Home » Contact » Verdirelativ kristendom

Verdirelativ kristendom

Like and Share!

I rusen over materialismens inntog etter krigen, ble jakten på lykke stadig oftere definert som et materialistisk selvrealiseringsprosjekt.  Den kjente sosiologen Zygmunt Bauman bekymrer seg i Liquid Modernity over at kulturen dermed har utviklet seg i en postmoderne flytende retning av verdirelativisme og normløs ekstremindividualisme som stadig oppmuntrer borgerne til å dyrke en individualisering av moral, normer og identitet. (Foto:BNT)

Protesten mot denne utviklingen var få utover på 1950-tallet, også fra de protestantiske frikirker og såkalt kristne miljøer som nettopp hevdet, i teorien, å være nestekjærlighetens forsvarere. Også her døde gløden. Man ble bærere av en rekke andre verdier som ikke lett lar seg forene med genuin kristendom. Det har gjort at vår tids såkalt kristne miljøer ikke automatisk er en kjerne i den moderne samfunnsengasjerte konservatismen. Til det er enkelte for preget av reaksjonære elementer som ikke oppmuntrer til respekten for forskjellighet, individualitet og et aktivt samfunnsengasjement. Her kan det tidvis virke som om drømmen om fremtiden handler om å gjenfinne fortiden i en motstand mot enhver endring av status quo, en reaksjonær illiberal og innelukket holdning som heller ikke er forenelig med klassisk kristen ideologi der et radikalt utadrettet samfunnsengasjement og et aktivt sosialt fokus er hovedbudskapet.

Deler av den såkalt konservative kristenheten reflekterer i realiteten den samme postmoderne verdirelativismen som bidrar til å legitimere egoismens fremvekst som ny sekulær religion. Man har stilltiende godtatt den religionsfiendtlige utviklingen og valgt feighetens vei ut. Kristne miljøer etterlyser «de kristne verdiene». Hvilke sikter man egentlig til? Holdningene som disse miljøene ofte selv preges av eller de prinsipielle kristne idealene som i stor grad kristne selv også har forlatt?

Summen av de praktiserte verdier blant mange er ofte sladder, ondsinnet snakk om andre, utestengelse av fremmede, tomt religiøst snakk, likegyldighet, feighet, uærlighet, materialisme, grådighet og dobbeltmoral. En isolasjonistisk teoretisk orientert vranglære har rettferdiggjort dyrkingen av lukkede miljøer, der mennesker mottar en undervisning som legitimerer deres rett til å la kjærligheten bli kald i jakten på at «jeg skal bli velsignet». Blant annet dette gir grobunn til anklagen om dobbeltmoral som kommer fra samfunnet for øvrig, der man undrer seg over at kristne så lett glemte det de selv kaller det viktigste bud. Kristne ledere som så gjerne sitter på første benk i lokalene og smykker seg med all slags selvutnevnte religiøse titler, bærer hovedansvaret for avkristningen.

En rekke tradisjonelt religiøse miljøer har således blitt bærere av en aktiv anti-kristen holdning og representerer på mange måter stikk motsatte holdninger av hva Jesus selv anbefalte. Jesus brøt kraftfullt med datidens tradisjonalistiske forventinger til ham og var en radikal religionskritiker, motstander av klasseskiller, viste godhet mot uønskede minoriteter, var en ytringsfrihetsforkjemper med en respekt for kvinner som brøt tvert med datidens jødiske tradisjoner, idet han angrep dobbeltmoralen blant datidens religiøse ledere. Han levde sitt liv ute i samfunnet, ikke i små isolerte grupper. Han etablerte, uten frykt for det nye, en helt ny likeverdig måte å betrakte medmennesker på som brøt tvert med datidens forsteinede angst for forandring.

Men det finnes heldigvis unntak til de selvdestruktive tendensene blant enkelte kristne. Disse gir en god pekepinn på veien ut av den fruktløse innadvendthet: kristne må begynne å bry seg om andre igjen. Dette må få praktiske konsekvenser, både på individnivå og samfunnsnivå.

De store reformbevegelsene i historien reflekterte sterke utadrettede samfunnsengasjement som viste seg sosialt arbeid, ulike former for frivillighet, eksplosiv kirkevekst der kristne tok oppgjøret med sin egen likegyldighet, middelmådighet og hovmod. Investor, finansmann og bedehusikon Hans Nielsen Hauge sto for 200 år siden i spissen for konstruktiv reformasjon som gjenreiste respekten for hardt arbeid, felleskap, nasjonal stolthet og en sunn balanse mellom materielle og åndelige verdier.  Han var opprøreren som tok oppgjøret med fordrukne prester og tørrla hele landsdeler. Samvittigheten ble sett på som veiviser til et balansert liv, hver mann skulle feie for sin egen dør. Hans ansvar og initiativ for utbygging av næringslivet og solide langsiktige arbeidsplasser, står som en bauta i Norges historie.

Grunnleggeren av Frelsesarmeen, William Booth hadde en udiskuterbar konstruktiv effekt på det britiske samfunnet fra midten av 1800-tallet. Nøden han så i Londons East End grep ham dramatisk og førte til at han stilte seg i spissen for sosiale og åndelige reformer som fikk stor betydning for Storbritannia.  Frelsesarmeens arbeid er et glitrende eksempel på hvilken konstruktiv forandring innføringen av kristen åndelighet kan ha i møtet med depriverte subkulturer. William Booth ble lederen for en av de største kristne folkemobiliseringene i moderne tid og la grunnen for høynet selvrespekt og levestandard blant de lavere klasser i Storbritannia.

Selv om det i sågar alle leire ofte er et naturlig og uunngåelig sprik mellom idealer og praksis siden vi alle mislykkes med «det perfekte liv», er det desto mer viktig å fremstå ærlig om egen feilbarlighet. Det er mangelen på ærlighet, ydmykhet og ansvarlighet som dermed blir dagens utfordring. Det bør komme et alvorlig selvransakende oppgjør med de kjetterske læresetningene som legitimerer kristnes rett til å forbli egoistisk isolert og kalde i møtet med samfunnsutviklingen.

Kristne må bli villig til å fraskrive seg fariseerrollen, preget av selvrettferdighet og «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre» og ydmykes til å velge «tollerens» vei, han som sto nederst i søylegangen, korset seg og erkjente sin egen mangelfullhet: «Vær meg arme synder nådig.» (Luk.18,9-14) Jesus sier selv: «Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg.» (Johannes 14,21) Det kan være på tide å tenke to ganger før man presenterer sine tomme religiøse floskler, og heller gå i seg selv. For hvem av oss er egentlig kristne og hvem av oss frykter egentlig Gud?

 

Dagen 14.6.13


Like and Share!
Herland Report TV banner

Check Also

Saif al Islam Gaddafi Liberation

Haag ICC overturns legal case of Saif al-Islam Gaddafi to state of Libya?

Like and Share!Herland Report: It looks like the Haag ICC court finally allows Libya to …

Social Media Auto Publish Powered By : XYZScripts.com

EU law requires cookies. By continuing to use this site, you agree to this. more information

EU law requires cookies for the best browsing experience. If you continue to use this website or click "Accept", you are consenting.

Close