtter i kravet om konsensus, likhetstenkning og globalistisk “å marsjere i flokk”. Husk at nazismen ikke var høyreekstrem. Den var venstreekstrem. Populærbegrepet NAZI er forkortelsen for Nasjonal Sosialistisk Arbeiderparti i Tyskland. Hitler beordret samhold i folket og nåde den som ikke gjorde som han sa. Dette var en sterk sosialistisk stat som kontrollerte ytringsfriheten og begrenset individets handlingsrom til det som maktelitene bestemte var politisk korrekt.

Statens sentraliserte makt var et svært viktig middel til å styre befolkningen. Her var det ikke mye individuell frihet og respekt for forskjellighet. Alle skulle presses inn i den samme formen, enten de ville eller ikke.

Nå var nazismen koblet opp mot en ekstremistisk nasjonalisme som ønsket å fjerne de etniske grupper eller religiøse grupperinger man ikke likte. Her gikk man, som vi vet, usedvanlig grundig til verks, og nordmenn tok orkesterplass i å hjelpe nazistene. Også her kjenner vi oss igjen i dagens samfunn, der Europa fortsatt preges av en nazistisk tenkning der man evaluerer mennesker utfra hudfarge og religiøs tilhørighet, heller enn kvalifikasjoner, kompetanse og personlig integritet. Godt og ondt lar seg ikke definere langs aksen “hudfarge”, det er ikke slik at “de onde” har mørk hudfarge, mens “vi gode europeere” representerer det gode. Også her tar vi feil i dagens Europa, i mange sammenhenger er vi verdens verstinger hva gjelder ondskap utført mot andre folkeslag.

Vi vet godt hvordan den rasebevisste nazismen åpnet for en sjokkerende mangel på respekt for forskjellige meninger. Det var tilstrekkelig bare å mistenke noen for å ha en oppfatning som ikke var politisk korrekt. Man svertet menneskers rykte basert på indisier, forhåndsdømte dem, hang dem ut i mediene, sammenlignet dem med drapsmenn og landssvikere, nektet dem ledende stillinger i staten, sparket dem fra sine stillinger, – som bevisst ledd i å kneble den politiske opposisjonen.

Arendt viser hvorledes individets frihet kveles når gruppetenkningen overtar på en slik måte at “massene” kontrolleres av staten. Hun påpeker at totalitære styresett er verre enn diktaturer. I diktaturer forsøker en elite å samle all politisk makt hos seg, parallelt med at man forfølger opposisjonelle. Demokratiske totalitære regimers eliter ønsker derimot ikke bare politisk makt, men å dominere ethvert aspekt av menneskenes liv ideologisk, og styre hva de skal tenke ned til minste detalj, hva de skal mene om familien, sex, parforhold, religion, skole, prester, politiet, loven. Hensikten er å få full kontroll over samfunnsutviklingen, med et universelt ønske om at hele verden tilslutt skal utvikle seg i den samme retningen. Man har overnasjonale mål. Man respekterer ikke folkeretten, andre nasjoners suverenitet, andre kulturers rett til selv å bestemme hvilke verdier og idealer som skal gjelde i deres egen kultur, men ønsker å dominere verden og styre alle andre etter sin egen politisk-ideologiske mal.

Her er bruken av propaganda et snedig våpen. Propaganda er en medie- kommunikasjonsform som ikke har til hensikt å gi borgere i en demokratisk stat objektive nyheter, men nyheter som gir inntrykk av å være objektive men egentlig kun forteller en del av sannheten. Man bruker dette bevisst for å påvirke individet i en bestemt politisk eller ideologisk retning.

Goebbels, Hitlers gode venn, var ekspert på demokratisk propaganda. “Hvis du gjentar en løgn ofte nok, tror folk tilslutt på den», sa han. Det var Hitlers ønskede metode for å påvirke det demokratiske tyske folk til å støtte ham uten protester.

Noam Chomsky er av både New York Times og The Observer kåret til verdens viktigste intellektuelle og er den mest siterte nålevende forfatter innen samfunnsvitenskapen og humaniora. I Necessary illusions. Thought control in democratic societies stiller han stiller seg meget kritisk til en rekke trender i de vestlige demokratier, USA i særdeleshet, og mener at presse- og ytringsfriheten av maktpolitiske årsaker er langt mer begrenset i demokratier enn folk flest tror. I Vesten er pressen i stor grad et instrument for vestlig propaganda som fungerer som et skalkeskjul for en virkelighet der media, nettopp i demokratier, styres av en politisk-ideologisk elite med stadig behov for å kontrollere folkeopinionen. Årsaken er enkel: I land med folkestyre er det befolkningen som avgjør ved politiske valg. Derfor blir kontroll med opinionen desto viktigere, mener han.

I sine bøker, blant annet i Manufacturing consent har Chomsky snakket mye om dette. Han mener at de private markedskreftene står så sterkt at markedspropaganda styrer informasjonsflommen i stor grad. Slik kveles demokratiet I demokratiske stater. Chomsky betegner ikke USA som et demokrati, til det er sammenblandingen av de politiske maktstrukturene og privat kapital altfor stor.

Dette er også relevant for Norge. For vi snakker veldig høyt om toleranse og respekt også her, men egentlig ligger et underliggende gruppepress som en klam hånd over mange at man slett ikke våger å si det man tenker eller fremme holdninger som bryter med det som er regnet for å være politisk korrekte. Landet vårt er ikke lenger fritt.

Kan vi si at vi er demokratiske i Norge? Har vi egentlig et folkestyre? Eller har vi et oligarki der et fåtall, en liten maktelite styrer på vegne av folket? For de som den gangen deltok i det kulturradikale 1968’ opprøret mot den daværende borgerlige elitemakten, er de samme som i dag troner på samfunnsmaktens topp. Rollene er ombyttet. Robin Hood er blitt sheriffen av Nottingham. Han tar fra de som er ”utenfor” og gir solidarisk kun til de som er ”innenfor.” Man har sittet på makten så lenge at man er blitt ”den privilegerte makta.” Staten eier snart alt og gjennomsyrer samfunnet ved å plassere sine utvalgte lojale i sentrale maktposisjoner.

Norges Offentlige Utredninger 2004 spurte betimelig om partiutviklingen er demokratiets endelikt fordi partiene siden 1970 har utviklet seg i retningen av såkalte karteller. Kjennetegn på kartellpartier knyttes til demokratisk forfall: blant annet har partiene gjort seg finansielt uavhengig av sine medlemmer ved å bevilge seg selv betydelige offentlige midler. Elite-demokratiet er et faktum, der en liten gruppe har politisk kontroll med media som går ”makta” altfor lydig til hånde.

Demokrati i sin reelle form forutsetter frie domstoler, frie medier, et fritt privat næringsliv, et fritt Storting der partienes perspektiver faktisk respekteres i regjeringen, samt midlertidig valgte regjeringer hvis makt er begrenset, nettopp for å forhindre en utvikling mot et systemisk maktmisbruk der enkelte politiske gruppers perspektiver gis uforholdsmessig forrang mens andre politiske perspektiver som befolkningen statistisk ønsker større fokus på, diskrimineres konsekvent til de grader at man nærmer seg det udemokratiske.

Norsk skole er et godt eksempel der SV har fått uforholdsmessig stor makt til å gjennomføre radikale reformer som gradvis har fjernet kvalitetsstempelet som før preget skolen og erstattet dette med «lek, moro» og en mangel på disiplin, pugging og respekt for læreren som har gitt oss de elendige resultater på PISA undersøkelser og andre evalueringer. SV skolen har spilt fullstendig fallitt og er et av de mest feilslåtte ideologiske prosjekter i moderne norsk historie. SV representerer kun få prosent og en marginal del av befolkningen, nesten like få som Human Etisk Forbund hvis medlemstall er under 2 % av den norske befolkningen. Hvor demokratisk er det at slike ytterst marginale grupper har en slik bred gjennomslagskraft? De representerer jo nesten ingen og i hvert fall ikke de brede lag av folkets interesser.

Dersom maktinstansene i samfunnet blir for preget av ideologisk kameraderi, gruppepress og en lukket elite som innsetter seg selv og egne venner i omtrent samtlige viktige høye stillinger, kan man sannelig stille spørsmålstegn over hvorvidt landet virkelig er et fritt demokrati. I gamle gode Afrika der jeg vokste opp, ble den slags kalt med sitt rette ord: ren og skjær politisk og økonomisk korrupsjon.

Vi trenger å snu disse frihetsinnsnevrende trendene i Norge. Vi trenger å gjøre opprør mot meningstvang, jantelov, frykten for andre mennesker og for hva de skal si eller tenke om den enkelte. Vi trenger en god dose individuell frihet kombinert med større samfunnsansvar, større religionsfrihet og religionsrespekt, respekt for forskjellighet, respekt for den tradisjonelle norske kulturens vekt på moral og etikk som kan gjøre at vi får bukt med en del av de forferdelige samfunnstrendene som har preget Norge de siste tiårene innen skole, politi, kirken og i familien.

Statens oppgave bør ikke være å bedrive statlig overformynderi og bestemme over enkeltmennesket, men å legge til rette for mest mulig personlig frihet og å respektere individets egne valg i ansvarlighet overfor medborgerne i samfunnet. Med en god dose av selvstendighet, styrke, disiplin og rakrygget tro på gamle ærverdige Norge og dets samfunnsbyggende idealer kan nordmenn selv ta tilbake styringen og sørge for å være medisinen mot fremveksten av totalitære strømninger i Vesten.

 

 

 

SUBCRIBE TO OUR

WEEKLY NEWSLETTER

 

Every Friday you will receive a newsletter with the relevant articles that we have published during the week.

Fill in your email adress and press the button above!


Share the article

2 comments

  1. Rolf Y. Hatlestad

    Fantastisk godt skrevet. Et lys i tunnelen, eller rettere skrevet, nå kan de tause landsdekkende avisene bare
    ta evig pause. De har med sin taushet, skutt seg selv i foten.
    De skriver kun for de politiske partiene, ja de på venstre siden må vite.
    I disse avisene taper sannhet og ærlighet hver dag.

    Takk for at du skriver, Hanne !!

  2. Knut Erik Severinsen

    Har det blitt så mye bedre med 5 år med det helt motsatte? Høyre og FRP??? Svaret er selvsagt Nei, det har faktisk blitt enda verre. Avgifter og EU direktiver tres ned over hodene i rekord fart. Både Høyre og FrP vil ha oss med i EU, et overnasjonalt styringsorgan som tar fra oss all makt…er dette frihet?? Dere høyrevridde kritiserer venstresiden, men det er kun for å kritisere. Ingen substans i denne artikkelen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com